Bokelskere.no

Og her kommer Bokelsker-nettstedets effekt til sin fulle rett: for her markedsfører vi på mange måter våre "egne" bøker, som regel stikk i strid med markedskreftene! Når jeg vil gjøre research på en bok eller forfatter jeg ikke har hørt om tidligere, kikker jeg som regel innom Bokelskere for å se hva andre har ment om aktuelle bok. Og dette blir ofte styrende for om jeg ønsker å gi aktuelle bok eller forfatter en sjanse! Og mon tro om f.eks Ari Behn - bare for å ta et eksempel - egentlig selger så mye likevel når det kommer til stykket, selv om han i kraft av sin posisjon får gitt ut hva det skulle være av sine bøker? Du kan ikke selge på et navn i det uendelige, dersom innholdet ikke holder mål ...

Som (antar jeg) en del andre bokelskere her i forumet så er jeg det man kan kalle en " roamer" når jeg er i bokhandleren og i biblioteket. Hvis du ikke er det selv, så har du støtt på en av oss, kanskje irritert deg over oss. Jeg innbiller meg det et eller annet sted blant midt i de tette bokhyllene finnes en perle av en bok som ikke bare gjemmer en fantastisk historie mellom permene, men som også har en fengende tittel.

I jakten på slike bøker har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at for mange norske forfattere ikke virker å være opptatt av titlene på bøkene sine. Et eksempel: Carl Frode Tiller. Dersom en er middels allergisk mot nynorsk og titler som ikke akkurat innbyr deg til å snappe et eksemplar, er Tiller en glimrende forfatter. Bare jeg hører "Innsirkling" så biter jeg tenner.

Noen vil si at jeg går glipp av så mye fantastisk litteratur på grunn av denne aversjonen mot "Tillerske" bøker, og sannsynlighetene er stor for at dette er sant. Men det er nå slik det er. Jeg er villig til å punge ut for en god tittel, mens jeg helst låner den stygge anden.

Titler som jeg har punget ut for i det siste:

"Hotellet i hjørnet av bitter og søt" Jamie Ford " The Lost City Of Z" " The Suspicions Of Mr Whicher" " The Secret Lives Of Baba Segi's Wives" " Shake Hands With The Devil" " How To Read The Air" og " The Beautiful Things That Heaven Bears"

Så kjære bokelsker: tiltrekkes du av titler når og hvis du "roamer" ?

Gleder meg til å høre hva dere mener om dette :)

Så klart du kan delegere - vi har lov til å delegere i vilden sky i kollektivet vårt, synes jeg. Siden Solveig har utnevnt meg til statsminister (har tenkt å trekke i bunad på søn- og helligdager, og være stasminister når jeg er i finpussen), så benytter jeg anledningen til å presisere at du ble landbruks- og gjenbruksminister, men det er jo en detalj. Synes for øvrig at jeg kjenner igjen din løsning på hage-dilemmaet: "jeg har lest i en bok hvordan man kan...". Slik taler/skriver en ekte bokelsker! :-D

Var ikke klar over at bokbransjen hadde noe som het "mai-salg". Det må vel være litt flaut når man er en bokelsker :-)

Ble i dag gjort oppmerksom på denne artikkel i dagbladet av bokelsker Anki.

Det første jeg tenker er:

Hvorfor kjemper man i alle fantasy bøker mot "noe ondt"? (noen onde)

Hvorfor er det alltid en missforståelse eller et hinder mellom gutt og jente i romace?

Hvorfor er vampyrer forbundet med sex?

Og hvorfor er det så mange like bøker?

Jo fordi vi skriver om ting som interesserer oss. Vi er mennesker og interessert i menneskelige ting Men bokmarkedet er nå en gang sånn at alle bøker er skrevet før mer eller mindre. Alle forfattere "tar" ideen fra et sted, Og en original idee er ikke lett når det ligger 35 millioner titler tilgengelig på amazon.

Mer direkte på artikkelen tenker jeg: Ungdomstiden er den første opprørstiden sci-fi og fantasy gir godt slingringsrom og er dermed perfekte settinger for slikt. (Den andre opprørstiden ser nå ut til å være 30 årene og der kommer selvrealiseringsbøkene inn). Dessuten er det ikke slik at en bok nødvendigvis har en levetid på et, to, tre år. Noen bøker bli værende i verdensbiblioteket for all tid. Det vil kanskje ikke disse to, men der er rimelig sikkert at det fantes opprørsbøker for 20, 40, 60 osv år siden, men settingen for disse er kanskje noe annerledes?

Noen burde kanskje tipse artikkelforfatter om The Hunger Games også ;)

Noen som har tanker om dette fenomenet?

Mens eg skriv dette, har guiritana sett at eg og ho har kommentert denne boka – her …

Jeg tror jammen du har slått sammen guiritana og annelingua til én bokelsker, KjellG? Jeg har nemlig gått fem på før og fulgt pekestokken din med blikket i håp om å finne noe interessant fra guiritana, og så fant jeg bare noe jeg hadde skrevet selv en gang... Men vi har kanskje valgt oss litt like nicks, hun og jeg, når jeg tenker etter. Nuvel.

Jeg syntes ellers det var en litt morsom avstikker du gjorde her ovenfor:

Tormes er elva som renn gjennom Salamanca, og der står ein statue av Lazarillo som fører den blinde herren sin inn i byen. I grunnen er det for få statuar av litterære personar rundt om i verda (---).

Siden jeg er litt hekta på skulpturer, og liker meg litt for godt på sidespor i tråder som denne, så fikk jeg lyst til å tipse om noen "litterære statuer" til:

• Peter Pan står i Kensington Gardens i London, foruten en rekke andre steder, slik wikipedia-artikkelen som lenken går til viser.
• Foran Torshovteateret (d.v.s. Soria Moria-bygget) i Oslo står Nina Sundbyes statue av Peer Gynt.
• I Oslo har vi også Holbergs Henrik og Pernille utenfor Nationaltheatret, i Dyre Vaas utførelse.
• I Ibsens fødeby Skien (på aksen gågaten/Skistredet, for å være mer spesifikk) ble det for noen år siden avduket en skulpturgruppe med skikkelser fra Lille Eyolf (Lille Eyolf og mopsen) og fra Vildanden (Hedvig og Vildanden) - gruppen bærer en plakett med inskripsjonen "Kanske De vil ta plads og hvile Dem lidt?" Rita til Rottejomfruen i "Lille Eyolf" av Henrik Ibsen. Kunstneren er Svein-Tore Kleppan. (Jeg har tatt en del fotografier av skulpturer i offentlige rom, og da passer jeg på å få bilde av plakettene med info også - det er derfor jeg kan hoste opp slike detaljer, om noen måtte være i det kildekritiske hjørnet... ;-) )

Det hadde vært morsomt å lage en liste over "litterære statuer", i grunnen...

Bedre å fortelle om god litteratur enn å kritisere den du synes er dårlig.

Dette er eg ikkje einig i. Eg synest ikkje det skal vere slik at vi bare kan uttale oss om bøker vi liker. Eg vil diskutere bøker eg har lese, både dei eg likte og dei eg ikkje likte. Elles er eg einig i at det å vere konstruktiv er viktig, uansett kva grunnlag ein har for det.

Det jeg mener å si er at det er ikke alltid ment slik det skrives/ oppfattes. Om en bokelsker bruker vanskelige ord er det flere grunner til det - 1.at det er en naturlig del av vokabularet deres, 2.at de prøver å imponere 3. eller prøver å tråkke på andre (forhåpentligvis få av disse)

Eg kan fort vere ein av dei som bruker "vanskelege ord". Dette skuldast i hovudsak at eg har vore i eit aktivt fagmiljø, og ikkje nødvendigvis tenker over at ikkje alle andre er ein del av dette fagmiljøet, når eg diskuterer litteratur. Det kan også skuldast at det mangel på adekvate synonymer (ja, det var eit forsøk på å vere morsom), som uttrykker dei same nyansene i det kvardagslege språket. Når vi beveger oss over i filosofidiskusjonar, som for eksempel den diskusjonen som gjekk om subjektivitet og objektivitet i kunsten, for ei tid sidan, er det lettare å bruke eit akademisk språk enn eit kvardagsleg språk. Det er ikkje for å imponere eller for å tråkke på andre, men det er rett og slett fordi ein fagleg diskusjon ofte krever eit fagspråk.

Eg kjem nok aldri til å slutte å la meg overraske over at folk tar det ille opp at nokon har annan kunnskap og andre interesser enn dei sjølv. Det overrasker meg like mykje kvar gong.

Det ser ikke ut som om du er villig til å prøve å forstå og jeg kan ikke uttale dette klarere, eller kan prøve en siste gang. Hvis jeg for eks starter en tråd om Jo Nesbø, som jeg synes er en god krimforfatter. JEg skriver at jeg liker hvordan handlingen i bøkene bygger seg opp, at Harry Hole er en sjarmerende type og at jeg har hatt mye glede av de bøkene om ham. Så kommer du inn med en analyse av språket i en av bøkene du har lest om HH, du bruker et avansert litterært språk uten å ta høyde for om jeg forstår hva du snakker om. Mulig du synes det er viktigere at vi skal opprettholde forskjellene enn at mottaker forstår hva du prøver å si, men det synes ikke jeg. Om du velger å skrive på nynorsk, er vel det likegyldig for meg, da jeg ikke har noen vansker med å forstå det, men når KjellG skriver spansk, må jeg be ham om å oversette. Heldigvis skriver han ikke spansk hele tiden for da måtte jeg bedt ham om å skjerpe seg,hehe. Men det skal vel ikke være nødendig alltid, selv i en tråd du selv starter og måtte be alle om å oversette.

