Bokelskere.no

Til Leuconoë (I, 11)

Slutt å granska meir no! Aldri fekk me rett til å vita kva
utgang guddomen har laga til deg, laga til meg, så les
ikkje astrologi, komen frå aust! Ta det som kjem med tòl
anten Jupiter gjev vintrar på rad, eller vår siste no
driv Tyrrhenias hav inn mot strand så at det bryt i berg.
Hugs deg, Leuconoë! Sil no din vin; ha ikkje for stor von
stutt som livslaupet er! Medan me her talar vil tida fly
frå oss; grip dagen no! Dagar som kjem? Lit ikkje stort på dei!

Jeg husker ironi. Å si det du mener, med ord som betyr det motsatte. Når ord og virkelighet drar i hver sin retning, og alle vet det. Jeg lurer på om dette er ironisk: at da vi til slutt forlot vårt eget land for å kunne juge og skrøne og ha hemmeligheter, så var det fordi vi hadde sagt noe som var sant.

[J]orden er full av elendighet; fullt er det frådende havet.

(Arbeid og dager, 101)

Jeg sitter og ser på landskapet, tenker på hvor vakkert det er her, virkelig vakkert. De hvite fjellene ned i fjorden, strendene, små løer i vannkanten, sola som skinner på vannet så det ligner metall. Men vi kjører også forbi kjøpesentre, det ene mer heslig enn det andre, som om noen har sett seg lei på de vakre omgivelsene og ønsker å rette opp balansen.

Er livet en eneste lang øvelse i å late som ingenting? Er det derfor de gamle sitter og stirrer ut i luften og hverken gråter eller ler?

Smilet brer seg utover ansiktet helt av seg selv, som en fuktskade.

Praler du maaske af din Rigdom og gjør dig store Tanker om din Herkomst? Er du stolt af din Hjemstavn, af din legemlige Skjønhed, af at alle hædrer dig? Da giv Agt paa dig selv, at du er dødelig; thi du er Jord, og du skal vende tilbage til Jord igjen. Se dig om og betragt dem, der før dig befandt sig under ligesaa glimrende Forhold. Hvor er de, som beklædte borgerlige Øvrighedsposter? Hvor er de uimodstaaelige Talere? Hvor er de, som ordnede Folkefester, de berømte Hesteholdere, Feltherrerne, Satraperne, Tyrannerne? Er det ikke Støv altsammen? Er det ikke blot en Saga?

Har ikke Ungdommen af Naturen den Svaghed, at dens lette Sind tror allerede at have, hvad der kun er i Haabet?

Se med Nytte, hør med Nytte, tal med Nytte, svar med Nytte.

Livet er nytt for oss alle, for hver enkelt av oss. Vi blir ikke vant til det. Det gjelder ikke bare for individene, men også for artene. Vi er utkast, skisser, ufullstendige forsøk. Og når mennesker kjenner seg igjen i andre dyr eller fugler, ser vi kanskje noe som overskrider det bitte lille bildet vi har av oss selv.

Sødmen i dette.

Godhet finnes, medfølelse og solidaritet er lett å observere for eksempel hos elefanter, aper, fugler. Noen ganger også hos mennesker.

Mens vi leser, holder vi sidene ganske stille, og det ser ut som om vi sitter og flyr. Og det gjør vi, hver gang vi leser. Vi flyr.

men borte er bare et navn
på alle andre steder enn dette

lønneblader: store som voksne hender samler de lys

For gull gjorde det eine menneske det andre til slaven sin, utsaug det, og trampa alt som heitte lov og rett under føtene. For gull drap bror bror og son far. For gull tok den vene troll til ekte og den dygdefulle lét seg endra til ei skjøge.

Den nulevende slekt ser alt så klart og undrer seg over forfedrenes villfarelser, ler av deres tåpeligheter uten å ha for øye at historien er opplyst av en himmelsk ild, at hvert (sic!) bokstav i den roper høyt, at en advarende finger overalt peker frem mot den, den! mot slekten som lever i dag! Men slekten som lever i dag ler, og hovmodig og selvsikker begynner den en rekke av nye villfarelser, som efterkommerne atter til sin tid vil le av.

Hvem kan vel bli klok på hvordan folk er innrettet! Her finnes det én som ikke tror på Gud, men som er fullt og fast overbevist om at hvis det klør over neseroten, da skal han snart dø. En annen enser ikke det dikterverk som har nådd den høyeste klarhet og harmoni og guddommelige enkelhet, men kaster seg over et makkverk av en eller annen «dristig» forfatter som har mishandlet og forvrengt og øvet vold mot naturen. Det synes han om, og han gir seg til å rope: «For et beundringsverdig kjennskap til menneskehjertets hemmeligheter!» En tredje har hele sitt liv foraktet lægene og deres lærdom, men det ender med at han sender bud efter en kvaksalverske eller signekone.

Men hver dødelig er nu engang slik innrettet at hører han en nyhet – den være så tåpelig den være vil, når det bare er en nyhet – så iler han med å fortelle den til en annen dødelig, om så bare for å si: «Nu skal De høre for en løgn man har utspredt!» Og den annen dødelige lytter interessert, skjønt han efterpå selv sier: «Ja, det er jo en aldeles tåpelig løgn, som man slett ikke skal ta notis av!» Hvorpå han øyeblikkelig oppsøker en tredje dødelig og forteller ham alt og sammen med ham indignert utbryter: «For en tåpelig løgn!» På denne vis løper sladderen hele byen rundt, og når alle de dødelige har fått tilstrekkelig avløp for sin snakkelyst, så medgir de villig at den slags rykter skal man ikke ense, og at saken overhodet ikke er verd å snakke om.

Jeg savner deg
√ Sett 18.46

Jeg er en passasjer på t-banen, det er i hvert fall det jeg ville blitt omtalt som i en eventuell rulletekst.