Bokelskere.no

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg.

«Jeg tenker sytti år tilbake i tiden.
Min mor kom meg uendelig nær gjennom en nesten ubrutt årrekke i mitt
liv, til hun selv gikk bort. Hun var hverdagens holdepunkt og de små sorgers
trøst den gang vi var barn. Som voksen følte jeg meg en sjelden gang
på likefot, aldri foran, alt mens min hengivelse og aktelse for henne steg.
Marie – en stolt karakter, sterk og svak på samme tid, slik motsetninger
nå engang lar seg forene i et mottagelig sinn. –
Og han, Knut Hamsun, som hadde diktet om menneskesinnets mangfold
- Marie ble den eneste for ham. Men kjente han henne? Et dårlig spørsmål.
Ingen kjenner noen som helst, ikke engang seg selv. Men de våget reisen sammen.
Forskjellige, ofte motsatte både i styrke og svakhet, i temperament og
sinnslikevekt – bundet ble de til hverandre livet gjennom.
Det krevde forståelse, lojalitet og offervilje når det røynet på. Det brast vel mang
en gang, også før den tiden som ble den hardeste.
Intelligente mennesker finner sjelden lykken.»

«Hun fantes.
Den sære ubeskrivelige skjønnheten som kanskje også andre opplevde
(Hvordan kunne han vite noe om det?), når de så «sitt» ansikt, «sitt» menneske.
Han trodde gjerne på idealmål, og klassisk skjønnhet, skalaer fra en til ti,
hva som helst. Når det kom til stykket, var det ikke det som betydde noe.
Til idealene måtte en ha avstand. Å kjenne et menneske, og være glad i et menneske, gjorde idealene nærmest uinteressante.
Likevel – han syntes selvfølgelig at hun var noe av det vakreste som fantes.
Og at det ikke var en hildring, eller et selvbedrag."

DOMKJØRKJE

Ett må vi løfte synet vårt mot
-ett som er høgar´
enn innmark og utmark
vi går-fra om kvelden.
Ett må vi ha
som en takk i vår sjel
når vi vakner te dag
og sola stryk ut
over pløyd og sådd.
Ett
-som stig over alle møner
og skin over landskapet
-og kvølver seg trygt
over mold og merj.
Vi vil ha som e domkjørkje
for Gud.
Vår gud.
Har du sitt kornsilo´n
i Stange?

«Jeg er verken din skjebne eller djevelen!» sa jeg. «Se på deg selv! Kommer for å ta livet av det onde med bare hendene, og nå går du din vei uten mer ære enn en som er blitt feid til side av en Greyhound-buss! Og det er all den æren du fortjener!» sa jeg. «Det er det eneste enhver som erklærer krig mot den rene ondskap fortjener.
Det er mange gode grunner til å slåss,» sa jeg, «men ingen gode grunner til å hate uten forbehold, til å innbille seg at selveste Den Allmektige Gud hater sammen med en. Hva er det onde? Det er den store delen av mennesket som vil hate uten grenser, som vil hate med Gud på sin side. Det er den delen av mennesket som finner all slags heslighet så tiltrekkende.
Det er den delen av en idiot,» sa jeg, «som straffer og fornedrer og kriger med glede.»

FRAMTIDA BAK SEG
Han bestefar ber eit barn
på sin rygg
og humrar så velnøgd
og fegen,
for Veslegut bablar
i glede og frygd
med grågubben skrid
etter vegen.

Då skin det så ljosleitt
ein tanke fram,
og gamlingen gled seg
og ler:
«Det timest kje alle
å bera si framtid
bak seg
som bestafar gjer.»

VEIEN
Til Knut Hamsun (og Thorkild Hansen)
du tegner i dag dine stjernestreker
det er jo et skinnende speil
men ingen vil se dine strålende leker
for kunnskapen lukker det himmelske segl
skogen står stille Knut Pedersen stille
den står der med sprikende sår
som sultende skriker den ja som ville
den si la meg vokse i år
du får ikke vokse du får ikke gro
ditt frø var for ungt for all verden
de dreper og dreper ved lærdommens tro
det hjerte de glemte på ferden
men så midt i himmelen er det et jeg
som kunnskapens tre ikke kjenner
og det er den stjerneforgyllede vei
som Gud gjennom diktningen tenner

Lykke
Lykkelege hender!
det er hendene dine,
der du går vatnar
og steller med blomar,
og glattar på duken
og ordnar på bordet.

Lykklege føter
er føtene dine,
der dei går att og fram
over golvet -
alltid der du
har bod om å vera.

Lykklege augo
er augo dine,
for dei ser alt
som er vakkert og tyleg.
Dei skin som to soler
på engene mine.

Lykkeleg du
som kan smile så hugheilt,
vera så indarleg
eitt med livet,
mogne i sola
frå blome til frø.

Lykkeleg eg
som du smiler i mot,
eg som du kviskrar
dei mjukaste ord til,
eg som er signa
av kjærlege hender,
og som er lauga av strålande augo.

Lykklege er vi

Markedsøkonomi
Det variga
svara seg ikkje.
Det vare for lenge,
det variga.
Det solida
slides
for lite.
Det e tid
for det
forfengeliga.
Det e det
forjengeliga
som der e
solide
pengar
i.

Snøklokker
Det e pitlemann utroligt,
men me ser jo at de kan:
ud av kalla, hare jorå
komme snøklokkene fram!
.
Det e det fina med våren,
og det e et klart bevis:
nytt håb kan spira
onna møje snø og is.
.
Men mange myste håbe
når samfunnet bler kaldt,
og kjærligheten drebes
i konkurransen øve alt.
.
Se: snøklokker i hagen,
vokse alltid flerr i lag,
di vett å holla sammen,
når di strekke seg mod dag.

