Jeg føler alltid at jeg gir for mange 4ere jeg. Det er liksom et slikt gjennomsnittsterningkast til bøker som er gode men som ikke ga meg nok for en femmer eller sekser. Men som var adskillig bedre enn en treer. Så når jeg ser på mine terningkast så har de aller fleste bøker fått en firer. Når det gjelder femmere og sekserere så er jeg ikke gjerrige med å gi de, men det er bare en stund mellom de bøkene som fortjener de. Og jeg kan ikke forklare forksjellen mellom en femmer eller sekser, jeg bare vet hva som er rett når jeg har lest boka. En spesiell magefølelse jeg følger.

Mesterlig om Donaus historie!

Elven Donau er Europas nest lengste elv (etter Volga) og er 2645 eller 2888 km lang, helt avhengig av hvilken elv som regnes som kildeelv til Donau. Intet mindre enn fire europiske hovedsteder er anlagt langs Donau; Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Elven endrer navn alt etter hvilket land den renner gjennom; i Tyskland og Østerrike heter den selvsagt Donau, men i Slovakia heter den Dunjai, i Ungarn Duna, i Kroatia og Bulgaria Dunav og i Romania Dunărea. For øvrig renner Donau også gjennom Serbia, Moldava og Ukraina.

I Claudio Magris´ bok "Donau" følger vi elven fra det stedet hvor den antatte kilden befinner seg - Schwarzwald i Tyskland - og til deltautløpet ved havnebyen Sulina i Svartehavet. Underveis blir vi underholdt med en rekke historiske fakta og anekdoter relatert til de stedene hvor elven renner forbi. Kjente historiske personer - forfattere, politikere, massemordere etc. - blir omtalt. Likeså kjente historiske hendelser fra fjern og nær fortid. Og neppe er noe vesentlig skrevet om Donau som ikke på et eller annet vis er nevnt i boka.

Aller mest grundig behandles Tyskland og Østerikes historie, og det er selvsagt ikke til å komme forbi at særlig nazismens fremvekst og andre verdenskrig vies en relativt stor plass. Her får vi høre om hvor Eichmann og Mengele kom fra, hvor ulike konsentrasjonsleire ble plassert osv.

Elvens løp gjennom Ungarn fra Györ i nord, Budapest midt i landet og Pecs i sør fant jeg dessuten ekstra interessant siden Ungarn og disse stedene har en spesiell plass i mitt hjerte. Kjente forfattere og viktige historiske hendelser knyttes på en svært spennende måte til elven. Dessuten knyttes elven til kjente vinområder som f.eks. Villany syd i Ungarn (rett før elven fortsetter inn i Serbia).

Det som jeg likevel fant mest interessant, var den - for meg - relativt ukjente historien om folkeforflytningene som har funnet sted i henholdsvis Bulgaria, Romania og andre tilgrensende områder i nærheten av Svartehavet. I disse områdene gjorde osmanerne seg sterkt gjeldende inntil for rundt hundre år siden, og det er et konglomerat av ulike folkegrupper som lever i disse landene i dag. Felles for de fleste er at de i sin tid flyktet fra et eller annet. Eksiltyskernes særskilte skjebne etter andre verdenskrig i land som f.eks. Romania, er bl.a. beskrevet av Nobelprisvinneren Herta Müller i en rekke av hennes bøker. For øvrig var det litt spesielt å lese om forholdene i Romania i og med at diktatoren Ceauşescu fremdeles satt ved makten da denne boka ble skrevet.

Magris´ "Donau", som i form på en måte kan minne litt om Ivo Andrics berømte bok "Broen over Drina", er noe av det mest spennende jeg har lest i genren historie eller reiseskildringer. Fordi boka egentlig består av et utall digresjoner under veis, var den svært krevende å lese, men ikke desto mindre interessant. Den krevde bare så uendelig mye mer av meg som leser enn det meste av det jeg til vanlig pleier å lese. I tillegg er boka nærmest poetisk i formen fra tid til annen, og det er en presisjon i beskrivelsene som røper stor innsikt på flere plan fra forfatterens side. Tidvis er forfatteren også nokså nådeløs i sine betraktninger. Andre ganger kommer han med uttalelser som for meg har høy sitatverdi. Jeg tar med noen sitater for å belyse hva jeg mener.

"Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger." (side 196)

"Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingen at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag." (side 433)

"... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den." (side 454)

Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese denne boka flere ganger i løpet av mitt liv og med et enda større utbytte enn kun ved første gangs lesing - kanskje særlig dersom jeg får realisert min drøm om en slags elvesafari langs hele Donau en gang ... Når det på forsiden av boka er sitert at boka er en litterær triumfferd, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Boka er og blir et mesterverk! Og denne forfatteren fortjener Nobelsprisen i litteratur for dette! Dette er nemlig noe av det mest imponerende jeg har lest på aldri så lenge! Her blir det terningkast seks! Intet mindre!

Denne boken angret jeg på at jeg hadde kjøpt to minutter etter at jeg startet å lese den. Men av prinsipp leser jeg stort sett ferdig de bøkene jeg starter på - kan jo være at den tar seg opp. Denne gjorde ikke det. Man kan lese de ti første sidene og de tre siste, og samtidig sitte igjen med nøyaktig det samme som om man hadde lest hele boken.

Denne vil jeg ikke anbefale til noen - det er dårlig språk (nå leste jeg denne på norsk), i utgangspunktet en god story, men den ødelegges fullstendig av måten denne forfatteren skriver på, den er platt og har kjedelige karakterer, ja - i det hele tatt, ufattelig dårlig bok som jeg ikke nøler med å gi terningkast 1.

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider.

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire.

"Gutter er gutter" var en helt grei bok,syntes jeg. Ikke noe terningkast 6, men ok. Da jeg så filmen fikk jeg mye bedre inntrykk av historien, takket være gode skuespillerprestasjoner.

Da jeg leste Millenniumtrilogien var jeg oppslukt fra første side i første bok til siste ord i tredje bok. Jeg likte filmatiseringen like godt som bøkene.

Filmen "Hulebjørnens klan" derimot klarte ikke å fange meg på samme måte som boka hadde gjort et par-tre år tidligere.

Da er jeg ferdig med den tredje novellesamlingen fra Torborg Nedreaas, novellesamlingen med navnet,
Den siste polka.

Først staret jeg lesingen med Nedreaas sin første novellesamling, Bak skapet står øksen. Den var fantastisk og jeg ga den terningkast 6. Anmeldelsen finner du her:

http://bokelskere.no/tekst/108288/

Den neste novellesamlingen til Nedreaas, Stoppested, ga jeg terningkast 5.

http://bokelskere.no/tekst/115786/

Når jeg nå avslutter lesingen av noveller fra Nedreaas med samlingen, Den siste polka, så angrer jeg for at jeg ikke staret med den nyeste og avsluttet med den eldste. Denne samlingen ga jeg terningkast 4.

Den siste polka er skrive i 1965, altså 20 år etter den første. Nederaas har uttalt at hun gjennom sitt forfatterskap strevde med å skrive, ordene kom ikke lett til henne. Jo mer hun publiserte og jo eldre hun ble jo vanskeligere syntes hun det var.

Det stemmer med min oppfatning av de novellene jeg har lest. Det startet fantastisk og jeg avslutter med denne boken og syntes den var ok.

Den er språkgod, men mangler det flotte poetiske språket som Nederaas er kjent for. Ingen av novellene utmerket seg spesielt, men alle var jevnt gode.

De fleste av mine bøker har ikke terningkast. Det gjelder dem som det er lenge siden jeg leste, og derfor ikke helt husker hvordan jeg opplevde. Eller hvis jeg, som du beskriver, ikke ønsker å gi dem terningkast. Ofte syns jeg det er vanskelig å gi terninkast, for eksempel av samme grunner som du beskriver.

Jeg legger uleste bøker i bokhyllen "planlegger å Lese" eller "Gleder meg til". Alle andre bøker, altså de jeg har lest, legges i bokhyllene der de hører hjemme sjangermessig eller ved forfatter. Bøker som ikke ennå er lest, ligger ikke i slike hyller.

Det jeg prøver å si, er at du kan også finne andre måter å markere at bøker er lest eller ikke, enn terningkast.

Jeg lånte denne boka, men det tok mange uker før jeg faktisk begynte å lese den. Da jeg leste første siden tenkte jeg at nei, dette gidder jeg ikke. Men jeg leste videre likevel, og er i grunn glad for det. Den får ikke verken terningkast 5 eller 6 av meg, men jeg syntes ikke den var makkverk.

Jeg tviler ikke på at denne boka appellerer mer til "gamle damer" (som meg) som selv har vært gjennom noen av scenarioene boka beskriver, enn menn og yngre damer:)

Om en av Nansenshjelpens skjebner

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da kravet til registrering av alle jøder ble pålagt, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holcaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden.

Jeg er så enig, så enig, Hilde! Her er min omtale av boka:

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn.

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ...