Bokelskere.no

Blekkhjertet kan nok passe for en 17 åring, ja, den passet bare ikke helt for meg på det tidspunktet jeg leste den.

Bøkene jeg leste før Blekhjertet var Twilight serien (hehe), altså var jeg ferdig med den tredje boka, men hadde begynnt på eneren en gang til. Jeg elsker virkelig de bøkene, blei helt fanga (folk snakka til meg, men jeg fikk ikke med meg ett eneste ord), jeg leste og leste og når det ikke var mer og jeg skulle begynne på noe nytt klarte jeg ikke å få den ut av hodet! Det er en bok(bøker) som får deg til å le, gråte, bli sint og forelske deg. Hovedpersonens fasinasjon for vampyren Edward er supert lese stoff for en som meg (har en liten romantikker i magen), som fasineres av forbud kjærlighet og hele den greia der.

Jeg har sett diskusjonen din om å finne nye bøker til datteren din og jeg vil virkelig annbefale Twilight (hvis hun har sett filmene som har kommet ut og hun da føler at det ikke er no spennende så måååå du fortsette å mase, filmene er fine de altså, men bøkene er i en annen klasse!), men jeg tror også Blekkhjertet kan være bra, det kommer jo helt ann på hva hun liker.

I Blekkhjertet blei jeg mest fasinert av hovedpersonens talent/evne (skal ikke avsløre noe), en hver bokelsker ville vært henrykt for å kunne gjøre det hun kan :D Jeg er selv 16 og jeg har planer om å lese de to neste bøkene i trilogien til Blekkhjertet, har bare ikke kommet så langt ennå :D

Jeg hadde tenkt til å annbefale Twilight på diskusjonen din, men jeg så den allerede var nevnt. Så helt konkret: annbefaler både Twilight serien og Blekkhjerte (Blekkhjerte etter hvor "voksene" bøker datteren din liker).

Hvis man som bokelsker har som mål og styre unna bøker fordi dem er lest av mange og dermed blitt populære så vil man gå glipp av mange flotte historier. For min del er målet å jakte på gode bøker og om det er en krimbok, klassiker eller en kommersiell bok har liten eller ingen betydning.

Jeg tenker at som bokelsker så er denne problemstillingen neppe så aktuell. For de fleste av oss har vel ikke problemer med å finne bøker å lese, snarere tvert imot. De fleste av oss har et luksusproblem i så måte. Så når jeg styrer unna visse bøker som fx krim, "euroburgere" og andre bøker som blir veldig populære, så tror jeg ikke at jeg dermed går glipp av så mye, men tvert imot hjelper det meg å sile og sortere slik at jeg lettere kan velge de flotte historiene. For min "shortlist" over bøker jeg har som jeg har lyst til å lese begynner å bli temmelgi lang. Jeg har vel lesestoff for et par år minst.

Jeg synes problemstillingen er helt uinteressant,for å være helt ærlig. Det eneste som betyr noe for meg er om en bok objektivt sett er godt skrevet og har en historie som griper meg på noe vis. Noen ganger stiller jeg lavere krav til det litterære - andre ganger skyhøye krav. Det er ikke til å komme forbi at mye av det som pøses ut på markedet, etter min målestokk ikke holder mål. Men da er det de skrevne ord og de alene som er avgjørende for mitt vedkommende. Å skulle gå inn i hodet til forfatteren å undersøke om det er profitthensyn som ligger bak en utgivelse eller ikke - nei, det gidder jeg virkelig ikke. En mye mer interessant problemstilling - synes jeg - og som provoserer meg sterkt - er at nesten alle bøker nå for tiden presenteres som høyverdig litteratur i lekre innpakninger. Det er nesten ikke mulig å vite hva man får når man står i bokhandelen og skal velge. Og hadde det ikke vært for disse Bokelsker-sidene og bokbloggerne, ville det praktisk talt vært umulig å gjøre research på nye bøker som kommer. For dette med bokanmeldelser er jo dessverre blitt nedprioritert av avisene etter hvert ...

Jeg synes vel heller ikke vi kan forvente at folk skal fremstå med fult navn. Men jeg synes det er fint når man gjør det.
Men hvis en person ikke er offentlig kjent (og vi har vel en håndfull kjendiser her inne også) så er vel et hvilket som helst bilde og nick like mye verdt for meg som fullt navn og fjeset ditt. Jeg har aldri giddet å google andre bokelskere.