ASKELADDEN
Før va det Askeladden
som va helten vår.
Nå er det Per og Pål
som komme fysst i mål
og rope høgt: Skål! Skål!

De dele prinsesså,
selge arvesylvet
og sløse vekk
heila kongeriget.
Askeladden står
langt ute på sidelinjå,
som ein dårlig betalt hjelpepleiar
for galningar som tygge stein
og gamle damer
med lealause bein.

Han dele ut lefsene sine
og litt lunka kaffi.
Nå har han oppdagt
at det ikkje lenger e
någe fres i daue kråga.
Nå har han endeligt forstått
at me komme ingen vei
med å hjelpa andre.

OLAV STEDJE PÅ BADET
det er
tjuetredje
oktober
nittensyttisju
det er
golvkaldt
viss eg ikkje
barberer meg no
får eg bart
det vert nok verre
å eta hamburgar med dressing
men damane vil koma
an mass
det er
tjuetredje
oktober
nittensuttisju
det er
golvkaldt
eg får bart

Kyskhetsbelter for sjelen

Hun danser halling
blikket er armhulevarmt
halsen rund som en trestamme
den venter
på min munns tømmerhoggerhugg
jeg har vært en hjort i jakten på henne
med et gevir av klovnerier
og et jaktinstinkt av ulykkelig erfaring
hun begynner å danse dristigere
pusten av min person
begynner å heve og senke seg
i hennes lunger
nå må den risengrynsgrøtvarme
hallingdansen
vike for den tandoorivarme
magedansen
hallingsteg må vike for
rockeringrunde hoftebevegelser
som tilslutt skyver fram
i mine tankers tørre løvhauger
et virvar av het vind

inntil alle
kyskhetsbelter for sjelen
er nedsmelt

Tale ved båra til ein vestlandssmåbonde

Far verka oftast glad.
Derfor burde eg ikkje stå her å gråte.
Eg hugsar kalde vintermorgnar då vi var små
at vi høyrede han synge medan han kveikte i omnen
så kunne vi stå opp.
Han kunne ikkje synge, men han sang.

Han hadde aldri ferie.
Arbeidsdag frå tidlige morgon
til langt på natt.
Sovna ofte over avisen før han la seg.

Det var for oss han streva,
men vi reiste bort. Slik måtte det vere.
Det er ikkje levebrød for oss i Hjørundfjorden.

Vi kom på avstand i samtalar også.
Skolane la ord og tankar i oss
som ikkje høyrde dalen til.
Vi gløymde namn på fe-rasar og potetslag,
kunne ikkje styra dei nye maskinene.

Han song ikkje so ofte etter at vi reiste.
Det er for seint å takke.
Eg vil berre legge kransen på båra
fra oss tretti.
Fem barn med ektefeller og tjuge barnebarn.

«Hadde våre medborgere, eller i alle fall de av dem som hadde lidd mest under atskillelsen, vent seg til situasjonen?
Det ville ikke være helt riktig å si. Det ville være bedre å si at de ble uttæret, både følelsesmessig og fysisk. I begynnelsen av pesten husket de godt ansiktet til den elskede, latteren, de husket dagen de nå i ettertid innså at de hadde vært lykkelige, de forsøkte intenst å se for seg hva den elskede holdt på med i akkurat dette øyeblikket, der i det fjerne. Kort sagt, på dette stadiet hadde de erindring, men utilstrekkelig fantasi. På pestens andre stadium mistet de også erindringen.»

GJENFØDELSE
Søvnen tar meg på ansiktet
med milde hvite hender
blodets hete bølgeslag
stilner i mitt skjød.
Sval fred dekker kroppen min
som dryssende blomsterblad.

NATTSTROFE
Natten eier sine egne tårer.
Den som lette etter Gud
fikk et billig sakrament.
Den som lette etter kjærligheten
fant en styrtet engel.
Mennesker klumper seg sammen
på de halvmørke gatene
hvor lukten av ferskt brød og trykksverte
stiger mot den spotske månen.
Snart skal morgenen åpne seg,
smile som et sår under den fiolette skorpen
hvor alle linjer til og fra et hjerte
beskriver ensomheten.

STORTINGSVALG

Hvis bønda tok over,
vart det rene ulykka,
sa de voksne.

I klassa
var det mange som skulle ta over heme,
sa vi.
Det var ikke noe hvis.

"Om dagen stilte han seg opp foran Christian Krogs bilde av
"Albertine i politilægens venteværelse". Var hun sammen med
Kristianias mange prostituerte, hans egen Svart Anna? Han stir-
ret på ansiktene til hver eneste av de svarthårete kvinnene, men
var ikke sikker. Han begynte å miste tidsbegrepet. Ruslet rundt i
byens gater om ettermiddagene og oppsøkte steder og gater og
hus som han visste gikk tilbake til 1880-årene eller enda tidli-
gere. Han kledde seg i vest og støvler, gikk med hatt og lot musta-
sjen vokse. Han ringte til Regine og sa at det var slutt. Det var
som en feber hadde grepet han. Og den feberen het Svart Anna."
Fra "Svart-Anna" - av Torill Thorstad Hauger

VINLAND VELSIGNET
I skyggen under morbærtreet satt jeg
og velsignet elementenes magi

og bondens arbeid. Hans tunge sko
og lette harv forvandlet jordens overflate

Jeg velsignet arbeidet og hvilken etter arbeid
Jeg var i vinlandet, der vinden lekte

i mitt eget vinløv, og jeg blomstret
og bar frukt i tunge klaser. Mitt glass

var rødt av ild og jord, av vann
som fine røtter fant i mørket. Jeg var

av luft og jord og ble til vin, jeg høstet meg
og fløt fra grønne flasker