There is an irony here. It used to be a vision of the Left that politics was about freeing people from shackles which had been imposed on them by dint of their birth [...] But for many people on the Left, the dream seems to have been rejected. It is somehow too entangled with the Enlightenment project, too modernist, too "Western." For some reason Western intellectuals, and many non-Western too, have decided that people in the Third World do not want or like freedom or change, that 'authentic' Third World people prefer ancient communal ties and oneness with the earth. They tell them to be what they were born, and stay what they were born, on pain of being accused of inauthenticity and mental colonization.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Equality, the imams and priests solemnly repeat, does not mean sameness. No, to be sure, it doesn't, but it does generally mean sameness of treatment, sameness of laws, sameness of opportunities, sameness of rights. What it does not mean - what it is generally taken to rule out - is instruction from the authorities on what kind of work one can and cannot attempt, what kind of life one can and cannot chose.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

These religious authorities and conservative clerics worship a wretchedly cruel unjust vindictive executioner of a God. They worship a God of 10-year-old boys, a God of rapists, of gangs, of pimps.
They worship - despite rhetoric about justice and compassion and agapē - a God who sides with the strong against the weak, a God who cheers for privilege and punishes egalitarianism. They worship a God who is male and who gangs up with other males against women. They worship a thug.
They worship a God who thinks little girls should be married to grown men. They worship a God who looks on in approval when a grown man rapes a child because he is 'married' to her. They worship a God who thinks a woman should receive 80 lashes with a whip because her hair wasn't completely covered. They worship a God who is pleased when three brothers hack their sisters to death with axes because one of them married without their father's permission.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Almost everybody in the campaign, still an extremely small outfit, thought of themselves as a clear-eyed team, as realistic about their prospects as perhaps any in politics. The unspoken agreement among them: not only would Donald Trump not be president, he should probably not be. Conveniently, the former conviction meant nobody had to deal with the latter issue.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Før du gjør narr av "mainstream"-mediene, bør du merke deg at de ikke lenger er mainstream.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Å gi avkall på fakta er å gi avkall på friheten. Hvis ingenting er sant, kan ingen kritisere makten, siden det ikke finnes noen fast grunn å gjøre det fra. Hvis ingenting er sant, er alt blendverk. Den feteste lommeboken betaler for de sterkeste lysene.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Uttrykket "Willful blindness" kan oversettes sånn noenlunde med "selvvalgt blindhet" (vet ikke om vi har noe helt analogt uttrykk på norsk, men forslag tas imot med takk) og kommer opprinnelig fra jusens verden. Willful blindness betyr at vi enkelt kunne - for ikke å si burde - visst hva som foregikk og at det var galt, men valgte å lukke øynene. Hvis vi f.eks. blir stoppet på flyplassen med en koffert full av heroin, er det ingen unnskyldning å si at vi kun bar kofferten for noen andre og ikke gjorde noe forsøk på å finne ut hva den inneholdt.

I Willful Blindness ser Margaret Heffernan nærmere på hva som får ellers oppegående og anstendige folk - fra individer til bedrifter og institusjoner til hele samfunn - til å lukke øynene for alt fra utroskap til rusproblemer, mobbing, seksuelt misbruk av barn, farlige forhold på arbeidsplassen, medisinsk feilbehandling, finansbobler, korrupsjon, miljøkatastrofer, krigsforbrytelser, og de groveste brudd på menneskerettighetene. Nok et høyaktuelt hvor vi ser den samme dynamikken utspille seg, er sextrakassering. Vi har kanskje lett for å tenke på disse som ting som foregår i det skjulte, utført av noen få "råtne epler". Felles for eksemplene som Heffernan tar for seg er imidlertid at handlingene foregikk for åpenlys dag, og noen få heroiske "Cassandraer" forsøkte å utløse alarmen, men uten å bli hørt, i hvert fall ikke før ting hadde gått alvorlig over streken. Folk ville simpelthen ikke vite.

