Bokelskere.no

Du har helt rett i at boken per definisjon ikke er kiosklitteratur, og jeg kalte den kiosklitteratur ordi den ikke er nevneverdig bedre enn de evigvarende pocket-seriene skrevet av forfattere under pseudonym. Så ja, jeg brukte det som et nedsettende skjellsord.

Jeg regner den som kiosklitteratur fordi den i for stor grad minnet meg om de bøker min mor kjøper på kiosken. Og boken engasjerte meg også, jeg fikk lyst til å pælme den ut av togvinduet der jeg satt, men i stedet ga jeg den bort til en venninde som skulle på en altfor lang flytur. Hun sov godt.

Det står du selvfølgelig fritt til å mene, og andre står fritt til å være enige med deg. Likevel er jeg ikke enig, nettopp fordi den ikke utvidet perspektivet mitt, den er hva jeg vil kalle lettlest (lengde har ingenting med lett- eller tunghet å gjøre) og ei heller fant jeg den troverdig; rett og slett fordi den ikke inneholdt en eneste overraskelse i form eller innhold. Dette er en historie fortalt 1000 ganger før og med en form som er benyttet 1000 ganger før, og man må gjerne være svak for slike historier (akkurat som jeg er svak for alt som inneholder en sjørøverhatt og en sabel, og pappa alt som inneholder en cowboyhatt og en seksløper), men det blir ikke god litteratur av den grunn. Jeg syns det er en dårlig bok fordi jeg, etter hvert som jeg nærmet meg slutten, oppdaget at jeg kastet bort en aldri så liten mengde tid på å lese den.

Usedvanlig opplysende og lettlest om reformasjonen!

Sergio Ramirez er nok ikke et spesielt kjent navn i Norge, og jeg kom over ham ved en tilfeldighet. Men, han er en fremragende forfatter! Margarita, How Beautiful the Sea er et snedig flettverk av Nicarguansk historie på første halvdel av 1900-tallet, og en spennende fortelling hvor Nicaraguas nasjonalskatt, Rubén Darío, er den røde tråden og hvordan hans poesi bærer landets kultur på sine skuldre. Ønsker du å få vite mer om Nicaragua, Somoza-dynastiet og ikke minst Darío, så er dette en meget god inngangsport. Dette er den første latinamerikanske boken jeg har lest, men det blir definitivt ikke den siste. Skal jeg sette fingeren på noe så må det være at den engelske oversettelsen til tider benytter seg av litt "livsfjerne" ord.

Denne boken er virkelig et mesterverk. En perfekt gave til årets vordende studenter!

Det er hele problemet, jeg heller kan ikke huske hva som skjedde i bok 2 og 3. Bok 1, derimot, sitter som støpt.

[blooper alert] Nå har jeg lest Renhetens pris, og siden dette er en av hennes to beste romaner ser jeg ingen grunn til å gi henne flere sjanser. Hobæk Haff prøver seg tydeligvis på en psykologisk roman, men hun blir for enkel. Og når hovedpersonen kapper av seg sin manndom etter å ha funnet ut at mannen han forakter er hans far glir boken for godt over i det latterlige.

Hobæk Haff har åpenbart satt seg godt inn i stoffet, for gjengivelsene av den tids religiøse praksis ser for meg ut til å være forholdsvis holdbar. Likevel snubler hun gang på gang i sin hovedpersons indre, og den veien mot det uunngåelige katharsis blir ikke bare lite overbevisende, men også ekstremt kjedelig.

Det er åpenbart forfatterens hensikt å avsløre allerede fra første kapittel at hovedpersonen vil gjennomgå en forvandling i løpet av boken, men forvandlingen er rett og slett kjedelig. Overalt i boken havner vår kjære Desiderius i skjellsettende situasjoner, og til slutt (etter å ha ligget med sin egen fange, funnet ut av sitt opphav og kappet manndommen av) kommer han til en platt innsikt om eget liv, som serveres for leseren som en porsjon biffsnadder dynket i kald bernaise på en svensk veikro. Denne boken er intet mindre enn drepende kjedelig.