Han så på klokken og bestemte seg for å la Vilmer vente enda fem minutter. Det var ikke hver dag man fikk sjansen til å sette på prøve tålmodigheten til en fyr som stort sett brukte arbeidstiden på å studere sin egen navle.
Når den tiltalte Maja kommer inn i rettssalen, hennes tanker om journalistene:
"De ropte ikke da jeg kom gjennom døren, men vred seg liksom i posisjon. Støveren til morfar setter snuten i været og begynner å klynke bare morfar tar på seg et par slagstøvler. Jeg var journalistenes slagstøvler."
«Han hadde fortsatt blikket festet på Edvin og Mons, to pappagutter som hadde droppet ut av ingeniørstudiene for å røyke hasj, lese til eksamen på utilgjengelig greske øyer og studere religionsvitenskap, naturligvis for å bli kjent med damer med dybde, de var ærlige om det.»
«Hotellkafeen Palmehaven var et monument over napoleonskaker, dobbelthaker og hatter med fjær.Og som kaken og hattene hadde smørbrødstedet avgjort hatt sin storhetstid, men den var over nå.»
Om drøye ti år kunne han pensjonere seg. Han grøsset. Han hadde ikke noe annet liv enn politiet. Hva skulle han sitte hjemme etter? Han spilte ikke en gang golf.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne boka har en vakker, poetisk tittel. Men den bærer også bud om at noe skjuler seg der nede i dypet. Som barn fikk vi alltid høre at vi skulle være forsiktig med å bade for nære vannliljene. De er vakre, men kan være skumle å komme for tett innpå.
Forræderske i sin skjønnhet.