Bøker om hva aktuell forskning faktisk forteller oss om menneskesinnet er sjelden oppmuntrende lesning for den som verdsetter rasjonalitet, kritisk tenkning og intellektuell redelighet, og Willful Blindness er intet unntak. Typisk er det også at så godt som alle tror de selv er immune mot tendensene som her er beskrevet. Slik noen uttrykte det i en annen kontekst: "Folk flest tror de ikke er som folk flest".

Uttrykket "kognitiv dissonans" står for den indre konflikten vi opplever når bildet vi har av oss selv som intelligente, kompetente og moralske personer konfronteres med bevis for at vi har gjort noe tåpelig, inkompetent eller umoralsk. Det samme gjelder for informasjon som truer dypt forankrede verdier og ideologiske overbevisninger (som er så tett knyttet til identitet og selvbilde at de føles som en del av oss selv). Vi er alle overbevist om at det vi tror og mener er noe vi har sluttet oss til som følge av en rasjonell og upartisk evaluering av alle tilgjengelige data. Det som typisk skjer i praksis er imidlertid at vi først gjør oss opp en mening (som regel fordi det støtter opp under bildet vi ønsker å ha av oss selv) og så rasjonaliserer det i ettertid.

Her har vi trolig en viktig del av forklaringen på hvorfor folk velger å ikke se det som skjer rett foran øynene på dem: Hvis problemet er reelt, har vi valget mellom å gjøre noe med det eller gjøre oss til medskyldige (eller i det minste medansvarlige). Men å gjøre noe er vanskelig, utakknemlig, risikabelt og langt fra garantert å virke. Det er noe trygt og komfortabelt og forutsigbart ved status quo mens forandring er forbundet med usikkerhet og fare for ubehagelige konflikter, komplikasjoner og problemer. Å innrømme at problemet er reelt uten å gjøre noe med det er imidlertid ofte inkompatibelt med bildet vi har av oss selv som personer av integritet og prinsipper, og da er det letteste ofte å lukke øynene, late som ingenting og dikte opp en skinnbegrunnelse for at vår passivitet var den eneste forsvarlige reaksjon, eller i det minste tilgivelig ut fra omstendighetene.

Problemet forsterkes ytterligere av vår tendens til å omgi oss med folk som likner mest mulig på oss selv samt selektivt oppsøke kilder som bekrefter det vi tror og mener fra før. Jo mer homogen input, desto lettere er det å blinde seg for andre perspektiver og erfaringer som ellers kunne kommet som en verdifull korreksjon.

En annen viktig faktor er lydighet til autoriteter ("fulgte bare ordre"-unnskyldningen), og det skyldes ikke bare frykten for oppsigelse, tap av karrieremuligheter eller andre sanksjoner (selv om denne i høyeste grad er reell og altfor ofte berettiget). I Stanley Milgrams berømte eksperimenter på forholdet mellom av autoritet og lydighet fra 1960-tallet ble hver av de frivillige deltakerne fortalt av en forskerskikkelse i lab-frakk (eksperimentets autoritetsperson) at målet var å studere sammenhengen mellom læring og straff. Forskeren skulle gi noen enkle assosiasjonsoppgaver til en testperson (egentlig en innhyret skuespiller) i et annet rom, og hver gang testpersonen svarte feil skulle den frivillige (eksperimentets egentlige testperson) gi han eller henne et elektrisk støt som skulle øke i styrke for hver feil. Eksperimentet var med hensikt designet slik at de frivillige var fri til å trekke seg når som helst. Det var heller ingen spesiell belønning for å adlyde eller straff for å avbryte. Men selv om de frivillige raskt ble ekstremt ukomfortable med oppgaven de var satt til å gjøre (Dette var alminnelige mennesker som deg og meg, ikke psykopater), var forskerens autoritet alene nok til at de fleste ignorerte "testpersonens" skrik av smerte fra rommet ved siden av, og 65 % fortsatte helt opp til 450 volt - en dødelig dose. Testpersonen hadde da for lengst sluttet å gi lyd fra seg.

