Bokelskere.no

Selv om boken kom ut for nesten 200 år siden, vil jeg anbefale "Skjemtsomme historier" av Balsac.

Jeg er helt enig med deg. Skal en ta opp kontroversielt emne må en være pinlig nøyaktig , ellers skader det budskapet. Det er nok av krefter som ønsker å hindre et budskap å komme frem. Dette gjelder ikke bare denne saken.

Boken vekket opp mange glemte minner fra min egen barndom.

Det er så mye som skal leses. Bøker som kjeder meg prøver jeg å gi en sjanse, men går ikke det blir boken satt i hyllen og forblir der. Årsaken kan være at temaet/historien ikke engasjerer meg - eller at jeg ikke er i stand til å forstå boken. Salman Rushdie sin bok "Sataniske vers" løp jeg og kjøpte da den kom ut. Dette måtte være "snadder" med de reaksjonene som var rundt boken. Jeg leste noen kapitler - presset meg gjennom. Til slutt ga jeg opp. Jeg forstod ganske enkelt ikke den boken. Den kjedet meg - og jeg satte den bort. Uten følelser, men jeg kunne bruke tiden til noe annet. Det er nok av andre bøker som kan leses.

Noe av det sørgeligste jeg har lest må være "Padden" av Victor Hugo (oversatt av Bjørnstjerne Bjørnson). Novellen forteller om en padde som satt og nøt solnedgangen.

"Det må vel gå an for det som er så stygt, å se på det som er vakkert?"

Denne padden blir til slutt mishandlet av noen gutter - den var jo så stygg.

"Guttenes øyne strålte av lek og sunnhet. Hver av den hadde en mor og gode kamerater. De kunne puste med friske lunger. De var elsket. De var frie og glade. Hadde de ikke mer å gjøre enn å være grusomme? Grusomme mot dem som var ulykkelige?"

Novellen "Faderen" i Bjørnsons "Bondefortellinger" er en av de fortellinger som har gjort mest inntrykk på meg.

Jeg leser med stor interesse alle innleggene i debatten som jeg, sammen med Per Kristian og deg Knut-Arne, har satt i gang om gud og gudsbegrepet. Jeg burde vel ha kastet fyrstikken og løpt, men jeg synes likevel at det burde komme et eksempel på tankegangen min. Eksemplet kan være tvilsomt ut fra posisjonen man er i, men for meg er det godt nok. Til tross for alle tenkelige logiske svikt.

For et par hundre år siden kjente man ikke til radiobølger. Altså ville enhver diskusjon om de fantes, eller ikke , være totalt uinteressant. Om noen følsomme (tilsvarende elektriske spenninger) mennesker oppfattet disse bølgene fra universet, eller hvor de kom fra . kunne de ikke forklares og i verste fall ble det regnet som galskap. Da vi endelig oppdaget disse kreftene , "temmet" vi dem til den trådløse telgrafen, radio, fjernsyn, mobil o.s.v. Vi ser ikke disse bølgene, men de er der. Vi kan ikke gjøre bruk av dem uten kunnskapen og utstyret som kan omdanne dem. Knuser jeg TV-apparatet mitt har ikke det noen virkning på f.eks. NRK. De sender ufortrødent videre. Altså kraften (radiobølgene)finnes fortsatt. På samme måten ser jeg på det som vi kaller for "Gud". Når jeg en gang dør fortsetter det som "er" videre til all evighet. Det sies at forfatteren Per Sivle rotet seg alt for langt inn i bl.a. disse spørsmålene vi diskuterer her. Han ble gal til slutt og gjorde ende på seg selv. Jeg tar det heldigvis mer piano. Det er bare slik - tenker jeg.

(Men det går jo an å få et nytt TV-apparat som har bedre kvalitet og tar signalene bedre inn enn det som ble kassert)

Som jeg nevnte tidligere har jeg lest bare noe av boken for en tid siden. Det var bare noen tanker som slo ned i meg da debatten rundt denne boken ble tatt opp forleden. Dette var tanker sammen med andre bøker om gudsforestillinger.Jeg bør ikke gi meg ut på alt for mange filosofiske betraktninger. Jeg er redd for at jeg møter veggen når det gjelder logikken og roter meg alt for langt opp i Himmelen uten å sitte inne med de rette begreper og oversikt.Jeg mener at det ikke finnes noen "Gud" som straffer og belønner oss. Å bruke ordet "kraft" i en åndelig betydning er like misvisende som å bruke ordet "Gud". Vrangforestillingen min er enkel: Alt eksisterer. Noe gjør at alt er. Men hva som gjør at alt er - vet jeg ikke. Det er dette som gjør at alle mennesker på sitt vis forsøker å finne en forklaring på "Gud" Det er bevis nok for meg.

