Bokelskere.no

Er det flere enn jeg som har lyst til å kommentere eller diskutere sitater? Er det en idé å be om å få opprettet en egen diskusjonsgruppe for sitater?

Jeg er ofte nysgjerrig på hvorfor en bokelsker legger inne akkurat det sitatet, og får også ofte lyst til å kommentere et sitat – si noe om hvorfor det evt. treffer meg.

Som Arthur sier:

Hvis jeg skal mene noe, så tror jeg at jeg må lese bøker på en annen måte enn jeg gjør i dag - ta med markeringspenn, notere ned når en streng treffer en tone, og tenke over hvorfor.

Nå noen legger inn sitt favorittsitat, er dette nettopp ord som treffer – kanskje fordi det sier noe som leseren vet på en ny måte, eller ved at det stilles spørsmålstegn ved vante sannheter?

Jeg ønsket f.eks. å kommentere Sosimas favorittsitat «En hustavle» av Arnulf Øverland, men fant ingen plass for diskusjon av sitater. :o(

Men siden dette er et vennlig nettsted med stor takhøyde, kan jeg sikkert tillate meg å kommentere det her: :o)

Det begynner slik:

En hustavle

Der er en lykke i livet,
som ikke vendes til lede:

Det, at du glæder en anden,
det er den eneste glæde.

Dette er et flott dikt med mye sannhet i seg. Men – på den tid det ble skrevet kunne det også brukes til å holde kvinnen nede i kvinnerollen.

En kvinne på den tiden ville hatt mye bedre nytte av et slikt dikt:

Det er en smerte i livet
som du aldri helt kan glemme:
Det var at du lot dine plikter
mot andre ditt livsløp bestemme.

Det er en tristhet i sjelen
som du snart må kjenne etter:
Det er at du alltid andres
behov foran dine setter.

Det er mange sår i hjertet
som vokser seg veldig store:
Det er når du tenker over
alt det du ikke gjorde.

Jeg blir alltid nysgjerrig når jeg hører om forfattere som jeg aldri har hørt om før. Og særlig når de anbefales av en forfatter som skriver bøker jeg liker. Nå har jeg lett etter Claesson. Så vidt jeg kan skjønne skrev han over 30 bøker, men er nesten ikke til stede i boklistene. Bøker fra 60-tallet er etter min erfaring vanskelig å få tak i. Er det noen av hans nyere bøker som er tilgjengelige og som en nysgjerrig bokelsker bør starte med?

Etter mitt spørsmål om tilbakemeldinger vedr. Alberte-trilogien så har jeg fått flere svar. Alle svarene var utelukkende positive om bøkene til Cora Sandel. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren og hadde tenkt å gi trilogien i gave, derfor ville jeg ha litt respons vedrørende bøkene og forfatteren.

Når en bokelsker får så sterke oppfordringer om å beholde bøkene og lese dem selv, ja da kan man ikke annet enn å begynne og lese.

Har åpnet første bok om Alberte og lest litt. Du har helt rett Sissel, sammen med Jan og dere andre, jeg ble fortapt tidlig i boka hehe

Det som først gjorde seg bemerket var språket hennes. Utrolig vakkert formulert, dette er forfatterkunst på høyt nivå.

Jeg har finne flere gode sitater allerede, så det vil nok bli lagt ut litt sitater etterhvert fra bøkene.

Takk til dere som fikk meg til å beholde bøkene og lese dem selv. Dette er virkelig bevis på hvor nyttig og ikke minst gøy det er å diskutere bøker : ))

Jeg kan ikke si annet enn at jeg som bokelsker morer meg litt over at man hevder at Knausgård har forført kritikerne og fått altfor følelsesladde kritikker. Personlig er det ikke noe jeg mer ønsker, når jeg går til ei bok, enn å bli forført og få følelsesmessige reaksjoner. Selvsagt har boka svakheter, jeg skummer med god samvittighet gjennom noen av de mest ordrike detaljskildringene. Men stemningen den skaper, de mange refleksjonene og ettertankene, blandingen av essayistikk og dagbok som han selv sier er målet, - det er nytt og det er bra. Jeg føler at jeg kommer nær et annet menneske, om denne personen er fiktiv eller ei spiller liten rolle for meg.Som leser kjenner jeg igjen tanker og følelser jeg selv har hatt og som jeg har møtt hos andre. Mange fiktive romanpersoner jeg har møtt er mer levende for meg enn mennesker jeg har møtt. Jeg er nettopp ferdig med bind 2 og gleder meg til fortsettelsen.

Jeg anser meg som en leser. En bokelsker. Men når alt kommer til alt, og jeg ser tilbake på alle bøkene jeg har lest, kommer jeg neimen ikke på mange. Det er grådig trist, for så lenge jeg kan huske, har jeg husket å ha vært opptatt med en bok. Men fram til jeg var ganske stor likte jeg faktisk ikke å lese. Jeg leste ikke annet en bøker som ikke er særlig nevneverdige (f.eks.: Grøsserne-bøkene av R.L. Stine), og derfor sitter jeg nå igjen med ganske få 'ordentlige' bøker lest, men med minner om bøker i tusen. Nå har jeg tenkt å ta et tak...

