Bokelskere.no

Synes det er vanskelig å si noe som helst om selve historien i boka, ikke minst å skulle gi et terningkast. Men godeste Bjørneboe må jo hatt det moro når han drev research til boka...

Det første jeg gjør når jeg er ferdig med en bok er å gå inn her og skifte status, føre opp dato og terningkast. Venter gjerne noen timer med å legge inn kommentar om jeg ønsker det.

Det er sjelden jeg venter mer enn ett par timer før jeg begynner på ny bok, det er kun hvis boka jeg har lest har gått ekstra inn på meg. Det kan være at den var veldig bra eller veldig sterk. Det skjer oftest med bøker fra virkeligheten, det er sjelden skjønnlitteratur griper meg på den måten. Om jeg leser flere bøker samtidig så tar jeg da gjerne en pause i den andre og.

FOR en fantastisk bok! Her er min omtale!

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutrydelsen? Var det dette de tenke, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Når jeg har lest en bok så bruker jeg å skrive en bokomtale av boken. Men av og til kan det gå litt tid. Jeg må tenke litt igjennom før jeg skriver bokomtalen. Så bruker jeg å kopiere det jeg skriver på bloggen til bokelskere. Jeg oppdatere selvfølgelig på bokelskere at jeg har lest boken og gir boken terningkast.

Jeg kan ha lesepauser. Men det har ingenting med at jeg ikke vil lese flere bøker. Når jeg er hjemme hvor jeg kommer fra kan det hende at jeg går tom før bøker. Det er ikke så veldig bra siden man er avhengig av å ha båt komme seg der fra og man kan ikke reise til byen når som helst.Noen ganger leser jeg ikke så mye fordi leselysten ikke er på topp. Det at jeg ikke har så mye leselyst er det mange årsaker til.

Jeg vet ikke hvilket terningkast jeg skal gi denne boken...Den er nok beregnet på et yngre publikum, men jeg føler meg kanskje litt "lurt". Jeg synes boken fortjener litt tyngde, uavhengig av om det er ungdommer eller voksne som leser den.

Jeg har lest mange bøker med dette som tema, da med skildring fra konsentrasjonsleirene, så det var interessant å lese det fra en annen vinkel. Det at den var skrevet ut fra et barns øyne gjør at man kanskje ikke kan forvente mer tyngde, men den skildrer jo livet til de som står på den andre siden. Samtidig synes jeg den ble litt...lett..

Jeg sitter igjen med at jeg synes boken mangler noe, men klarer ikke helt å sette fingrene på hva. Kanskje boken kunne vært bedre skildret hvis det hadde vært et eldre barn/ungdoms syn? Som søstren Gretel?

Hørte den på lydbok sist vinter. Oppleseren var veldig dyktig og stemninger ble fint formidlet. Romanen nådde sånn ca terningkast 5 (max). Men jeg tror jeg gir den en sjanse til siden. Mest fordi jeg undrer meg hvorfor denne er slik en stor klassiker. Den var fin, men...ett eller annet manglet, synes jeg. Derfor må jeg vel lese den igjen siden for å se om jeg kan oppdage det lille (store) ekstra som gjør den til slik en klassiker.

Jeg synes Terningmannen av Luke Rhinehart er ganske skrudd. Har av den grunn ikke orket å fullføre den. Den inneholder få om noen voldsscener, men hovedpersonen er ustabil og ganske psyk i sine eksperimenter med sitt eget og andres liv, alt basert på utfall av terningkast.

Synes boka var helt OK, selv om jeg har gitt den terningkast 5. Historien om Sara var bra og interessant, men det ble litt mye styr rundt Julia og graviditeten, problemene med ektemannen osv. Ellers veldig bra bok.

Fyttirakkern så bra. Jeg lo, jeg gråt, jeg lærte. Lauveng skriver så klokt og gir så mye i denne boka. Hvis hun leser dette, vil jeg bare si takk skal du ha. Terningkast seks! Og helt enig i at Lauveng sine bøker burde være pensum om de ikke allerede er det.

Jeg føler meg litt ambivalent i forhold til denne boken. Gjennom de omtrent 130 første sidene vurderte jeg kontinuerlig om jeg bare skulle oppgi den som en av de ytterst få bøkene jeg ikke leser ferdig. Jeg syntes den var pretensiøs, hadde kjedelige, intetsigende filosofiske betraktninger for ikke å snakke om en 12-åring som hadde tanker og formuleringer langt utover hva selv en særdeles intelligent 12-åring kan påberope seg med et snev av troverdighet i behold.

Disse betraktningene overskygget totalt at jeg tross alt fant Renée vittig og morsom samt gledet meg over en mengde flotte og poetiske formuleringer. Med fransk svigermor og mange besøk både i Paris og Frankrike forøvrig under beltet, så var også miljøet og atmosfæren noe jeg satte pris på. Men likevel altså - slett ingen suksess i starten.

Men så, i det øyeblikket Kakuro entrer leiegården, forandres historien totalt for meg. Det blir så mye morsommere, mer interessant, klokere og mer rørende. Selv Paloma blir en liten smule mer troverdig, og jeg slutter å irritere meg over tidligere nevnte filosofiske utlegninger - jeg lar bare øynene springe ganske lett over et par av dem.

Og derfra så elsket jeg altså historien - helt til slutten. Jeg ble litt skuffet der. Jeg sitter igjen med en følelse av en slags sluttmoral om at det ikke er noe poeng å gripe etter den antatt uoppnåelige lykken. Når den er innen rekkevidde, så blir den bare tatt fra deg likevel.

Så jeg har problemer med å sette terningkast - blir ikke helt enig med meg selv. Men jeg er i hvert fall særdeles glad for at jeg ikke la fra meg boken innledningsvis - den ga meg veldig mye underveis både på godt og (litt) vondt. Og kan man egentlig forlange mer?