Bokelskere.no

ANTISELVHJELP: Burkeman har skrevet en underfundig og humoristisk bruksanvisning til livet. Skrot alle selvhjelpsbøker og produktivitetsguider, er hans oppfordring. Innse at livet er kort og endelig, og at det er klare grenser for hva du faktisk kan få til. Tør du å erkjenne det, så blir livet rikere, saftigere og gir mer mening - og kanskje får du gjort mer og.

DU ER TID: 4000 uker blander praktiske råd og hverdagsrefleksjoner med noen hugg i filosofihistorien. Det gir dybde til teksten og mer å tygge på. Særlig Heidegger er sentral med sitt utsagn om at tid er ikke noe du har eller noe du forvalter. Tid er noe du er. Du kan derfor ikke stå utenfor deg selv, men må gripe øyeblikkene i det de kommer.

GJØR INGENTING: Boka avsluttes litt overpedagogisk med 10 råd hvor det siste er det beste: Øv deg på å gjøre ingenting. Det er overraskende ubehagelig, men besnærende når du får det til. Hvis ikke, gjør det som er nestbest: Les en bok - og hvorfor ikke 4000 uker?

SCI-FI FOR ROMANTISKE FILOSOFER: Solaris er en sci-fi-klassiker som kanskje egner seg aller best for de som ikke leser sci-fi til vanlig. Til gjengjeld hjelper det å være litt filosofisk anlagt med en svakhet for romantikk. Lem gir virkelig noe å tenke på. Når handlingen er lagt til det ytre rom så ligger spørsmålene om universet selvsagt nær, men boka rommer mange flere elementer enn det. Her finner du både funderinger om vitenskapens virkemåte, erkjennelsens grenser og ikke minst kjærlighetens vesen.

LETTLEST, SPENNENDE OG SUBTIL: På tross av at Lem skaper rom for tanken er boka lett å lese. Den er også spennende, men på en annen måte enn forventet. Dette er ikke horror med utenomjordiske monstre, men subtil skrekk på en hyggelig og innsmigrende måte.

BEST SOM BOK: Solaris har blitt filmet flere ganger, men å filme denne romanen er bokstavelig talt umulig. Beskrivelsene av hovedpersonen - oseanet - er hinsides menneskelig fatteevne. Forfatterens finstemte verbale akrobatikk gjør et troverdig og eggende forsøk, som på film er nødt til å bli dødt og flatt. God bok!

VILJE OG EVNE: Dag O. Hessen har en god penn og særs kunnskapsrik, men han lykkes ikke helt i denne boka. Hva er liv? eller snarere: Hvordan oppstod livet? er et veldig fascinerende spørsmål og Hessen argumenterer godt for at det faktisk ikke er så usannsynlig at det eksisterer både levende og komplekse organismer. Viljen til liv og evolusjonen gjør at livet over tid sprenger seg fram overalt. Dessverre fortaper Hessen seg i til tider i kjemiske detaljer og svært tungrodde resonnementer som sikkert er gangbar mynt i korridorene på Blindern, men gjør at allminnelige lesere mister gnisten.

VITENSKAP OG EVOLUSJON De partiene i boka som fungerer best er når Hessen kombinerer konkret vitenskapshistorie og interessante biologiske perspektiv, og viser hvordan vitenskapens også er gjenstand for evolusjon. Mot slutten av boka løfter han også hodet litt opp fra formelboka og anlegger et bredere syn, som knytter tilbake dagens aktuelle debatter slik han gjorde i forrige bok. Det gjør at boka lander stødig og godt, selv om det har vært litt formel-turbulens på turen.

LIKE GOD SOM TJUKK: Det åttende livet er en imponerende roman både i omfang og dybde. Gjennom hele 1.150 sider klarer forfatteren å holde på leseren gjennom en god, gammeldags slektskrønike. Selv om den er tradisjonell i formen så er den både tidsrelevant og moderne.