Hvorfor står profilen vår åpen for alle? Jeg hadde registrert meg med fullt navn og når jeg googla meg selv, fant jeg meg selv med åpen bokelsker profil. Jeg kunne lese alle innleggene jeg hadde og kunne sjekke alle bøkene jeg hadde lest uten å måtte logge meg inn.

I.J. Pedersen

Jeg gjorde samme bommert på 70/80 tallet. Skylder på at jeg var ung og dum og en uerfaren bokelsker... Nå vet jeg bedre! Beholder omslaget på både mens jeg leser og når boken står i hylla! Synes at bøkene skal se lest ut. Det er en sjarm i det, synes jeg. Samtidig liker jeg å se på/ta på omslaget mens jeg leser boken.

Dette er den første boka jeg har kjøpt pga. Bokelskere. Oppdaga tilfeldigvis en dag at noen hadde lagt inn ei bok som het "Map Addict". Etter å ha lest om boka og sendt melding til vedkommende bokelsker fant jeg ut at boka dreide seg om kart. I tillegg til å drive med kart på jobb (vegplanlegger) og som hobby (orienteringsløper) har jeg alltid vært interessert i kart. Liker å kjøpe kart når jeg er på en plass og bruker mitt Times World Atlas flittig, blant annet når jeg leser bøker.

Dene boka måtte jeg derfor skaffe meg. Viste seg å være en ganske fornøyelig sak med diverse små anekdoter rundt kart og interesse for det. Alt er ikke like bra, men mye var bra. Boka er veldig britisk orientert, og i vanlig britisk stil er forfatteren overbevist om at britisk Ordnance Survey kart er verdens beste.

Fant ut at jeg har et stykke å gå før jeg når opp til forfatteren og andre i avhengighet!

Det er nødvendig i mørke stunder, slike som den jeg snart skal prøve å skildre, at det kjærkomne diplomati ser seg fraværende fra uttrykksformen. Tillat meg derfor å anvende en orddrakt mer lik den tilhørende en drage enn en sølvtunge.

Nåvel, sakens kjerne er det åpenbare forfallet knyttet til diverse folketro i litteraturen, og da kanskje mest prominent den vendingen som vampyrer har tatt i nyere tid. Jeg kjenner meg lykkelig som har sett vampyrers potensiale til gru, den gang det eneste som kunne måle seg med disse vesenene var Hufsa. En gang i tiden var vampyrer vandøde som koste seg i markfull jord om dagen og spiste sine slektninger og gode naboer om kvelden, skumle bleke typer som spredte pest og det som verre var, skapninger som symboliserer den mest fullkomne form for egoisme, altså drikke en annens blod, en annens livskraft for å livnære seg selv (ta fra andre for selv å ha mer), ondskap inkarnert, i Draculas tilfelle også antikrist.

Idag derimot dusjer vampyrer – om man kan kalle dem det – to ganger om dagen, sprader rundt i nøye plukket undertøy, har midtskill, spiser italiensk mat, bor i glasshus, går på highschool, gjør hjemmelekser, forelsker seg i mennesker, og selvsagt deres beryktede evne til å glitre i sollyset. Hva godt kommer av slike fjåspyrer?

Den eneste måten dagens vampyrer kan identifiseres som vampyr, er ved at de flekker tenner. Men er de vampyrer bare for at de har to litt lange huggtenner? Nei, de minner mer om grevlinger enn vampyrer for svingende! Grevlinger med kjemmet hår, vel og merke. Før i tiden når en nosferatu krøp opp på deg bakfra kunne du jammen lukte at denne var ute etter ditt varme blod. Selv hestene vrinsket i redsel hvis ordet strigoi fløt gjennom luften. Nå er de ikke ute etter blod, men oppmerksomhet. I dagens serier er det mest dødelige for en vampyr et kyss fra en ung pike, ikke en blytung stake i en nederlandsk professors hånd. Grev Orlok, hvor ble du av i alt mylderet? At en så dypt forankret mytearv tilsynelatende er gått tapt som følge av populærkultur og fråtsende kommersialisme, det tenner raseriets flammer i min nå knusktørre tålmodighet.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Stikk meg i hjertet med en påle eller slutt deg til min blodjakt gjennom den sorte natten i cyberspace, du ærede bokelsker! Valget er ditt, tommel opp eller tommel ned – la din stemme høres! (eller dine tastetrykk, jaja). Onde vampyrer gir god litteratur, det er min hypotese.

Tja, jeg er jo en bokelsker, er det ikke da opplagt at jeg er her? :-) Jo, her har jeg jo friheten til å diskutere bøker med alle andre som er som meg - nemlig en bokelsker. På skolen min er man stemplet som "nerd" hvis man leser over gjennomsnittlig mye, noe som bare er teit og unødvendig. Og jeg leser absolutt mest i klassen. Så vennene mine er det jo ikke noe hjelp å få i hvis man vil diskutere ei bok. Her vet folk hvordan man har det når man sitter i godstolen, helt oppslukt av en roman.