Bokelskere.no

Jeg er imidlertid meget bedrøvet over en begivenhet som kommer til å finne sted i morgen. I morgen klokken syv vil det hende noe merkelig: Jorden kommer til å lande på månen. Den berømte engelske kjemikeren Wellington har skrevet om dette fenomenet. Jeg må tilstå at jeg følte en viss uro da jeg tenkte på månens usedvanlig fine og skjøre konsistens. Månen lages jo for det meste i Hamburg, og er følgelig av svært dårlig kvalitet. Det undrer meg at ikke England har tatt affære. [En gal manns dagbok]

Jeg definerer meg selv som postkolonial forfatter fordi jeg best kjenner mine egne erfaringer i den referanserammen, og fordi det er til størst hjelp når arbeidet mitt skal gjøres forståelig der sovjetimperialismen ikke er kjent. Kommunikasjon med verden utenfor er umulig uten at det fins noen slags felles forståelige begreper.

Alle dekoloniseringsklassikerne, Edward Said medregnet, ble kjent for meg i studieårene. Men russisk kolonihistorie ble ikke tatt opp i noen forelesninger, selv om de postkolonialistiske teoriene stemte veldig godt for Russland. Jeg er oppvokst på den tida da oppløsningen av koloniveldet ble den store fortellingen og stemmene utenfra ble løftet fram. Jeg har gått på forelesninger om kjønnsforskning. Den østeuropeiske erfaringen har manglet i alle forelesninger som har behandlet utenforskap og tausheten knyttet til den.

Når det i Vesten snakkes om de tyske forbrytelsene i fortida, siktes det egentlig til holocaust. Men når det i Russland eller i Sovjet har vært snakk om tyske forbrytelser i tidligere tider, dreier det seg om Hitlers angrep på Sovjet og russerne som falt som følge av det, om beleiringen av Leningrad og slaget om Stalingrad. Sammenlignet med disse er holocaust fullstendig irrelevant.

Russland er forbrytelse uten straff og straff uten forbrytelse tiår etter tiår

I løpet av året har jeg utallige ganger hørt folk uttale et ønske om at Putin måtte falle om og være død. Men om den russiske tyrannen plutselig går bort eller synker inn i koma, endrer ikke det grunnloven. Putins administrasjon har fått i stand en grunnlovsfestet livsforsikring for seg selv og en sikkerhet for den politiske arven sin.

“Alice, honey”, she said to me, towering over me, “I'm not done with you. In fact, I haven't even started with you.” She said she was still going to prove [J. Michael] Bailey had lied in his book. “I' m going to ruin your career.”

“I dropped out of graduate school because postmodernism was then coming into academia,” Craig explained to me, “and it didn't seem worthwhile to go through all of the hard work of science and present all the evidence, just to have it dismissed by [someone] saying, ‘Well, that's just your narrative.’”

‘I still can't sing,’ [John] Lydon says with evident pride. ‘My voice is an instrument of torture and that's good enough for me. I'm an expressionist.’ A Situationist? ‘Ooh, no, no, certainly not that. No poncey Left Bank politics from Paris for me.’

They are not very ideologically sound, the Quo, are they, readers? Their attitude to women (particularly ex-wives) is hardly New Man, they use words like ‘poof’ and ‘wop’ with no blink of realisation that it might give offence (though ‘wop’ is all right because Francis Rossi comes from an Italian ice-cream family).

Roger Waters is thought, by many, to be the gloomiest man in rock. The Wall was gloomy and his solo LPs, The Pros and Cons of Hitchhiking (1984) and Radio K.A.O.S. (1987), were gloomy, and his latest work, Amused to Death, is frightfully gloomy. Waters’ voice drones along to warn us that: a) there’s a squaggly Jeff Beck guitar solo coming up any minute; b) everything is horrible, especially television, war, the entire universe and Andrew Lloyd Webber.

Smash Hits would never be the functionary of '80s pop's massive and shiny PR machine. Why? Because of Tom Hibbert. (First question in Foreigner interview, January 1985: ‘Are you the most boring group in the world?’)

David Crosby had become a major hate figure since his bust-up with [Roger] McGuinn and since he had severely marred the otherwise fabulous Younger Than Yesterday album with his pompous song ‘Mind Gardens’, where the fat one had quoted Shakespeare and sounded very silly indeed.

Denne bok er tilegnet mennesket.

Etter at verkene til Foucault, Lacan, Derrida og Deleuze i årtier hadde vært avsindig overvurdert, var de nå plutselig blitt gjenstand for almen latterliggjørelse over hele verden. Imidlertid ble ikke deres plass umiddelbart fylt av noen ny filosofisk retning. Tvert imot ble alle intellektuelle innenfor de såkalte «humaniora» brakt i vanry: Det var ikke til å unngå at det var realvitenskapsmenn av alle kategorier som nå kom til makten.

Jeg vet godt at det kan se ut som fakta motsier meg, og jeg vet godt at islam – langt den dummeste og mest opplysningsfiendtlige av alle religioner – i dag ser ut til å vinne terreng, men det er bare et overflatisk overgangsfenomen, for på lang sikt er islam dødsdømt, det er enda sikrere enn at kristendommen er det.

De vil forhindre oss i å ha gruppesex og spise fåreost – for noen jævla nazister. Og sosialistene er med på det, de også. De er imot sauene fordi sauer er høyreorientert, mens ulver er venstreorientert.

Små skyer drev som spermklatter mellom furuene, det ville bli en strålende dag.

The growth of social media inspired the rise of a popularized version of the identity synthesis that transformed the ideas of serious thinkers into simplistic memes and slogans

He was out of it. He dug Hank Williams—how gross can you get?