DAMEROMAN: Nino har først og fremst skrevet om damene i slekta. Selv om hun også gir plass til herrer av ymse karakter, så er det mødrene, søstrene, tantene, elskerinnene, døtrene, og oldemora som driver boka framover og som i praksis holder det gamle samfunnet i Øst-Europa sammen, tross galskapen som herjer med base i Kreml.

SUGD AV EGET BRYST: Mot slutten av romanen kan man ane at romanen har selvbiografiske trekk, men dette er ikke en svakhet, men noe som gir historien ytterligere styrke, troverdighet og autentisitet og du tviler aldri på at t livet i Georgia og det gamle Sovjet faktisk var slik.

ÅRETS BOK: Skal du lese bare en roman i år så kan det godt være denne. Det åttende livet blir du ikke fort ferdig med og ettersmaken er som varm, deilig sjokolade.

KNAUSGÅRD GOES NETFLIX: Morgenstjernen er konstruert som en tv-serie hvor vi følger flere karakter i parallelle scener. Det kunne vært et godt grep, men fungerer mindre bra. Stemmeleiet og stilen er svært lik fra karakter til karakter, selv om de har både ulikt kjønn, alder og livssituasjon. KOK har ikke ønsket eller tatt seg til tid til å gi karakterene distinkt språklig preg.

UFULLENDT SYMFONI: Den episodiske strukturen gjør at vi kastes inn i mange ulike situasjoner og noen av de medrivende og godt skrevet. men samtidig også formelbasert. Morgenstjernen dukker selvsagt opp hos alle og i hver episode kommer det uforklarlige hendelser fra dyreriket. Dette kunne blitt fint, som i en symfonier, hver temaet blir gjentatt på nye måter, men problemet i en roman er at vi forventer at dette til slutt bindes sammen, men KOK har ikke det som ambisjon tydeligvis.

FOR MYE, FOR FORT Romanen rommer mange elementer og et utgjør et rikt villniss av temaer og interessante spørsmål, særlig framtredende er kanskje forholdet mellom foreldre og barn, men også religiøse og filosofiske spørsmål. Problemet er at det vanskelig å se KOK faktisk klarer å håndtere dette på en måte som leseren større innsikt eller grunn til å stoppe og reflektere. Han evner ikke å gi tilstrekkelig dybde eller vekke nok interesse. Det skjer verken en forandring eller en avklaring som sitter igjen. I stedet blir vi sittende igjen med spørsmålet: Var dette alt? Er det ikke en, nei mange, episoder til?

Harry Potter for voksne. Morsom, lettlest og interessant, men lite som fester seg over tid.

FASCINERENDE FORTELLING OM en av verdens største og merkeligste selskaper. Under ledelse av Jeff Bezos har Amazon ikke bare blitt en mastodont innen ehandel, men også kommet opp med banebrytende teknologi som Amazon Web Services. Det ga grunnlaget for hele cloud computing-revolusjonen, som nå sveiper over hele teknologisektoren og særlig startup-scenen. Det er litt som å finne opp boktrykkerkunsten på nytt, det Amazon har gjort her.

UTVIKLINGEN AV KINDLE er også svært interessant lesning, men utviklingen av den plattformen handler egentlig mindre om teknologi og mer om hvordan Amazon ønsket å skape et lukket økosystem for bøker, slik Steve Jobs allerede hadde skapt innen musikk med iTunes. Den storyern handler mer om taktikkeri og trusler enn genuin innovasjon.

INNBLIKK I DEN HENSYNSLØSE framferden når Amazon lukter et bytte (dvs. et mulig oppkjøp) og deres svært særegne organisasjonskultur, får du også. Boka gir indirekte også innsikt i det amerikanske arbeidsmarkedet, som for å si det forsiktig er noe annerledes enn i Norge.

STONE HAR BRA DRIV i fortellingen og han skriver godt, men i enkelte kapitler klarer han ikke få ballen helt i mål. Det stopper litt opp, du blir sittende å vente på at han skal komme tilbake til den aktuelle tematikken, men det skjer ikke.

