Rigels Øyne - den første boka av R. Jacobsen som jeg ikke likte!
Denne boka er gitt ut i Cappelens Bestselger-romaner. Men jeg lurer på hva slangs sjanger dette er. Ikke drama, ikke humor... skal vi bare kanskje kalle det "vanlig skjønnlitteratur" Eller - kanskje det egentlig er poesi i bokform? Eller en god gammel dannelsesroman?
Måten boka er skrevet på gjør at jeg blir i tvil om hvilken sjanger dette er. Vanligvis tenker jeg på vanlig skjønnlitteratur som drama. Men det krever at det er en hovedperson som VIL noe, og som etter en del strev når målet, eller noe annet. Og gammeldagse vandringsromaner, de pleier å gjøre at hovedpersonen blir klokere og vokser litt, eller opplever elleville eventyr.
Ingrid Barrøy vandrer rundt i Norge. Men blir hun klokere? Blir jeg som leser klokere? Jeg tror ikke det.
Det er heller ikke mye ellevillt som foregår her. Så dette er definitivt ikke en dannelsesroman.
Hva handler denne boka om, egentlig? Det som står øverst på baksideomtalen er svært dekkende: Ingrid Barrøy legger ut på en vandring i fredens Norge for å finne barnefaren.
Jeg kan ikke røpe handlingen i denne boka, fordi det er ikke handling i den. Bare skildringer.
Fortellingen begynte med De usynlige og Hvitt hav og avsluttes med Rigels øyne. Roy Jacobsen fanget meg med de første bøkene, men Rigels øyne gjorde at jeg falt av.
POETISK OG VAKKERT
Jeg opplever boka nesten som en svært langt stykke langsom poesi. Fortellingen i denne boka kretser rytmisk rundt nesten det samme i hver eneste scene. Ingrid forflytter seg fra det ene stedet til det neste. Her skildres naturen som hovedpersonen vandrer i, og Ingrid Barrøy møter folk, som beskrives i korte trekk, men så vandrer hun videre. Som romanleser forventer jeg at folk heltinnen møter på sin vei, skal føre til endring, innsikt eller motsetninger. Eller at jeg som leser kan ta del i å løse mysteriet. Ingrid Barrøy skjønner de kryptiske uttalelsene fra folk hun møter på sin vei. Jeg er en dum leser som ikke skjønner ledetrådene til neste reisemål. Jeg skjønner altså ikke hvorfor Ingrid reiser til neste sted, eller hvorfor hun konkluderer med ting. Og da føler jeg meg som leser, enda dummere.
Men hvis jeg leser det som poesi, vel da er jeg villig til å dvele ved vakre formulerte setninger. Og kanskje se for meg bilder og tolke et innhold inn i teksten. Bare så synd at det er så mange forskjellige bilder som forfatteren presenterer i rykk og napp. Ofte henger jeg ikke med og jeg blir forvirret og bittelitt irritert.
Det skjer så lite i hvert avsnitt at strukturen kan minne om enkle refrenger, eller som gjentakende musikalske partier i afrikansk musikk.
OPPLEVELSEN AV BOKA:
Boka starter med en prolog. Den skildrer et landskap og en hendelse. Men bildene som Roy Jacobsen maner fram smuldrer fra hverandre, og hendelsen, og selve opptakten i boka er for meg utydelig. I margen noterer jeg spørsmålstegn og irriterte utropstegn.
Etter prologen hadde jeg mistet interessen. Så la jeg boka til side, og lot den samle støv i to år.
Men Roy Jacobsen skriver jo vanligvis så bra, tenkte jeg i løpet av høsten 2019. Og ville gi boka en ny sjanse. Blåste bort støvet, og leste den i små porsjoner.
Omsider klarte jeg å snirkle meg gjennom den langsomme vandringen til Ingrid Barrøy. Her er det lite ytre spenning. Det er muligens mye INDRE spenning her, men som knapt klarer å engasjere en velvillig, men utålmodig leser som meg.
KARAKTERSKILDRING:
Det ble ikke mange overraskelser i denne boka, dessverre. Innerst inne TROR jeg ikke helt på Ingrid Barrøy, heller. Jeg burde kanskje kjenne sånne som henne, ettersom slekta mi på begge sider kommer fra Helgeland. Men nei.
Jeg kjenner igjen måten GAMLE folk på Helgeland snakket før i tida. Likevel blir ikke Ingrid Barrøy levende for meg når forfatteren lar henne snakke på dialekt. Men det er ikke Roy Jacobsens skyld at enkelte lesere ikke liker at dialog skrives på dialekt.
Ingrid Barrøy bærer et barn med seg, men selv om barnet er 10 månender gammelt skildres det som en sove-dukke. Min erfaring er at 10 måneder gamle barn er i rivende utvikling, som er våkne, kommuniserende, skeptiske til fremmede og i fullt arbeid med å lære seg språk, gå, krabbe, sosiale ferdigheter og frigjøre seg som indiv og ikke lenger bare en forlengelse av moren. Noen ganger lurer jeg på om forfatteren overhodet har tilbragt mer enn noen minutter med en smårolling. Men jeg opplevde at skildringen av Ingrid Barrøy som usedvanlig fåmælt (nesten stereotypisk maskulint fåmælt), og passiv, og at HUN opplever andre mennesker som statister eller rekvisitter. Barnet hun bærer på, er også bare en rekvisitt i romanen.
Og slutten? Boka slutter fort og summarisk. I løpet av disse 230 sidene har jeg blitt presentert for en hel haug med navn, og jeg som har lest denne boka i små porsjoner over lang tid, klarer ikke å skille de ulike karakterene som Ingrid møter på sin vei. I enkelte kapitler blir det presentert enn haug med navn, de få som blir karakterisert litt tydeligere forsvinner bare ut i intet, når Ingrid går videre. Ofte bygger det seg opp forventning om litt action, men så fører det ikke til noenting likevel. Som leser blir jeg skuffet over alle folkene hun møter , ikke fører til noe. Ingrid forandrer seg ikke i løpet av vandringen, og jeg kan ikke se om hun har nådd målet sitt heller.
Og når boka slutter, ble jeg aller mest lettet. Over at ferden til Ingrid endelig tok slutt og jeg slipper å lese mer av denne ordknappe, naturskildrende og hendelsesløse teksten.
Jeg er forundret. Jeg har jo likt ALLE de andre bøkene av Roy Jacobsen. Veldig godt. Jeg liker språket hans og temaene han tar opp.
Også her i denne boka SKRIVER han mange vakre setninger. Han har et stor ordforråd, og han formulerer små juveler av setninger. Jeg synes også at det er et interessant tema. Likevel klarte forfatteren ikke å holde på meg. Den eneste grunnen til at jeg klarte å lese hele boka var rein skjær velvilje og stahet fra min side.
Hvis dette var den eneste boka jeg hadde lest av Roy Jacobsen, så hadde det nok blitt med denne ene. Men jeg vet at han kan skrive bra og spennende, så jeg gir ham ikke opp. Jeg er villig til å tilgi ham for at han ikke klarte å bergta meg denne gangen, og jeg er sterk i troen på at jeg kjøper og leser neste bok med stor entusiasme.