Enig med deg. Alle versjoner av "Gud" er vrangforestillinger sålenge man ikke er åpen for at den kraften vi kaller for "Gud" ikke kan kan beskrives - enten det er i Bibelen, Koranen eller lignende religiøse skrifter. Alle disse forklaringene på "Gud" (i mangel på et bedre dekkende beskrivelse)var bare en beskrivelse på at man ante at kraften eksisterte. Derfor brukte folk sin begrepsverden der og da - godt blandet med sine normer og tradisjoner. Mye av dette sliter vi med i dag hos fundamentalistene - og vi får de mest forferdelige utfall.

Jeg har ikke lest hele boken, men denne og andre bøker som beskriver Gud i alle varianter har heller ovebevist meg om at "Gud" finnes som en naturlov - altså i alt som er. Vi og verden er jo her! Derfor er det liten vits å diskutere det. Det er som om gravitasjonen finnes eller ikke. Den er der uansett hvilken forklaring man har. Det samme mener jeg at om kraften "Gud" - uansett hvilken forklaring man gir seg i kast med. Husk at vi har gjennom historien tillagt mange uforklarelige hendelser eller opplevelser Gud eller gudene - inntil det har kommet narurlige forklaringer på det. Det sørgelige er at vi har vært villig til å gå til kriger og terror for å markere vårt syn på "Gud".

Din omtale gjør at jeg gleder meg til å få lest boken. Innledningen var lovende, men det var tiden da...

Jeg ga opp lesingen av boken. Boken er en murstein og har mye "utenomsnakk".Grunnen er nok at forfatteren, i mangel på opplysninger, flere steder brukte antagelser på hva som kunne ha skjedd ut fra noen i sin egen slekt som vokste opp på samme tid og miljø. Interessant nok, men det hører mer hjemme i bøker som omhandler Tyskland i begynnelsen av 1900- tallet Etterpå har jeg lest kritikere som har vært inne på det samme.

Nå er jeg egentlig ikke så veldig opptatt av følelsesliv generelt når jeg leser. Jeg har mer sans for Hemingways korte og enkle måte å formulere seg (Eks. Indianerleiren, Visjon og virkelighet s. 356). Du får likevel en aning av følelsesliv hos menn på slutten av utdraget under samtalen mellom far og sønn, men det blir ikke snakket ihjel. Derfor vil jeg likevel påstå at Hamsun løser med dette, som du skriver om psykologiske funderinger, på en elegant måte slik at mange menn også får sans for boken med gjenkjenning. Jeg tenker særlig på opplevelsene på utflukten og Johannes sine mer eller mindre platte forsøk på å få oppmerksomhet. Når det gjelder D.H. Lawrence må jeg med skam bekjenne at jeg ikke har fått lest noe av ham ennå. Men jeg så filmen "Lady Chatterleys elsker" for noen år siden. Jeg husker ikke mye fra filmen, men jeg husker at det var en kvinne som ville ut av ekteskapet. Jeg tror at jeg ikke følte filmen som særlig lystelig - da hadde jeg nok husket det.

Feiltrykk på godt sagt. Data blir for mye for oss gamle.

Opplevelsene og oppfatningene omkring en bok må være mange. Jeg bodde i "Hamsun-land" en periode. Naturbeskrivelsene og naturopplevelsene i "Pan" gjorde meg rørt - og det er ikke mange bøker som gjør. Når jeg gikk på tur med hunden min, siterte jeg ofte setninger fra boken for meg selv.

Som menn flest synes jeg at kjærlighetsromaner, eller hva man skal kalle det, er noe "kliss". Denne boken minnet likevel om noe mer positivt enn det. Den viser de følelsene en mann kan ha når han kommer til kort. Det er blitt påstått at boken skal være en av de beste kjærlighetshistoriene som er skrevet i norsk litteratur.

Jeg er enig med deg og dine betraktninger. Det eneste, som andre har vært inne på, er at deyt ble mange detaljer å holde orden på. Det måtte vel til for at bildet skulle bli fullstendig. For øvrig fikk boken fem av meg.

Jeg oppfattet ikke bøkene i serien som bare politisk. Jeg fikk med meg mye av det daglige liv ,stemning, miljø og tankegang i disse bøkene. Hvis de politiske og samfunnsmessige endringene hadde blitt utelatt ville ikke historien om Bergen på 1900-tallet fungert. Det er de som likevel ser en sammenheng mellom Amalie Skram sin historie om Hellemyrsfolket på 1800-tallet og Gunnar Staalesen sin trilogi. Jeg leste dem i sammenheng. For meg ble ikke Bergen den samme byen lenger. Jeg følte meg mer hjemme der - selv om jeg ikke bor i byen lenger.

Akkurat den boken var jeg ikke klar over var som lydbok, men jeg har noen av de andre bøkene.

Jeg brukte denne boken som håndbok i London en gang. Virkelig glede hadde jeg av boken i Westminster Abbey. Der kunne jeg følge Richard Herrmanns livlige historier etterhvert som vi kom til sarkofagene eller minnesmerkene til de forskjellige dronningene, kongene og storfolkene i britisk historie. En følte seg mye nærmere historien da.