Denne boka måtte jeg få litt avstand til før jeg kunne gi en bedømmelse. Jeg synes den vipper litt mellom fire og fem. Forsatt under tvil gir jeg terningkast 5, da jeg merker at den etter 10 dager fortsatt sitter såpass langt framme i bevisstheten.
Her er min omtale:
En dag ankommer Ulf Vågsvik den imaginære nordmørske øya Vaksøy. I nær fortid har han har skiftet navn og han har planer om å avlegge kvinnen Berit et uanmeldt besøk. De to kjenner hverandre fra før. Fra hvor får vi imidlertid ikke vite. Vi får heller ikke vite hvilken fortid Ulf har, men det som i alle fall er temmelig åpenbart, er at han har en fortid det haster med å få lagt bak seg. Ulf er for øvrig godt over middagshøyden i livet. Han har fått en generell invitasjon fra Berit om å komme på besøk, men det hun ikke vet er at han har planer om å bli. For godt ...
Det har vært spekulert på om Ulf egentlig er en forkledd Elling, men det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Ulf er ingen nevrotisk sjel, slik Elling er/var det, selv om også han har ett og annet han er engstelig for. Han står dessuten mye mer støtt på sine egne bein. På den annen side er det nokså klart at han har en fortid som både er vond og smertelig. Og at Ulf har sett lenger inn i dypet av sin mørke sjel enn de fleste andre, er hevet over enhver tvil.
Dette er ikke den blant Ingvar Ambjørnsens bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg. I begynnelsen av boka lurte jeg på om jeg skulle fortsette, for jeg syntes liksom aldri at det løsnet ordentlig. Samtidig har jeg aldri avbrutt noen av Ambjørnsens bøker tidligere, så jeg tenkte at jeg absolutt burde gi den en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for boka kom seg betydelig etter hvert.
Boka har ikke mye ytre handling. Derimot skjer det mye på det mer indre planet, og midt opp i alt blir vi vitne til at kjærligheten vokser i det stille. Etter hvert kommer forholdet mellom Ulf og en 12 år gammel gutt, som har trukket seg inn i seg selv, til å stå nokså sentralt. Og under den tilsynelatende lykken han finner med Berit, kvinnen som får ham til å føle at han har kommet hjem, lurer det et mørke, skjult i hans sjels irrganger ... Og så er spørsmålet om han egentlig kan komme bort fra seg selv og sin egen fortid når det kommer til stykket likevel ...
Mye av den mollstemte stemningen i boka gjenkjenner jeg fra Ambjørnsens noveller, som kjennetegnes av vakre naturskildringer, mye mørke både av utvortes og innvortes art og av mennesker som lever litt på siden av det mer etablerte samfunnet. Dette er i det hele tatt noe som går igjen som en rød tråd gjennom hele Ambjørnsens forfatterskap. Ambjørnsen bruker ikke store ord, og det gjelder å konsentrere seg godt dersom man skal få med seg alle nyansene i hans fortellinger. Mye ligger nemlig mellom linjene.
Selv om jeg til å begynne med var skuffet over boka, gikk dette over etter hvert som jeg mer og mer gjenkjente den gode, gamle Ambjørnsenske stilen. Og i valget mellom terningkast fire og fem, har jeg endt på en svak fem´er. Det er først og fremst det sterke språklige uttrykket i boka som gjør utslaget i forhold til fem´eren, mens det er det noe svakere drivet over historien som trekker noe ned.
Her er min omtale:
Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.
Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?
For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:
"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"
I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ...
I denne femte boka i Jarle Klepp-serien har Jarle rukket å bli 38 år. Han er lykkelig gift med sin Iselin, som han har fått to barn med: Åshild på seks og Sven på knappe tre år. At han skulle ende opp som lærer som sin far, var kanskje ikke helt det han hadde drømt om, men han trives i grunnen med dét også. For så lenge han får lese de bøkene han ønsker, høre på musikken han elsker, følge enkelte av seriene som går på TV, ha gode stunder sammen med sin kone og ikke minst med sine barn - ja, så er han en lykkelig mann. Han må jo kunne si dét!
Fra de tidligere bøkene om Jarle Klepp kjenner vi til hans oppvekst med en alkoholisert far. Det hele endte med at moren skilte seg fra ham, fordi hun ikke orket det nedrige livet med en mann hvis største interesse her i livet var å drikke, drikke, drikke ... En mann som kritiserte henne fordi hun ikke drakk sammen med ham. Hadde de kanskje ikke noe felles lenger? Hun som bare var kjedelig og kjip. Etter skilsmissen gikk det raskt nedover med faren, som - selv om han døde av hjerteinfarkt - egentlig drakk seg ihjel, nå som han ikke lenger hadde noen han trengte å ta seg sammen overfor.