ALT I ALT, HØYST LESVERDIG er boka Stone har skrevet. Om du blir lojal Amazonkunde etterpå er mer usikkert. Anbefaler for øvrig at du søker opp boka på Amazon og leser anmeldelsene, særlig den fra Kaplan, som var en av Bezos første medarbeidere.

Perfekt kræsjlanding

Undis betyr «elsket av nornene» og de norrøne skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld, kan knapt ønske seg mer enn hva Undis – og Øyehaug - har å tilby. I boka fortettes en rad menneskeskjebner i en forrykende miks av sex, alkohol, død og litteraturteori.

Fortellingen sirkler rundt et julebord – med smalahovud og amaretto på menyen – blant de språk- og litteraturansatte ved Distriktshøgskulen i Eitre, men har avgreininger både bakover og framover i tid. Komposisjonen er ikke vanskelig å følge, men den er forbausende rik og kompleks til å være en stutt fortelling på bare litt over 100 sider. Øyehaug har samtidig en penn som er så lettbeint, smidig og humoristisk at det er nærmest umulig ikke å sluke den lille boka i ett jafs - kanskje ikke så ulikt hvordan man best bør tilnærme seg et saueøye?

Hvis du mistenker at poststrukturalisme har noe med direktiver fra EU å gjøre, så vil du gå glipp av noen finurlige intellektuelle pek i romanen, men romanens smertefulle humor er allment tilgjengelig. Øyehaug lar nornene utsette Undis for en kaskade av sosial motgang, psykisk forfall, seksuell forvirring og kroppslige nedrigheter, men aldri uten overskudd, sympati eller vidd. Og antagelig et par doser selvironi.

Øyehaug har nok ikke direkte opplevd det Undis utsettes for, men det hindrer henne ikke i å kommentere og alludere til livet utenfor boka og autonomiestetikken. Selv om både Øyehaug og Undis tidvis kræsjlander - Undis i et forsøk på å nå fram til 40 og Øyehaug i å skrive en ny roman - så er nornene likevel rause nok til å la begge få en ny og bedre skjebne.

Nei, jeg beklager den setningen der, den var out of line og er fjernet.

Rishøi bruker den samme formelen igjen og igjen, men det er så forbasket godt gjort at det er umulig å ikke la seg bevege - selv om du aner hva som kommer.

Intensiteten, fortvilelsen og troverdigheten lodder dypere og dypere for hver novelle, og til slutt sitter du forsvarsløs igjen, på tross av at du vet forløsningen venter. Hvilket gjør det hele bare enda mer sårt.

Novellekunst definert.

Jeg har bare lest de tre første kapitlene foreløpig (ca 150 sider), men så langt overbeviser Sunde. Jeg har prøvd meg på noen av hans tidligere bøker, men tankesprangene, assosiasjonene og skrivemåten har ofte vært for springende og usammenhengende for min smak. I denne boka er dette moderert slik at man faktisk blir forført (og ikke forvirret) av den på orddansen Sunde innbyr til.
Samtidig er dette fremdeles karakteristisk Sunde. Ingen skriver slik som Sunde gjør, selv om epigoner nok finnes.
En annen styrke ved boka er at det er en tydelig motor i fortellingen, nemlig forholdet mellom far og sønn. Det er ikke ulikt Min kamp, men det er skildret med en helt annen detaljrikdom og en særegen sans for nyanser. Gleder meg til fortsettelsen!

Tittelen er ikke entydig, selvsagt.
Den henspiller på ME, MonstermenneskeE og hvilket menneske Skomsvold var og kanskje. Det henspiller også på hennes avvisning av Sæterbakken, noe hun åpenbart sliter med. Jeg tolker det slik at hun anser Sæterbakken som et monstermenneske, som truer med å dra folk med seg ned i mørket.

Tenk gjennom boka på nytt og forestill deg at Hilde er Sæterbakken.
Hvilket inntrykk sitter du igjen av Hilde? Ville du navngitt han?
Kunne han blitt portrettert som en rørlegger som Ellisiv foreslår?
Hvem tenker du om tittelen på boka? Hvem er det egentlig som er monstermennesket?