Jeg prøver selv å legge meg så nært opp til den jeg henvender meg til som mulig språkmessig for å ikke bli misforstått, men jeg feiler ofte. Det hadde vært fint om ambisjonen for flere var å bli forstått. Hva er poenget med å skrive innlegg til noen hvis du ikke er sikker på om de forstår det du skriver. Tror ekelte synes det er vanskelig å måtte be sender om å forklare de ordene som denne har sendt til deg fordi du ikke forstår. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er en av dem som googler ord og uttrykk for å forstå bedre, men jeg vet ikke om jeg noen gang har spurt en bokelsker om hva ordet denne brukte egentlig betyr. Vi har tydeligvis forskjellig strategi for hvordan svare andre, jeg er opptatt av å formidle det jeg mener så tydelig og enkelt som mulig, du sier at

Poenget mitt er bare at viss vi kan glede oss over at vi er forskjellige istadenfor å gjere det til eit irritasjonsmoment, trur eg vi vil ha langt større glede av kvarandre

og legger mer vekt på å glede deg over forskjellene; Fordi du forstår alt?

Forskjellene kan være nynorsk/ bokmål, meninger, språklige virkemidler, undertoner, dialektbruk og sikkert mye annet, men hvis språket står i veien for forståelsen mener jeg at en har feilet. Det handler vel i bunn og grunn om fleksibilitet, noe jeg oppfatter at enkelte ikke viser vilje til.

Jeg er en bokelsker, en sånn som "pløyer" bøkene jeg velger, en som bare liker bøker. Jeg forsøkte meg på å skrive noen ord , fordi det klødde i meg etter å skrive men fikk tilbakemelding om at jeg gjentok meg selv for mye. Ja ja , dette gjør jeg også når jeg snakker ! ( svakhet). Jeg skriver alikevel , til meg selv. Og jeg leser- masse, men så ser jeg stadig at mange studerer litteratur, og jeg tenker : så heldige de er. men hvis noen spør meg , hva de studerer så aner jeg ikke. He he. hadde jeg vært yngre,ville jeg valgt noe med bøker. Jobbe som bibliotekar , eie et antikvariat ville vært en ok drøm. Eller jeg kanskje bare kan greie meg med å være glad i bøker.! Ville jeg lest bøkene mine anderledes om jeg hadde studert litteraturvitensakp, og ville jeg valgt andre bøker enn jeg gjør nå.? Hadde vært fint om noen kunne fortelle meg hva de lærer i studier innen litteratur, og om de har forandret synet på bøker og smak under studietiden. Forfattere, har de ofte sånne studier i "ryggsekken".

For meg er det en stor vesensforskjell mellom det å diskuterer enkeltbøker og det å diskutere hva som er “god” og “dårlig” litteratur. To av mine personlige favoritter, Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (Wiese) og Ulysses (Joyce), har blitt kritisert her inne i løpet av de to siste ukene. Den første for å være for enkel og intetsigende, den andre for å være for utilgjengelig. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll, en annen bok jeg liker, ble kritisert for dårlig språk for en stund siden. Likevel: jeg antar ikke automatisk at den som skrev innlegget mener at jeg som person er enkel, liker alt for sære bøker eller alltid overser dårlig språk – like lite som jeg ser ned på andre med annet syn på bøker jeg har lest enn hva jeg selv har. Her må vi ha tunga rett i munnen og heller argumentere for vårt personlige syn. Det er tross alt veldig mange debatter og debattanter her inne og jeg vil våge å påstå at ingen av oss har nøyaktig det samme inntrykket av ei gitt bok. Sånn er det bare. Selvsagt kan ulike syn provosere, men om en trekker seg litt tilbake fra debatt og eget ståsted, tror jeg de fleste av oss vil finne at det er nettopp kontroverser – store som små - som fører debattene videre.

Ja, jeg tror de fleste medlemmene her inne tar litteratur seriøst. Det er derfor vi er BOKELSKERE og liker å diskutere bøkene vi har lest. Kanskje er det sånn som du sier, at enkelte er mer seriøse enn andre, men sånn er det vel med alt i livet? For meg er litteratur viktig – jeg syntes det var viktig da jeg leste Isfolket og jeg synes det er viktig når jeg nå sitter og leser Stalins Kyr. Det spiller ingen rolle for meg hva en meddebattant ellers har lest (være seg Shakespeare, Hamsun eller andre), så lenge vi kan diskutere boka vi begge har lest.

Tro meg: jeg har selv opplevd at mennesker jeg møter plutselig får et annet inntrykk av meg eller trekker seg tilbake når jeg nevner at jeg er lærer. Da er jeg enten en lat, alltid ferierende kaffedrikker av en besserwisser, eller jeg er en del av “øvrigheta”. Igjen: yrke, lesesmak, musikksmak.. Alt er dessverre med på å forme omgivelsenes inntrykk av oss, og ofte gir disse antagelsene et feilaktig syn på hva vi virkelig står for.

Heldigvis er det svært sjeldent at vi bokelskere, selv om vi er uenige, er usaklige. Enkelte innlegg har jeg selv reagert på, men etter hvert har jeg innsett at det ofte er JEG som leser innleggene med feil briller. Ironi kan blant annet misforstås, spesielt om man ikke har debattert med gjeldende bokelsker før. Det er fint å lese at du setter pris på meningsutvekslinger og andres innlegg, sånn er det for meg også ;)