Jarle har for lengst tatt dyp avstand fra sin far og alt han sto for. Det er mange år siden faren døde, og Jarle har hele tiden tenkt - i den grad han har tenkt - at dette med faren er et lukket kapittel i hans liv. Inntil han nyttårsaften i 2010 skal ut for å kjøpe stjerneskudd til barna sine og plutselig står overfor ei jente fra fortiden ... Ei jente som var datter av en av foreldrenes venner, dit faren etter hvert dro hver eneste helg for å drikke, siden det var så kjipt hjemme. Ei jente som kjenner til familiens dypeste hemmeligheter, hemmeligheter Jarle helst ønsker å glemme. Men ikke bare det - denne jenta vet endog mer om hans far enn hva han selv gjør. Vil han virkelig vite om dette? Er det ikke nok, dette han allerede vet om faren? Trenger han å få vite hva som egentlig skjedde da han, faren, broren og hans kjæreste gikk på Hardangervidda en sommer i barndommen? Den gangen en opprivende krangel endte med at broren og kjæresten hans forlot dem - en full far og en redd elleve-åring - midt på Hardangervidda? Og trenger han å få vite hvilke erfaringer denne jenta selv har hatt i forhold til faren hans?
Uansett - fortiden kommer veltende på Jarle, en mann som for en hver pris har unngått å grave seg ned i sitt eget mørke, av frykt for hva han kunne komme til å finne der. Samtidig kaver han rundt med å finne sin egen måte å være far på, og innimellom må han smertelig erkjenne at han faktisk er sin fars sønn uansett hvor mye han misliker å tenke på dette. Selv om han ikke har alkoholproblemer og er langt mer kjærlig enn hva hans egen far var ... Hva gjør han når hans fremmelige, lille seksåring begynner å snakke om at hun savner farfaren sin, en mann hun aldri har møtt - ja, nettopp derfor!, og forlanger at Jarle skal ta henne med til graven hans samt fortelle henne om hvordan han var ... ?
Jeg tror at dette er en bok man enten elsker eller forholder seg heller likegyldig til. Selv er jeg blant dem som mener at dette er den beste Jarle Klepp-boka Tore Renberg har skrevet! I begynnelsen tenkte jeg at dette kan det umulig gå an å skrive så intenst levende om uten å ha opplevd det på kroppen selv! Og kanskje har denne boka flere selvbiografiske trekk enn vi lesere aner. Men hvorfor enkelte på død og liv skal dra paralleller til Knausgård (en forfatter jeg for øvrig elsker!) og deretter nærmest betegne denne boka som et overflødighetshorn, har jeg ingen forståelse for. Jeg for min del tenker "So what!" Det ville være naivt å tro at forfattere ikke bruker av sine egne erfaringer når de skriver litteratur. Kanskje er det så enkelt som at det faktisk er noe universelt ved å vokse opp med en forelder som er mer opptatt av å ruse seg enn av familiens ve og vel? Samtidig tenker jeg at jeg som leser må akseptere at denne boka faktisk handler om Jarle Klepp og ikke om forfatteren!
Denne boka krøp virkelig under huden på meg! Samtidig som Renberg skriver om Jarles triste barndom med en far som drakk, er boka full av rørende sekvenser om ham og hans forhold til sine barn. Om lille Sven som er i ferd med å forlate baby-stadiet og bli en gutt, om datteren Åshild som stadig utfordrer sin far med sitt eksplosive jeg ... ei jente som er en sann utgave av dagens unge forhandler-generasjon, og som sin unge alder til tross ikke er villig til å ta et nei for et nei, i alle fall ikke før hun skjønner hvorfor. Og om Jarles glede når han oppdager at barna vet å verdsette hans egen musikksmak ...
Mens jeg leste boka, hendte det at jeg spilte låtene som ble nevnt på en Ipad med Youtube-tilgang, som jeg hadde innen rekkevidde. Det ga tilførsel av utrolig mye liv til teksten, for å si det slik. Det eneste jeg i grunnen savnet å få vite noe om, var Lotte - Jarles datter fra en one night stand i ungdommen - og hennes plass i livet hans. For øvrig har jeg lyst til å legge til at måten Renberg skriver på i denne boka er temmelig annerledes enn i de andre Jarle Klepp-bøkene. Kanskje er det noe med at han er tettere på Jarle denne gangen? Renberg skriver godt og har flerfoldige skarpe observasjoner underveis, som traff meg i hjertet og fikk meg til å tenke at "ja, akkurat sånn er det!" Alt i alt en meget vellykket bok, som jeg synes fortjener terningkast seks! Og jeg sier: ja takk, gjerne flere bøker om Jarle Klepp!
