«That's fine, too,» Tamaru said. «Nothing could be better than not firing it. We're drawing close to the end of the twentieth century. Things are different from back in Chekhov's time (...) Somehow the world survived the Nazis, the atomic bomb, and modern music.»

Funeral Blues

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policeman wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever: I was wrong.

The stars are not wanted now: put out everyone,
Pack up the moon and dismantle the sun,
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Et menneske har aldri med et annet å gjøre
uten at det holder noe av dets liv i sin hånd

Jeg føler meg aldri mer til stede, føler aldri større fred enn når jeg ser et barn sove. Og jeg tenker at det jeg ønsker meg til jul, det går ikke an å pakke inn i noe papir.

Som strået i sanden ved dødens hav
gror roten til den som aldri drar sin vei.
Ingen spør hvor han kommer fra.

For verden er gammel. Men livet er ungt og tiden et barn bøyd over sine brikker.

Det har jeg litt glede av, men jeg slipper dem aldri inn, folk som tror på det evige liv er ikke rasjonelle, en vet aldri hva de kan finne på.