Språklig leken, men forholder seg til en verden som ikke er min. Jeg innser at noe er jeg blitt for gammel til, og kjenner at egentlig er jeg ganske så glad for akkurat det.Det blir urettferdig med terningkast fra meg, men terning skal jeg kaste, det er et prinsipp jeg har. To, pluss et ekstra for omslaget.

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av.

• Og ikke er du hundre tusen år heller.

• Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring.

Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten.

Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.

• Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han.

I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdagslige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Sjekk denne. Han er ikke nådig Ambjørnsen og forfatteren som nå har fått gjennomgå er Stein Morten Lier med boka "Bunnen av himmelen" som Ambjørnsen ga terningkast 1.

Veldig ening i mye av det du sier her, - men jeg gir den terningkast 3. Den var dog bedre enn bok nr. 1, for den fikk terningkast 2 av meg. Nygårdshaug kan heldigvis mye bedre enn dette.

Synes starten av boka var bra, men blei veldig langdrøy.. Slutten ble litt for Hollywood for min del..

Terningkast 3(+)

Kjedelig rammefortelling, men spennende "roman i romanen"

Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokelsker jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ...

Har lest den høyt for gutta mine, 10 og 14 år gamle, og jeg ba dem sette terningkast på den. Eldstemann satte en femmer og sa den var sterk, og minstemann satte en sekser, og selv satte jeg en femmer, for den var spennende og god barne/ungdomslitteratur. Fyller fantasysjangeren på en spennende og god måte, syns jeg. Vi ble engasjerte alle tre: )))

Jammen, jeg vil jo tro at den dvd'en har teksting på ulike språk, deriblant engelsk, da? Sikker på at du skal gi opp? De to amazon-brukerne som har kommentert filmen, skryter den opp i skyene - og gir den terningkast seks...

Noe av det aller mest interessante ved denne boken for meg, var opplysningen om at forfatteren fikk problemer med tyrkiske myndigheter på grunn av denne utgivelsen. Det tyrkiske folkemordet på armenerne er et sentralt tema i boken, og vi vet jo fra før (via norske mediers dekning bl.a. av tyrkiske rettsprosesser mot Orhan Pamuk) at tyrkiske myndigheter enn i dag anser det for subversiv virksomhet å hevde at disse masseovergrepene i myndighetenes regi faktisk fant sted.

Selve romanen er i mine øyne en godt uttenkt historie, men språket overbeviste meg ikke helt. Jeg leste den på engelsk ("The Bastard of Istanbul"), og det fremgikk av vaskeseddel og forord at forfatteren selv har ført den engelske teksten i pennen; hun er bosatt delvis i USA, delvis i Tyrkia. Jeg har i forbindelse med diskusjoner om oversettelsesproblematikk forbundet med Orhan Pamuks bøker, registrert hvor totalt ulikt det tyrkisk språket er bygget opp sammenlignet med indo-europeiske språk. Så jeg antar at årsaken til at jeg ikke helt syntes språket fløt naturlig i den versjonen jeg leste, kan være å finne i denne ulikheten. "Blomstrende språk" er det i den engelske versjonen også, men det ble litt for mye kunstige blomster for denne leseren.

Det aller beste med denne romanen var at den formidler et inntrykk av Istanbul og tyrkiske kvinner, samt av tyrkisk nyere historie. Og så er kulturforskjellene du nevner, Rose-Marie, også med på å gjøre dette til en lesverdig bok. For dét er den absolutt - selv om den bare fikk terningkast fire fra meg i sommer. (Og mine firere er visst en del svakere enn dine, tror jeg, Rose-Marie? ;-) )

Et raskt søk her inne viser at SML debuterte i 2004 og har begått 9 bøker. Terningkast for bøkene hans varierer mellom 2,43 og 3,75, så bokelskerne her er bare marginalt mer begeistret enn Ambjørnsen.