Her er en link til blogginnlegget mitt om boka:
Tore Renberg: "Dette er mine gamle dager"
Jeg likte Vidunderbarn utrolig godt - det er faktisk en av de ytterst få bøkene jeg har lest to ganger. Forventningene til Anger var derfor ganske store. Selv om jeg ikke synes den er like god som Vidunderbarn, så ble jeg på ingen måte skuffet.
Det er mye undertrykt smerte og mangt å angre på for både far og datter i denne fortellingen. Faren har gjennom datterens oppvekst vært voldelig og hatt store problemer med å kontrollere sinnet sitt. Han har vært en drittsekk, og det har i all vesentlighet gått utover konen. Fortellingen starter med at han har sonet ferdig en lang dom - både for gjerninger han har begått og for noe han ikke har gjort.
Han fortsetter å straffe seg selv, og sliter med å håndtere tilværelsen på en rasjonell måte. Glimt av lykke kommer dog likevel hans vei når han forelsker seg i enkefru Almlie.
Datteren har sine egne traumer å slite med. Hun takler tilværelsen for seg og datteren som best hun kan, men må leve med at det var hun som påførte faren årene for det han ikke hadde begått.
Ingen av dem vil ta kontakt med den andre da de er overbevist om at det ikke kan føre noe godt med seg. Likevel lister de seg på en måte innpå hverandre via omveier, og man aner at deres veier igjen vil krysses på ett eller annet tidspunkt.
Jeg synes Jacobsen skriver veldig godt samtidig som språket er lett tilgjengelig. Det var ikke vanskelig å bestemme meg for terningkast 5 for denne.
Jeg har tidligere skrevet om Finn Corens musikalske tolkning av Olav H. Hauge sine dikt. Nå er det Jens Bjørneboe sine dikt han har gitt toner til. I VG fikk plata terningkast 6. Dette blir mitt neste cd-kjøp!
Jeg fikk faktisk denne cd-en i posten av Coren som takk for at han har fått bruke et foto av Bjørneboe fra boken min.
Dessverre ble jeg skuffet. Etter min smak kledde ikke musikken Bjørneboes dikt. Første spor åpnet fint, men terningkast 6 virker uforståelig for meg. Kanskje bør jeg gi den en sjanse til...
Jeg likte "innpakningen" best. Nydelige bilder og design.
Jeg har alltid gledet meg til å lese bøkene til Jan Kjærstad. Likevel ser jeg at jeg stort sett har gitt ham lave terningkast. Jeg blir på en måte alltid skuffet over at en så dyktig forteller skal rote det til med så mye dilldall rundt storyen. Og denne gangen er det visst verre enn noen gang. Dette hjernefysiologiske tøvet gjør meg fullstendig kvalm - for å låne bokas terminologi. Men menneskeskildringen er morsom og levende, alle linkene til verdenslitteraturen er bare snadder for en bokelsker. Alle tankene om litteratur gjør aleine boka verd å lese for meg.
Kjærstad deler i denne boka litteraturen inn i sjokolade(underholdende bøker) og seil (bøker som bringer deg videre). Jeg sitter igjen og kjenner at jeg er ganske fornøyd med sjokoladesmaken, men seilene henger litt slappe. Ekstra pinlig er dette fordi forfatteren har så tydelige ambisjoner om å skrive noe som ikke har vært skrevet tusen ganger før.
Denne følelsen forsterkes ved at det ikke er mange dagene siden jeg leste DARLING RIVER av Sara Stridsberg. Man kan si mye (eller kanskje vel så rett: hva i all verden skal man si) om den boka, man makan har du aldri lest! Glem seil og sjokolade: Sara Stridsberg er basehopping og gjørmebryting!
Ja, jeg likte denne! Den handler om nobelprisvinneren Pearl S. Buck, og hennes roman Den gode jord er en gammel favoritt i min bokhylle. Derfor var det interessant å lese denne romanen basert på hennes liv - og samtidig få mer kunnskap om Kina; Pearl S. Buck vokste opp i et land som gjennomgikk enorme endringer i og med den kinesiske revolusjonen. I tillegg til å tegne et portrett av Pearl S. Buck, gir forfatteren Anchee Min oss innblikk i hvilke konsekvenser revolusjonen kunne få for enkeltmenneskene i en liten landsby, og hvordan maktspillet rundt Mao også kunne få ringvirkninger som nådde en slik liten landsbybefolkning. Jo, jeg synes denne var verd å lese. Jeg ga den terningkast fire da jeg var ferdig med den - ikke toppscore, altså, men definitivt lesverdig.