Men også autoritetspersonene selv er sårbare for selvvalgt blindhet, og det skyldes ikke bare kynisme, grådighet eller maktbegjær. En annen viktig faktor er simpelthen avstand til problemet, ikke bare geografisk, men også kulturell avstand og avstand i rang. Akkurat som de kongelige lett kunne fått inntrykk av at alle steder til en hver tid er nyoppussede og pyntede, blir ledere ofte levende i en kunstig boble hvor alt de forholder seg til er abstrakte tall og figurer, og all informasjon er filtrert gjennom en lang rekke mellom- og underledere, ivrige etter å bringe gode nyheter til sine overordnende. I en slik situasjon er det ikke lett å danne seg noe realistisk bilde av realitetene "på gulvet". Det hjelper heller ikke at moderne bedrifter og organisasjoner ofte er så kompliserte at selv ikke ledelsen egentlig forstår hvordan de virker.

Konformitet likner lydighet, men skiller seg fra sistnevnte ved at den føles frivillig og heller ikke forutsetter noen forskjell i rang eller autoritet. Konformitet kjennetegnes ved at individer tilpasser egen adferd etter gruppeflertallet av frykt for å stikke seg ut, for tap av ansikt eller for sosial isolasjon. Forskning har sågar vist at grupper av likesinnede har en tendens til å gjøre hverandre mer ekstreme og mer sikre i sin sak enn noen av dem ville vært hver for seg. Tildels skyldes nok dette effekten av å få sine oppfatninger bekreftet utenfra. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at en slik situasjon stimulerer til en viss konkurranse om å være mest mulig "på rett side".

Det som Irwing Janis kalte "Groupthink" kjennetegnes ved at medlemmer av en gruppe prater lederen (eller flertallet) etter munnen og undertrykker åpenbare motforestillinger av frykt for å bli stemplet som negative, illojale eller "vanskelige". Slik selvsensur fra medlemmenes side fører til en sterk illusjon om enstemmighet som videre fører til ytterligere falsk sikkerhet. Groupthink kan f.eks. forklare hvordan det var mulig for Bush-regjeringen å sveve i den tro at de amerikanske soldatene ville bli møtt med jubel av sivilbefolkningen under invasjonen av Irak. Condoleezza Rice har i ettertid fortalt hvordan hun holdt noen av sine motforestillinger for seg selv fordi Bush nærmest forlangte optimisme og ikke kunne fordra reservasjoner eller tvil.

Nok et relatert fenomen er det som kalles The "Bystander effect". En rekke studier har vist at jo flere personer som er vitne til et nødstilfelle (en voldshandling, et hjerteinfarkt, en ulykke etc.) desto mindre er sannsynligheten for at noen av dem griper inn. Til dels kan dette skyldes redselen for å stikke seg ut (det man kan kalle "Ikke se på meg"-refleksen), men minst like viktig er spredningen av ansvaret. Nettopp det at så mange andre er vitner til den sammen hendelsen gjør at ingen føler seg unikt ansvarlig, og da er ingenting mer fristende enn å sitte musestille og håpe at noen andre tar ansvar.

Et fellestrekk for mange av historiene Heffernan diskuterer, er at den problematiske adferden begynte i det små og gradvis eskalerte over tid. På veien over til den mørke siden krysser vi aldri noen åpenbar "grense" [1] hvor ting brått skifter fra "definitivt ok" til "definitivt ikke ok". De samme rasjonaliseringene vi brukte for å rettferdiggjøre alle tidligere skritt i feil retning kommer tilbake for å hjemsøke oss, og nå finnes det ingen vei tilbake uten å innrømme at vi har gjort noe galt hele tiden. Hvis skritt A, B, C, etc. var rettferdiggjort på grunn av X, er det inkonsistent å benekte at skritt P, Q, R etc. også er rettferdiggjort på grunn av X.