Poenget er vel at vi lærer å kjenne en bokelsker bare h*n har et unikt bilde og nick. Man trenger ikke fullt navn osv. Og de fleste som er her inne en stund investerer vel såpass i sin fremtoning her inne at de ikke sier så mye annet enn de ville gjort under fullt navn.

Det at diskusjonene ikke skjer RL - ansikt til ansikt (som med all internett aktivitet) tror jeg er en sterkere grunn til at det kan bli litt krangling og kværuleringe innimellom.

Men veldig godt spørsmål forresten. Det er verdt å stille slike spørsmål fra tid til annen, og ta seg tid til å tenke over hvordan en kommuniserer.

Jeg leste denne boka under en togtur i helga. Valget falt på 17. roman fordi jeg visste den blant annet omhandlet en togreise – takk Hans Olav Brenner i (det tidligere) Bokprogrammet! Må si jeg koste meg stort. Av og til forskrekket jeg medpassasjerer med mine ufrivillige knis, det er umulig å stålsette seg mot Solstads formuleringer og språklige finurligheter!

Bjørn Hansen er en plaget mann, med både mye gjort og ugjort i livet. Aller helst vil han vel forsvinne, men stadig vekk er det ett eller annet andre mennesker ønsker fra ham. I tiden etter fengselsoppholdet holder han seg unna familien, mens han samtidig pleier omgang med tidligere medfanger. Trolig gjør han dette fordi det er det enkleste. Etter at han blir pensjonist, derimot, bestemmer han seg for å ta opp kontakten med sønnen igjen.

For en bokelsker er det et sympatisk trekk at det som virkelig opptar Hansen, midt oppe i alt det andre som skjer ham, er litteraturen. Da Bjørn Hansen måtte i fengsel, var det bare bøkene han ønsket å beholde. Nå når han er ute igjen, er det fremdeles litteraturen han søker til.

Selv om Hansen til tider prøver å analysere seg selv og finne ut av hvorfor han har handlet som han har gjort, kommer han til kort. Det virker som han ikke selv forstår fullt ut hvem han egentlig er.

For når jeg beskjeftiger meg med meg selv og mitt liv på denne måten så beskjeftiger jeg meg jo med det uendelige i det endelige. Eller kanskje i det uendelige i det endelige.

Kanskje er det sånn for oss alle? Jo visst kjenner vi oss selv, samtidig mister vi en del av bildet når vi ikke forholder oss til hvordan de som er nær oss ser på oss..

Bjørn Hansen er en betrakter. Han analyserer hendelsene og menneskene rundt seg på sin egen måte. Tankerekken han har rundt svigerdatteren og hennes innflytelse på sønnen er fornøyelig. Likeså er Hansens tanker rundt dette med gener og rundt sønnens sosiale innsikt… Jeg må innrømme at jeg lo høyt da hovedpersonen spurte Thea: ”Er du sjuksköterska?”. Hansen tenker mye og gir andre mennesker tanker og kvaliteter, uten på noen måte å vite noe om disse. Handlingen foregår inne i Hansens hode og det er hele tiden hans tolkninger vi lesere må forholde oss til.

Jeg likte denne boka godt. Ikke bare på grunn av handlingen ,som både er morsom og trist, men faktisk mest på grunn av Solstads uttrykksmåte. Det er artig når forfatteren selv kommenterer det som skjer og når han velger å skrive i forskjellig tempus:

Han hadde ankommet Bø i Telemark. Bjørn Hansen stiger møysommelig av Sørlandsbanen..

En slik blanding av verbtid ville ført til en rød strek i en ungdomsskoleelevs tekst. Hos Solstad, derimot, fornøyer det og gjør i alle fall denne leseren enda mer skjerpet.

Jeg har ikke noe problem med å anbefale denne boka for andre bokelskere. Her kommer vi bokelskere til dekket bord. Eller, for å si det med Bjørn Hansen/Dag Solstad:

Voilà, som man sier i den klassiske skjønnlitteraturen.