I boka står det at Hilde og KAS opptrer på en bokkafe, hvor KAS intervjuer Hilde.

Det har bare vært et slikt arrangement og der opptrer altså KAS sammen med Sæterbakken. Du finner flere andre hint i samme retning hvis du leter.

http://underskog.no/kalender/55456_bokkaf%C3%A8-med-stig-saeterbakken-i-samtale-med-kjersti-annesdatt/forestilling/79727

En litterær oppvisning

Marias skriver med en så betagende og innsmigrende fortellerstemme at du umiddelbart blir interessert i hans romanunivers og vil lese mer og mer.

Historien i Forelskene er i seg selv veldig fascinerende og utmerker seg ved at hver gang du tror at det nærmer seg en avrunding så kastes forløpet inn i helt nye og uventede retninger. Det som imidlertid hever boka langt over den kronologiske rett fram-fortellingen er det kresne språket og ikke minst de litterære og eksistensielle diskusjonene som hovedpersonene fører med hverandre.

I det ytre er Forelskene en krimroman som søker svar på spørsmålet Hvem gjorde det?,

Men det boka egentlig gjør et forsøk på å besvare er hva er kjærlighet?, hva er døden?, hva er litteratur?

Kan vi forstå kjærlighetens brutale rekkevidde?
Er det ikke egentlig å en befrielse å dø?
Kan vi forstå oss selv gjennom å lese romaner?

Det siste spørsmålet kan jeg utvetydig svare bekreftende på etter å ha lest Forelskene. De to første besvarer Javier Marias på en tankevekkende - og urovekkende - måte.

PS! For de som på forhånd har lest Marias sin kortroman Ond natur (utgitt av Gyldendal i 2012) har han lagt inn et fantastisk litterært vink. Slikt kan bare en forfatter av Nobel-format få til.

Sterkt anbefalt!

Hvis du vil bli forfatter, ikke les denne boka! Okei, kanskje du kan finne et tips eller to, men det boka først og fremst formidler er forfatternes smerte ved å skrive, samtidig som de opplever det tvingende nødvendig å nettopp skrive.

Dette kommer særlig godt fram i intervjuene med Per Petterson og Jon Fosse. Begge jobber fram bøkene sine setning for setning uten noen overordnet plan eller nøye uttenkt plot. Det er skrivearbeidet og hver enkelt setnings skjønnhet og nødvendighet som møysommelig etablerer tekstmassen som til slutt blir en roman. Å lide seg gjennom et slikt arbeid i 2-3 år for å skape 200 sider tekst må i sannhet være en prøvelse.

Det er selvfølgelig forfattere som jobber helt annerledes (f.eks Kjærstad og Gert Nygårdshaug), men det er setningsforfattere (Petterson/Fosse/Solstad ) som gjør litteraturen litterær, men det kommer altså fram gjennom betydelig kraftanstrengelser. Du er herved advart!

Brenner gjør for øvrig en utmerket formidlingsjobb - som vanlig.

Et funn av en kortroman! Boka åpner intens med en medrivende beskrivelse av hvordan det er å være på flukt. Den glir umerkelig og elegant over i en fortelling om en tilforlatelig og humoristisk fortelling om Elvis sine filmopptak i Mexico. Men før du vet ordet av det er du fanget i en historie som slett ikke er så uskyldig og som du ikke klarer å glemme, men innbyr til stadig tankekverning over livets tilfeldigheter og vår skrøpelige språklige identitet.

Obligatorisk lesning for bokelskere etter min mening. Et av de sentrale poengene i boka er at bøker kan leses og nytes på mange måter og at den klassiske perm-til-perm-metoden er en uhensiktsmessig tvangstrøye. Sturød har antageligvis smuglest litt i boka, men han har lest den vrangt. Neste gang anbefaler jeg at du lar være å lese i hele tatt før du skriver noe om ei bok. Da blir teksten din mye bedre.