Pengenes korrumperende innflytelse er kanskje den første forklaringen som faller oss inn på hvorfor folk gjør gale ting. Personlig heller jeg mot at vi ofte er litt for raske til å konkludere at andre er motivert av økonomisk vinning og grådighet, ikke minst fordi det leder oppmerksomheten bort fra andre motiver som ideologi, konformitet etc. Når det er sagt, er det ingen tvil om at penger også er en motivasjon til å lukke øynene for problemer, spesielt når økonomiske motiver kommer på toppen av alt det andre Heffernan skriver om. Forskning tyder på at bare tanken på penger svekker sosiale impulser og stimulerer til mer selvsentrert adferd. For eksempel viser det seg at folk generelt blir mindre motivert til å utføre altruistiske handlinger hvis de tilbys betaling. Forskere som Dan Ariely forklarer dette med at betalingen får oss til å tenke på den altruistiske handlingen som en hvilken som helst annen økonomisk transaksjon og skifter fokus fra egenverdien av gode gjerninger for sin egen skyld til hvorvidt betalingen er høy nok.

Er vi så dømt til å være passive tilskuere for alltid? Så ille er det heldigvis ikke. Hvis blindhet er et valg, kan det å se også være det. Willful Blindness er ikke minst historien om dem som Heffernan kaller "Cassandraer" [2] (etter den tragiske sagnheltinnen som ble velsignet med profetiske evner, men også forbannet til aldri å bli trodd), vanlige mennesker som nektet å tie om det gale de så rundt seg og i noen tilfeller (i motsetning til den mytologiske Cassandra) lyktes i å tvinge frem reelle endringer. Som Heffernan skriver, er det ikke lett å finne noen ytre fellesnevner: Cassandraer kommer fra alle etnisiteter, kjønn, aldre og sosiale lag. Det som alle har felles, er en oppriktig tro på at det er verd å si sannheten, ikke for å skape problemer (slik de ofte anklages for), men tvert imot for å kunne gjøre noe med dem, for å gjøre situasjonen bedre. Mitt personlige inntrykk av Heffernans Cassandraer er ellers at mange av dem kanskje har vært en smule naive (i hvert fall til å begynne med). Mange av dem later i hvert fall til å ha trodd at folk ville bli oppriktig glade for at de tok opp problemene slik at noe kunne gjøres med dem. De fleste har betalt en høy pris for sitt engasjement - fra tap av jobber og karrièremuligheter til tap av venner til tap av friheten - og minst én av dem måtte skifte identitet og flytte langt bort av hensyn til sin egen og familiens sikkerhet. Den høyeste prisen har selvsagt blitt betalt av personer som - av innlysende grunner - ikke lenger er tilgjengelige for å intervjues. Mange av Heffernans Cassandraer har imidlertid også kommet styrket ut av det, og ingen later til å angre på at de valgte å ta bladet fra munnen.

Siste kapittel Willful Seeing tar for seg hvordan man oppnår det motsatte av Willful Blindness (hvordan man er en "Cassandra" i stedet for en "bystander"). Denne bokomtalen er allerede altfor lang på tross av at den bare så vidt riper i overflaten, men hovedbudskapet som denne leseren sitter igjen med er i hvert fall dette: Kritisk tenkning, uenighet, tvil, motforestillinger og andre perspektiver må ikke bare tolereres; De må aktivt oppsøkes, oppmuntres og dyrkes frem på alle måter. På kort sikt kan dette føre til mer friksjon, konfrontasjoner og konflikter. Det vil utvilsomt ofte føles mindre komfortabelt. Men alternativet er bare så ufattelig mye verre.