Denne boka kommer først ut i november/desember i år, og jeg har fått den tilsendt fra forfatteren. Tidligere har jeg nemlig omtalt hans debutbok "Sannheten", som er en satirisk roman om Jehovas vitner.
Handlingen i "Og stjernens navn er Malurt" er lagt til Bergen, så da jeg reiste av gårde til Bergen torsdag ettermiddag, falt det nokså naturlig å plukke den med seg i forbifarten. Allerede mens jeg satt på Gardermoen og ventet på flyavgang til Bergen, var jeg godt i gang med boka, som omhandlet en hel masse kjente steder; Torgallmenningen, Ole Bulls Plass, Wesselstuen etc., etc. Nostalgisk for meg som har bodd i denne byen i syv år av mitt liv ...
I første kapittel introduseres vi for Viggo Østvold, som en kort stund opptrer som jeg-person i boka. Nokså snart skifter perspektivet til "han", og dermed kan vi også følge de andre personene i boka, uten at Viggo er med. For noen år siden studerte Viggo juss uten å avlegge noen form for eksamen. I stedet endte han opp som sjåfør i Posten, og der har han blitt siden. Mens han står og blar i en bok om en myteomspunnet stjerne i en bokhandel, støter han plutselig på Britt Hovden, en kvinne han møtte på et Qi Gong-kurs for mange år siden. Allerede den gangen følte han seg tiltrukket av henne, men han turte vel egentlig aldri å gjøre noe fremstøt.
Møtet med Britt skal vise seg å bli et vendepunkt i Viggos liv. Fra å ha levd et heller anonymt og nokså alminnelig liv, snus det meste på hodet i tiden som kommer. Britts far døde for en tid tilbake, og blant etterlatenskapene hans kom Britt over et dokument som har med rikets sikkerhet å gjøre. Det var aldri meningen at hennes far skulle få tilgang til dette dokumentet, og dette kostet ham antakelig livet.
På tross av alle forholdsregler Britt tar i sitt møte med Viggo, går det nokså raskt opp for dem at de holdes under oppsyn og forfølges fra flere kanter, men av hvem? At det hele har med Planet X og en nært forestående kataklysme (stor global katastrofe) å gjøre, som det i første omgang er mayaene som har spådd skal skje i slutten av 2012, er imidlertid rimelig sikkert. Videre at noen få utvalgte er prioritert å skulle bli reddet, mens resten av befolkningen mest sannsynlig går den sikre død i møte ... Og at det er av største viktighet for myndighetene å forhindre at dette kommer ut ... Dermed starter en jakt på liv og død. Har de i det hele tatt en sjanse til å unnslippe?
Boka er spennende og plottet svært interessant. Særlig fordi det meste er forankret i virkelige hendelser, men dog fortolket på en annen måte enn det vi er vant til. Som at klimakrisen er en bløff og at årsaken til ekstremværet vi har blitt vitne til i de senere årene, er en planet på vei mot jorda og ikke global oppvarming. Og at det ligger en skjult plan bak oppbygging av ulike matvarelagre rundt forbi, bl.a. på Svalbard ... Selv om boka er på over 300 sider, tok det meg mindre enn 1 1/2 døgn å lese denne boka - selv om jeg samtidig var meget opptatt og egentlig ikke hadde særlig mye tid til å lese. Jeg måtte lese videre! Boka var virkelig spennende!
Det som imidlertid trekker helhetsinntrykket av boka ned, er det språklige. Boka kunne ha tjent på at det hadde vært lagt mer arbeid ned i en språkvask. Nå er nok jeg i overkant pirkete når det gjelder det språklige, og det er slett ikke sikkert at særlig mange vil irritere seg over de samme tingene som jeg gjorde. En ting er at det bommes på bruk av "da" og "når", men det som kanskje var enda mer irriterende var en tidvis overdreven bruk av enkelte adjektiver og metaforer. F.eks. brukes begrepet paradigmeskifte i så mange sammenhenger at ordets egentlige betydning mister sin kraft. Setninger som "Han begynner å betvile sterkt hele oppdraget" er heller ikke gode. Videre blandes bruken av presens og fortid - ofte i samme avsnitt. Her burde forfatteren ha bestemt seg for om han ønsket å skrive i det jeg pleier å betegne som dramatisk presens, hvor vi som lesere nærmest sitter på skulderen til hovedpersonen og er med i handlingen, eller om han ønsket å skrive i fortid, slik de fleste forfattere foretrekker (antakelig fordi dette er enklest).
Når jeg skal bedømme boka under ett, hvor altså handlingen trekker opp, mens det språklige trekker ned, pleier dette å bli en vurdering mellom terningkast tre og fire. Dette er en bok lesere med sans for mystikk og konspirasjonsteorier kan komme til å trykke til sitt bryst!