Med snittscore mente jeg hva de som har gitt terningkast til boka har gitt i gjennomsnitt. Det er 15 personer som har gitt terningkast til "Unyttig som en rose", og de har i gjennomsnitt gitt 5,47 øyne på terningen.

Chilensk tristesse

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire.

Når jeg smugtitter i andres hyller, så tenker jeg ikke at de bøkene jeg ser uten terningkast er uleste. Den tanken har ikke falt meg inn.

Det er mange som ikke terningkaster bøkene sine av ulike grunner. Og fører du musa over boken så står det om den er lest.

Jeg har aldri tenkt på at terningkastene sier noe om en bok er lest eller ikke.
Noen bøker gir jeg terningkast, noen er det så lenge siden jeg har lest at jeg ikke kan gi dem en "rettferdig dom". Atter andre egner seg rett og slett ikke for den slags.

Jeg vet at de står registrert som ønsker. Jeg vil nemlig ikke registrere de som lest før jeg har gitt dem terningkast, fordi jeg bruker dette for å merke bøker visuelt at de er lest.

For meg teller de med i boksamlingen selv om andre ikke opplever de slik. Det er ulike måte å organisere seg på Bokelskere på, og ikke alt passer mitt system. Det er dumt at det ikke kommer "stempel" også på de bøkene som er lest - men som ikke får karakter.

Dette ser du hvis du fører pusepekeren langsomt over tittelen. Ser at også gretemor har sagt noe om dette, prøv om du får det til :-)
Primært er jeg ute etter andre bokelskeres synspunkter, gjerne i form av terningkast, helst i form av begrunnete argumenter. (Usikker på om vi snakker forbi hverandre nå, eller om jeg svarer på det du spør om :-))

Synes det er vanskelig å gi terningkast om jeg ikke gjør det med en gang! Bøker jeg kun vagt husker lar jeg slippe terningkast. Dessuten synes jeg det er viktigst å dele ut de ekstreme terningkasta som 1 og 2, og 5 og 6. Sånn for å hjelpe andre til å evt. lese eller styre unna.

Snittet mitt har også sunket! Da du startet tråden for et år siden, lå jeg på 5,7, nå er snittet mitt 5,4. Hadde ikke tenkt på å sjekke det før du frisket opp tråden igjen, så dette var litt morsomt å oppdage! Jeg hadde hatt en følelse at jeg har gitt flere "lave" terningkast i det siste (det vil si at det føles som om det er tettere mellom firerne enn før), og nå har jeg altså fått det bekreftet. Jeg stiller meg samme spørsmål som du: Er det meg som har blitt strengere? Eller har jeg lest litt mindre storslagne bøker i det siste, enn jeg gjorde for ett år siden? Hmm...

Om jakten på det gode liv

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevnter opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Jeg sjekket på nytt nå. Jeg ligger fortsatt på 4,7 i snitt. Smaken og bøkene jeg leser har tydeligvis ikke forandra seg noe særlig fra denne debatten ble starta i forhold til hva jeg gir i terningkast.