Selvbiografisk om flukt fra Vietnam

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13)

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Dette var en utrolig sterk bok om en modig kvinne. Helt enig med deg, ble veldig engasjert og lærte veldig mye om Afghanistan og dets hardt prøvede folk. Imponerende med pågangsmotet til Joya og viktig at noen tør å stå frem å fortelle den virkelige historien, denne boken håper jeg mange får øynene opp for, -anbefales virkelig---- Her blir det terningkast 6.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen - med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden.

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka.

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

"Fedrenes løgner" av Tom Egeland ga jeg til to "godt voksne" menn i julegave i fjor, og det med stor grad av suksess. Må jo si at jeg har lest den selv også. Det ble terningkast 5 fra meg. Jeg tror jeg kan love at den vil bli godt mottatt.

Kan også anbefale bøkene om Asher Lev. Min mann har rangert disse bøkene høyt på favorittlisten. Bøkene er: " Mitt navn er Asher Lev" og "Asher Levs gave". Forfatteren er Chaim Potok. Du kan lese mer om bøkene her på bokelskere. Lykke til med bokgaven.

Nei jeg er ganske sikker på at bøkene ble slettet.. Jeg slettet jo alle bokhyllene, men når jeg slettet akkurat denne hyllen forsvant bøkene. Det var ganske tydelig når totalt antall bøker sank med rundt 2-300.

Jeg måtte legge dem til på nytt, men lesedato og terningkast var fremdeles lagret. Selv om boka ikke var i mine bokhyller lengre.. De som var på ønskelista eller "skal lese" ble jo også slettet, men dem har jeg ikke mulighet til å finne igjen.

Fant ut av "telleproblemet" på bøkene. En bok som var registrert med lesedato var merket som oppslagsverk. Så akkurat det problemet er ute av verden :).

Men mer fremdeles sikker på at bøkene ble slettet altså, jeg hadde masse mer bøker totalt før. De er ikke i ukategoriserte bøker. Sikkert jeg som klusset til noe når jeg slettet akkurat den bokhylla.

Jeg er glad i bøker med det jeg oppfatter som en dimensjon utover det rene krimplottet. Det syns jeg gjerne jeg finner i historisk krim, og da er den ekstra dimensjonen helst et godt tegnet tidsbilde. I begrepet historisk krim legger jeg to slags bøker:

Den ene kategorien er bøker som er skrevet i våre dager, men med handling lagt godt tilbake i tid. Serier som kan neves er Kurt Austs bøker om Peter Hortten og Thomas av Boueberge (ca 1700), C. J. Sansoms bøker om Matthew Shardlake (ca 1540) og Ellis Peters om fader Cadfael (ca 1140). Jeg er spent på Rory Clements bok ”Martyr” fra sent 1500-tall i London. Den er også ment å skulle utvides til en serie.

En enkeltstående bok i denne kategorien som jeg syns var svært bra, er ”Hevnens engel” av Bo Holmerg, fra Sverige på 1840-tallet.

Den andre kategorien er bøker som er skrevet med handling fra egen samtid, men som nå er blitt så gamle at de får et historisk preg på den måten. Fra Storbritannia er det navn som Conan Doyle, Christie og Carr. Disse er det jo mange som leser og liker. Litt mer alene er jeg om å dypdykke i norsk krim fra godt bakover på 1900 tallet. André Bjerke er allemannseie, mens navn som Lalli & Fridtjof Knutsen, Roy Roberts (Alex Brinchmann), Arnold Jacoby og Waldemar Brøgger er mer ukjente for de fleste. Bøker av disse har jeg hatt stor glede av og generelt gitt høye terningkast.

Satser på at jeg er inne i en god stim for tida. Forrige bok endte med terningkast 6 og favorittstatus. Boka jeg starter opp med nå er en jeg i sjelden grad har gledet meg til å lese, og som jeg har stått lenge i kø for på biblioteket. Det er snakk om "Vinter i Maine" av Gerard Donovan.

Ellers er jeg blitt digibokbruker i løpet av sist uke, og der surrer og går den ikke spesielt seriøse "Gretne gamle gubber" av Finn Bjelke.

Fra etterkrigstidens Kristiansund

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Helt uenig mht krimplottet, dette er den mest spennende krimhistorien jeg har lest på flere år! Mange gode handlingstråder som veves sammen, to tidsplan som sakte nærmer seg hverandre, glimrende persontegning av begge kjønn (sjelden i krimbøker) som får ihvertfall meg til å virkelig føle med og håpe for karakterene. I tillegg er det mye interessant info om lokale forhold som gruvedrift og hvordan redde en reketråler i storm. At jeg har vært på Svalbard hjalp sikkert på livaktigheten, men jeg tror skildringene av miljø og folkeliv er gode nok til at også folk som er ukjente med stedet kan leve seg inn.

Synes absolutt ikke det skal holdes mot en forfatter at hun også har en annen jobb, tvert imot, det har de fleste forfattere, forskjellen er at mange jobber ufaglår og/eller har kortere utdanning enn Monica Kristensen som er glasiolog, meteorolog og polfarer. Ønsker meg flere forfattere som bruker fagkunnskaper i skjønnlitteratur, og i krim passer dette ekstra godt.

Har bare én innvending: Forlaget burde spandert et skikkelig kart (eller flere) som faktisk viste stedene som nevnes i boka. Det kartet som finnes er altfor lite og viser knapt landskapet rundt Longyearbyen.

Anbefaler «Kullunge» helhjertet. Terningkast 6 innen sjangeren! Gleder meg allerede til å lese de øvrige krimbøkene hennes fra Svalbard.

Koontz og King er best på engelsk. Ingen tvil om det. Men siden jeg ikke fikk tak i den engelske varianten så ble det oversatt og det blir jo ikke helt det samme. Grunnen til høyt terningkast på denne var at historien var vannvittig spennende og jeg elsket Einstein. Men av favorittforfattere som King og Koontz så foretrekker jeg å lese på engelsk. Leser disse forfatterne på norsk kun hvis jeg ikke får tak i den på engelsk av en eller annen grunn. Leste Midnatt for flere år siden og det ble ikke en av mine favoritter heller. Av eksperimentering foretrekker jeg da heller De ukjente for den var bare helt fantastisk! Spennende plott og elskverdige karakterer!