For en utrolig god beskrivelse, Karamella! For egen del må jeg tilføye at denne lidenskapen, eller kjærligheten om du vil, enkelte ganger også kan gi visse fysiske utslag… Mang en morgen har jeg våknet med brillene godt plassert i ansiktet, etter å ha lest på senga. Merkene etter brillene er tydelige, og det hender de fremdeles er der når jeg tusler til jobben.

Om sommeren hender det at jeg er blekere enn andre, rett og slett fordi jeg ikke liker å lese ute i skarpt sollys.. Og; om jeg har fått farge, er selvsagt brillemerkene tydelige. Brillene trenger jeg jo, slik at jeg kan lese i hver ledig stund! Er man bokelsker, så er vel dette noe man bare må leve med ;)

OK! Da ser det ut til at ridderen av den bedrøvelige skikkelse kommer til å galoppere rundt i mange bokelsker-hoder denne våren... Skal vi se:

BOKEN MÅ DELES OPP I LESEVENNLIGE BOLKER:

Jeg forutsetter heretter at de forskjellige DQ-utgavene vi har, har samme inndeling. (Takk Tone Lilleenget By for "rapport" om inndelingen av Worrens norske oversettelse.) Selvfølgelig vil sidetallene variere fra utgave til utgave - men vi forholder oss til at del I består av fire kapittelinndelte bøker, og at del II består av 74 kapitler (og ikke er inndelt i bøker).

Jeg sitter med en pocketutgave (Wordsworth Classics) med ikke altfor liten fontstørrelse. (Altså: ikke altfor mye tekst på hver side i min utgave.) Jeg har forsøkt å dele opp i bolker med kapitteloverskriftene som ledetråd - slik er oversikten min over sideomfanget i boken:

Forfatterens forord til leseren: 5 sider

DEL I:

• BOK I (åtte kapitler): (40 sider, oppdelt f.eks. slik:)
• Kap I-V: 20 sider
• Kap VI-VIII: 20 sider
• BOK II (seks kapitler): 31 sider
• BOK III (tretten kap.): (110 sider, oppdelt f.eks. slik:)
• Kap I-V: 32 sider
• Kap VI-XI: 38 sider
• Kap XII-XIII: 20 sider
• BOK IV (tjuefem kap.): (186 sider, oppdelt f.eks. slik:)
• Kap I-IV: 34 sider
• Kap V-VIII: 39 sider
• Kap IX-XI: 12 sider
• Kap XII-XIV: 28 sider
• Kap XV-XVII: 18 sider
• Kap XVIII-XXII: 23 sider
• Kap XXIII-XXV: 23 sider

DEL II:

• Skal vi vente med å dele opp del II i bolker til vi har blitt enige om ener'n, dere - og til vi (forhåpentligvis) nærmer oss slutten på del I? Det kan jo godt hende at vi justerer lesefarten underveis i del I - og først vil jeg uansett gjerne lodde stemningen med hensyn til hvor mange sider en bolk bør bestå av!

Som dere ser, varierer bolkene ovenfor i sideantall. Fra 12 sider til 39 sider. Stort sprang! Jeg vil gjerne høre deres kommentarer om hva som er passende sidetall for én uke? (Selv er jeg på dette tidspunkt fullstendig åpen for mitt vedkommende - og justerer gjerne "bolkestørrelsen"!)

OM TIDSPLANEN:

Kalender for 2011

Regner med(?) at vi forsøker å lese én bolk per uke - så gjelder det bare å bli enige om passende sidetall i bolkene.

Noen trenger litt tid til å få tak i boken (jeg oppdaget nå at Akademika på Blindern skal ha den i hylla - Tone L.B. sier at studentbokhandelen Tapir i Trondheim også har den). Noen skal på påskeferie - uten DQ i bagasjen. Vi begynner altså "en gang" etter påske - men NÅR?

Mitt forslag (gjentar KjellG her): Første bolk (=forfatterens forord) lest til 1. mai 2011????

KLARER vi en bolk i uken?