  1. En av grunnene til at jeg ikke liker fraser som "Det er en hårfin grense mellom...". Forskjellen mellom virkeligheten og et kart er at førstnevnte sjelden kommer med påtegnede grenser, hårfine eller ikke. I stedet for hårfine grenser kommer virkeligheten med store gråsoner hvor alt er uskarpt, tvetydig og forvirrende.
  2. Et annet litterært forbilde av nyere og mer hjemmelig art kan være "folkefienden" Dr. Stockmann.
Godt sagt! (4) Varsle Svar

To be a critical thinker starts with resisting the urge to be a pleaser.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

...for progressive politics anti-moral transgression has always been a bargain with the devil, because the case for equality is essentially a moral one.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Langt på vei enig, men med den reservasjon at alt snakk om misogyni etc. ut fra min erfaring bli avfeid som "hysterical", "crying wolf", "absurdities", "lightly thrown" etc. enten det er dekning for det eller ikke. Jeg vet heller ikke hvor berettiget det er å betegne Milo Yiannopoulus eller Breitbart som "mainstream" med mindre poenget er at "alt-right"-fenomenet er det nye mainstream.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The hysterical liberal call-out produced a breeding ground for an online backlash of irreverent mockery and anti-PC, typified by charismatic figures like Milo [Yiannopoulus]. But after crying wolf throughout these years, calling everyone from saccarine pop stars to Justin Trudeau a 'white supremacist' and everyone who wasn't With Her a sexist, the real wolf eventually arrived, in the form of the openly white nationalist alt-right who hid among an online army of ironic in-jokey trolls. When this happened, nobody knew who to take literally any more, including many of those in the middle of this new online far right themselves. The alt-light figures that became celebrities during this period made their careers exposing the absurdities of online identity politics and the culture of lightly thrown claims of misogyny, racism, ableism, fatphobia, transphobia and so on. However, offline, only one side saw their guy take the office of the US president and only one side has in their midst faux-ironic Sieg Heil saluting, open white segregationists and genuinely hate-filled, occasionally murderous misogynists ans racists.
Before the overtly racist alt-right were widely known, the more mainstream alt-light largely flattered it, gave it glowing write-ups in Breitbart and elsewhere, had its spokespeople on their YouTube shows and promoted it on social media. Nevertheles, when Milo's sudden career implosion happened later they didn't return the favor, which I think may be setting a precedent for a future in which the playful trangressive alt-light unwittingly play the useful idiots for those with far more serious political aims. If this dark, anti-Semitic, race-segregationist ideology grows in the coming years, with their vision of the future that would necessitate violence, those who made the right attractive will have to take responsibility for having played their role.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Economic growth has been cited by the World Bank as the "essential ingredient for sustained poverty reduction." But for every $100 of global economic growth that occurred between 1990 and 2001, only 60 cents went to people below the $1-per-day line. In other words, to get the poorest people of the world an extra $1 required a $166 increase in global production and consumption. Someone is profiting from economic growth, but it's not the world's poor.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I worry that [...] pseudoscience and superstition will seem year by year more tempting, the siren song of unreason more sonorous and attractive. Where have we heard it before? Whenever our ethnic or national prejudices are aroused, in times of scarcity, during challenges to national self-esteem or nerve, when we agonize about our diminished cosmic place and purpose, or when fanaticism is bubbling up around us - then, habits of thought familiar from ages past reach for the controls.

