Bokelskere.no

Så snur hun seg mot ham, slår armene rundt halsen hans og borer pannen inn mot brystet hans, mot det grove stoffet i sommerfrakken og de harde knappene. Han gjør en bevegelse for å trekke seg unna, men hun klamrer seg fast - nei, la være, det går snart over, nei, ikke si noe, nei, la meg få lov, det er ikke noe farlig.

Det er jo slik at vi gjerne snakker om "avgjørende øyeblikk". Særlig dramatikerne lever høyt på denne fiksjonen. Sannheten er trolig at slike øyeblikk neppe finnes, det ser bare slik ut. "Avgjørende øyeblikk" og "skjebnesvangre beslutninger", det lyder plausibelt. Men hvis vi ser etter, er ikke øyeblikket avgjørende i det hele tatt: I lang tid har følelser og tanker gått i samme retning, bevisst eller ikke. Selve gjennombruddet er et faktum langt inne i fortiden, langt inne i dunkelheten.

Voksne mennesker falder i søvn, når de kommer hjem til deres forældre. Ikke fordi de slapper af, men fordi der er så meget tid, der skal igennem deres bevidsthed.

Vi kunne tro at vår verden omfattet alt, vi kunne pusle med vårt her nede i strandkanten, kjøre rundt med våre biler, ringe og prate med hverandre, besøke hverandre, spise og drikke og sitte inne og la oss fylle av ansiktene og meningene og skjebnene til dem som viste seg på tv-skjermen, i denne underlige, halvt atifisielle symbiosen vi levde i, og lulle oss stadig lenger, år for år, inn i forestillingen om at det var alt som var, men løftet vi blikket da og så ut over dette, var den eneste mulige tanken den av ikke-bemektigelse og avmakt, for hvor lite og smått var ikke egentlig det vi lullet oss inn i? (...) hvilken del hadde vi egentlig i det?
Ingen del.
Men stjernene blinker over hodet vårt, solen brenner, gresset gror og jorden, ja, jorden, den sluker alt liv og utsletter alle spor, spyr nytt liv ut i en kaskade av lemmer og øyne, blader og negler, strå og haler, kinn og pels og bark og innvoller, og sluker det igjen. Og det vi aldri riktig forstår, eller ikke vil forstå, er at dette skjer utenfor oss, at vi selv ingen del har i dette, at vi bare er det som vokser og dør, blindt som bølgene i havet er blinde.

Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at det skjer noe alvorlig, enten med verden eller med meg, noe som virkelig er noe å bekymre seg for, noe som kan rettferdiggjøre den nærmest konstante følelsen av disharmoni og misnøye. I neste øyeblikk innser jeg som regel at det skjer jo hele tiden, i store deler av verden hvert sekund, men da kommer problemet med engasjement inn, og det holder liksom ikke, det bidrar bare til en liten murring av dårlig samvittighet som gjør det hele verre.