Jeg har en hel haug av uleste bøker i hyllen min desverre, og mange som jeg faktisk gledet meg stort til en gang å lese. Noen kjøper jeg mer fordi jeg samler på akkurat den serien. Men jeg har likevel tenkt få lest alle av de. Det tar bare litt tid. For underveis finner jeg noe mer nytt og spennende,både på biblioteket og i bokhandelen, også blir andre bøker da dyttet bakover i køen. Kjæresten min er nok mest oppgitt...for han synes det er teit at jeg går på biblioteket å låner en bok, eller i bokhandelen å kjøper en bok når jeg har 50 uleste i hylla. Men det er nok bare en annen bokelsker som kan forstå det...det er vanskelig å forklare men noen ganger så frister ikke de bøkene som jeg har tilgjengelig...for jeg vet at de alltid er der og at jeg kan lese de når jeg vil.

Det skjønner jeg godt at det er bekymringfullt. Jeg har vært inne og sett hvilke bøker vi begge har felles her inne. Vet at det ikke bare er å gi deg boktips når du har den følelsen . Da må du kanskje lese bøker du er nogelunde sikker på at du vil like. Bruk Google før du begynner på ei bok så du kanskje slipper du kanskje nok et nederlag, det må ikke fortsatt forfølge deg, denne skuffelsen.
Jeg ser du har "Spør støvet" av John Fante som "skal lese" bok. Den boka overrasket meg positivt, ta å les kommentarene her og gjør deg opp en mening om du vil begynne på den.
En annen bok er "Kilden" av Gabriel Scott, vet du hva, den boka gjør godt langt inni sjelen å lese. Det går liksom ikke an å bli skuffa over den for den har slik et syngende poetisk språk. Det er den boka jeg ønsker du bør ta deg tid til å lese.
Det viktigste er at du ikke velger bøker i blinde, ta gjerne eldre klassikere som du vet mange er begeistret over.
Kanskje du finner nåla i høystakken fortere enn du aner. Dette var bare et lite tips fra en bokelsker til en annen som snart er klar for å bli glad igjen i bøker.
Lykke til Tao :)

Min beholdning av uleste bøker bare øker og øker. Jeg holdt på å si dessverre, men tror egentlig ikke at jeg mener akkurat det. Som med usette DVDer jeg (også) har litt av et lager av, elsker jeg å gå og plukke i egne bokhyller når jeg skal velge den jeg skal lese. Noen ganger er terskelen veldig høy for å begynne på enkelte bøker, men så kan jeg plutselig oppdage at akkurat den eller den boka faktisk er innlest som lydbok. En kjapp tur til biblioteket og vips! så er jeg i gang med noen ganger det tyngste av det tyngste ... Som i skrivende stund - jeg hører nå fantastiske Moby Dick som lydbok - og FOR en bok for øvrig! I påsken har jeg malt utendørs og innendørs, gått turer, ordnet i hagen - hele tiden med en lydbok på øret ... Og når jeg så kan oppsummere inntrykkene mine i egenproduserte bokomtaler, og flytte den uleste boka over i leste-bøker-hyllene, er lykken stor!

I den senere tid har jeg blitt mer bevisst på at også de gamle bøkene må leses, og jeg går heller ikke av veien for å gjenlese gamle bøker (en interesse som bare øker med alderen) - selv om dette fører til at det tar enda lenger tid før jeg får lest alle de uleste bøkene mine. Mitt forhold til innkjøp av nye bøker er noe ala "må sikres, før den er utilgjengelig!" Og jeg liker å være tidlig ute. Å lese f.eks Knausgård fem år etter - vel vel ... Jeg synes i alle fall at det er mye morsommere å være der MENS det skjer.

En dag kommer jeg til å gjøre et alvorlig forsøk på å røske opp i min boksamling. Bøker jeg vet at jeg aldri kommer til å lese, vil mest sannsynlig ikke overleve den oppryddingen. Men gud forby å kaste bøker! Nei, da er det bedre å finne et godt hjem for dem.

Ellers får jeg ikke fullrost disse bokelsker-sidene! Lykken er å lese begeistrede innlegg om enkelte bøker, og oppdager at "jamen, den HAR jeg jo selv!" Og så får nettopp aktuelle innlegg meg til å lese denne boka og oppdage hvilken skatt jeg har hatt i bokhyllene mine, nær sagt uten å være 100 % klar over det. Og det at det på dette nettstedet ikke bare er fokus på de nyeste bøkene, er helt gull!