The candle flame gutters. Its little pool of light trembles. Darkness gathers. The demons begin to stir.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er en utbredt misforståelse at Weimar-republikken var spesielt sårbar for nazistenes undergravingsforsøk fordi den var så liberal, eller "for" liberal. Rettsprotokollene forteller en annen historie. Mellom 1923 og 1933 ble det sørtyske naziorganet Der Stürmer trukket for retten 36 ganger. Redaktøren var Julius Streicher, som ble dømt til døden av Nürnberg-tribunalet etter krigen. Tiltalene på 20-tallet gjaldt de groveste former for antisemittisk propaganda, slik som artikler om jødiske ritualmord på barn. Streicher ble idømt fengselsstraff to ganger. Nazistene utnyttet oppmerksomheten maksimalt. Hundrevis av sympatisører fulgte han i triumftog når han skulle inn og sone, og ved løslatelsen gjentok folkefesten seg. Prosessene gjorde Streicher og hatblekka hans landskjente. De ga hans synspunkter større spredning, ikke mindre, slik det var tilsiktet. Der Stürmer nådde opplag på mer enn en halv million. Her fins en leksjon også for vår tids mennesker, og et viktig korrektiv til den fullt forståelige refleksen når majoriteten krever forbud mot ytringer den opplever som avskyelige. Er det virkelig verd det?
Samme mønster så man i Berlin. Goebbels ble i perioder effektivt kneblet. Angriff ble beslaglagt og stanset 16 ganger, i opptil seks ukers varighet. Det hadde liten effekt. Folk ble nysgjerrige på hva som var så farlig med denne mannens meninger, og opplaget begynte å stige. I februar 1928 solgte Angriff 31 000 eksemplarer i uka; I november 1930 var den blitt dagsavis med et opplag på 68 000.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å demontere et demokrati er åpenbart en mye enklere prosess enn å bygge det.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

I en polarisert tid er mellomposisjonen den aller vanskeligste.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En mer utfyllende anmeldelse ("referat" er kanskje et bedre ord) av boken er tilgjengelig under: http://svevendeord.blogspot.com/2008/11/age-of-american-unreason.html

Jeg prøvde å poste den på Bokelskere også, men den ble for lang :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Once you're on television, you become an expert, with or without expertise, because you are talking to the Gut, and the Gut is a moron, as anyone who's ever tossed a golf club, punched a wall, or kicked a lawn mower knows. The Gut is the roiling repository of dark and ancient fears. It knows what it knows because it knows how it feels. [...] If something feels right, it must be treated with the same respect given something that actually is right. If something is felt deeply, it must carry the same weight as something that is true. If there are two sides to every argument - or, more to the point, if there are people willing to take up two sides to every argument - they both must be right or, at least, equally valid. Dress it up, and the Gut is "common sense," which rarely is common and even more rarely makes sense.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

The problem isn't just that you were lied to. The real problem is that we, as a people, have become too lazy to learn what we need to know to make sound public decisions. The problem is that two thirds of us can't find Iraq on a map, and many members of Congress don't know a Shiite from a Sunni. The problem is that the public doesn't know enough or care enough about culture to be outraged when a United States secretary of defense, informed that some of the oldest artifacts of Western civilization are being looted from a Baghdad museum on our watch, says dismissively, 'Stuff happens.' The problem is that most of us don't bother to read newspapers or even watch the news on television. Our own ignorance is our worst enemy.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Å argumentere mot positiv tenkning - slik Barbara Ehrenreich gjør i Bright-Sided - vil for mange fortone seg som toppen av perversitet, så det er best jeg starter med å presisere hva hun ikke sier: Slik Ehrenreich selv uttrykker det, er hun "not against having a nice day". Hun argumenterer ikke for negativ tenkning. Hun benekter heller ikke på noen måte at det finnes legitime grunner til å være positiv.

Det Ehrenreich først og fremst kritiserer er en ideologi som gjør det obligatorisk å være positiv - og alltid si ja - enten man har noen slik grunn eller ikke (og i ekstreme tilfeller selv om alle alarmer piper uten stans og alle varsellamper blinker rødt). I følge denne ideologien finnes det ikke noe slikt som velbegrunnet tvil eller legitime motforestillinger. Enhver appell til relle farer, reelle problemer eller - i ekstreme tilfeller - til realiteter i det hele tatt er kun unnskyldninger for "feil innstilling".

Hele ideologien inneholder et sterkt element av mind over matter eller sågar ren solipsisme. Det er en betydelig overlapp mellom motivasjons- / selvhjelpsbevegelsen (som skal ha mye av den tvilsomme "æren" for den "positive tenkningens" gjennombrudd) og "new age"-miljøet, og all den obligatoriske pseudovitenskapen - deriblant misbruk av kvantefysikken til å støtte tøv som "the law of attraction" (kjent fra Rhonda Byrnes pseudovitenskaplige makkverk The Secret) - er fullstendig mainstream innen bevegelsen. Den grunnleggende ideen er at den fysiske virkelighet kun eksisterer i menneskesinnet, eller i det minste er underordnet psyken på en eller annen måte. Ved å modifisere ditt eget sinn kan du derfor angivelig forandre den fysiske virkelighet ("The universe is a big mail order department"): Hvis du f.eks. er fattig kan du tenke deg rik, og hvis du er syk kan du tenke deg frisk forutsatt at du tror sterkt nok og har en positiv innstilling.

Baksiden av mynten er selvsagt at hvis du er syk eller fattig og din situasjon ikke magisk forbedres, vil det bare være din egen skyld på grunn av din negative innstilling. Og nettopp her har vi ett av hovedproblemene med den positive tenkningens tyranni: Alle som lider noen form for ulykke i livet - selvforskyldt eller ikke - må nå i tillegg leve med stigmaet av å ha forårsaket problemet selv med sine negative tanker. Ehrenreichs egne erfaringer med dette etter å ha blitt diagnostisert med brystkreft var noe av det som inspirerte henne til å skrive boken. I følge Ehrenreich er det neppe heller tilfeldig at motivasjonsindustrien hadde sin gullalder samtidig med at nedbemanningene innen næringslivet nådde sitt klimaks. Slik lyktes det arbeidsgiverne å kvele enhver dissens, både fra dem som gikk ut i arbeidsledighet og fra dem som fremdeles var ansatt og måtte overta arbeidet til alle de oppsagte i tillegg til sine tidligere oppgaver. For hvem ønsker vel å bli oppfattet som en sytekopp når det er opplagt at de har fått en gylden mulighet til å prøve seg på noen spennende "nye utfordringer"?

Det dypere problemet er simpelthen dette: Det er ikke sant. Virkeligheten er det den er og bryr seg ikke det aller minste om hva vi tror eller mener om den. Problemer eksisterer på ordentlig samme hva vi måtte tenke, og motforestillinger er av og til berettiget. Å nekte å erkjenne dette er den sikreste katastrofeoppskrift som kan tenkes. Den amerikanske invasjonen av Irak og de siste årenes økonomiske krise må begge - i hvert fall til dels - kunne tilskrives en kultur av tvungen optimisme og konformitetspress hvor alt som het motforestillinger automatisk ble avfeid som negativitet og feil innstilling. Siste ord går til Ehrenreich selv (fra et foredrag ved The Seattle Public Library 2009):

I have no reason - realistically - to expect that I will accomplish the goals for myself in my life, such as ending human suffering and powerty and things like that. But my feeling about it is: Ok, maybe I won't, but i will die trying.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

mgeHilde H  HelsethAlice NordliAtmanHeidiAnn ChristinAnjaJulie StensethtuhamreBente NogvaLisbeth Kingsrud KvistenJane Foss HaugenLesevimsaMaikenLene AndresenSimen "Boktimmy" IngemundsenHarald KReidun SvensliReadninggirl20RisRosOgKlagingAstrid Terese Bjorland SkjeggerudLeseaaseBjørn  BakkenÅsmund ÅdnøyMarte OnarheimDaffy EnglundJeanetteDolly DuckSigrid NygaardBkEivind  VaksvikVibekeHildeE .Nils PharoLars MæhlumEmilieskTorill Elisabeth RevheimMartin AasbrennHeidi Nicoline ErtnæsFrode Øglænd  Malmin