Bokelskere.no

1968, Jan Guillou
Denne har jeg virkelig gledet meg til, men....
Hvor skal jeg begynne? Begynner med begynnelsen, Brobyggerne, som var første boka i forfatterens selvpålagte oppdrag i å skrive et århundrets historie. Den boka var helt fantastisk god, og han har fulgt opp med flere bøker av varierende kvalitet. Dette er den sjuende, og tittelen sier jo sitt. Jeg regna med, ut fra hva jeg vet om forfatterens ve og virke, alder og politiske ståsted, at han i 1968 var på hjemmebane. Vel, kanskje er det det som er problemet også. Vi følger Eric, oldebarnet til Oscar Lauritizen, som er jurist. Vel, forfatteren også har studert litt juss. Synes det var traurig og kjedelig, med dypdykk med venstreradikalt blikk i et par litt kjedelige saker. Med tanke på hvor mye som foregikk i verden, hvor mange trusler, krig og fred og sånnt som prega tidsbildet, hadde jeg forventa mye mer. Når det gjelder kriser, utvikling og familiekonflikter i den familien bokserien følger, var der også liten utvikling, så dere som følger serien og som har mye annet å lese på, kan trygt hoppe over akkurat denne boka.

Vi sees (ikke), Sara Løkvik Husby.

«Var det fordi jeg rakk å se et liv, sammen, da jeg så han inn i øynene?»

Denne setninga, ei av svært mange gode setninger, er den i boka som beskriver den best. Vi har nok alle vært der. Så vidt truffet og blitt nesten kjent med den vi drømmer om, og håper, må være den rette, den som vi ikke helt når inn i, men holder håpet oppe - litt for sterkt, alt for lenge. Den andre er med, litt, så setter han/hun komma, så lenge at vi føler at det hadde vært godt å få det avklart. Sette et punktum, men så kommer den inn i tankene igjen, igjen og igjen.
Denne boka handler om denne tilstanden; at vi lurer på om vi er forelska - i den rette. «...i en jeg hadde fått 16 timer (og et sted mellom 16 og 49 minutter) med.»

Ei lita lettlest bok. Handlinga er stort sett lagt til Trondheim, i mitt nærmeste nabolag, om et udødelig tema, full av gode setninger, og bisetninger i særklasse.
Håper hun kommer med ei ny bok snart.

Små klipp:
«......du lærer ikke noe av musikk. Du kan kjenne igjen ting du allerede har lært, men du lærer ingenting.»

«Jeg vurderte å ligge med Për, men slo det fra meg da han fortalte at han egentlig ikke hadde noen favorittartist, og i grunnen hørte på det meste.»

«25 år, i starten på et liv som raser avgårde, snegler seg videre.»

Sapiens. Yuval Noah Harari
Du verden!
For ei bok. Ei historiebok som tar for seg hele historien fra a til å. Den begynner med begynnelsen, nå er jeg dårlig på årstall så husker ikke når den var, så fortsetter den fram til vår tid, og har også noe fabulering om framtida. Den tar for seg menneskelig evolusjon, om hvordan våre avtrykk på jorda har ramma andre arter og hvorfor vi ble de sterkeste. Boka tar også for seg mye om politikk og økonomis utvikling, overtramp og undring.
Veldig flott historiebok. Noen passasjer ble litt kjedelig fordi han var for grundig, men den følelsen vil nok variere fra person til person ut fra hva man kan om området/fagfeltet fra før, så det var helt greit - det er jo bare å skumlese de ev pasasjene. Hvis man ikke er så opptatt av det som skjedde i de riktige gamle dagene. Altså lenge før vår tidsregning, går det fint an å hoppe inn i boka litt ut i.

Alle nyanser av sinne. Mari Tveita Stagrim

Inni mellom tykke romaner, kan det være greit å bryte av med noen korte historier.
Denne boka består av noveller, hvis fellestrekk er at noen blir sint av en eller annen grunn. Sinne og manglende sinnemestring, har ført til mye vondt for mange, og vi blir nok sinte av vidt forskjellige ting også.
Synes det var ei fin lita bok. Merk dere navnet til denne unge forfatteren.

Det jeg leter etter, finnes ikke her. Mari Tveita Stagrim
I natt las jeg ei lita fantastisk fin bok. Fin og sår bok, og det tok ikke hele natta, for den er på knappe 90 halvskrevne sider, som kan minne om dagboksjangeren, med sine små korte velformulerte fortellinger om fellesopplevelser.
Fortellerstemmen er ei 13 år gammel jente, som forteller om minnene sine til bestevenninna.
Veldig bra anvendt tid å lese denne, som jeg fant via fantastiske appen til biblioteket; eBokBib.

I år ble NTNUs litteraturpris utdelt for første gang, og prisen gikk til Sara Sølberg for romanen Seismiske smell.
Prisen deles ut til et verk som er utgitt i løpet av de to foregående år, og vil være skjønnlitterær og faglitterær annethvert år. I år ble den utdelt til et skjønnlitterært verk fra 2015 eller 2016.

Romanen spenner ut et stort lerret om livet, jorda - og da særlig havet, og om et menneskes vei mot døden i samspill med, eller kanskje mot, naturen og naturkreftene.
Hun forteller to historier samtidig, minst. Det spesielle er at hovedhistorien går vidt, høyt og bredt, og samtidig nederst på hver side forteller hun en historie til, litt mer fåmælt og i kursiv skrift.
Boka er lita og lettlest, men favner veldig mye, og stiller seg i rekken av bøker som tar for seg menneskets dårlige samspill og fotavtrykk i naturen.
Det tok litt tid før jeg fikk flyten i den, men når den kom, synes jeg boka ble bra.

Det hvite badehuset, Thorvald Steen.
Thorvald Steen er en god historieforteller, han kan mye, har lest og erfart veldig mye - og har en historie å fortelle.
Thorvald har en kromosomfeil, som det også viser seg er arvelig. Historien i boka er at han blir kontakta av et ukjent søskenbarn, så veksler boka om samtaler med sin mor, nøsting etter slekt, beskrivelser om egen sykdom, og tilbakeblikk i eget og andres liv - samt mange tanker, vanskelige tanker om det å ha en sykdom som gradvis gjør deg svakere og svakere, og mer og mer hjelpetrengende - men også om stahet, håp og om hvordan akseptere situasjonen, og litt om etisk tenkning om arvelige skavanker.
For meg som har MS, progressiv MS, som da går i mye samme løypen som Thorvald, selv om vi ikke har samme sykdommen, vet forresten ikke om vi har samme rullestolen heller, var dette ei svært sterk bok å lese.
Det tror jeg det vil være for friske folk også.

Verda er ei skandale, Agnes Ravatn
Eg liker så godt den leikande måten Agnes skriv om sine skråblikk på verda, slik ho ser den frå ikkje berre sin eigen ståstad.
Boka er satt saman av omskrevne essays, om både det eine og det andre. Ytre sett er handlinga at Agnes, men mann og barn, flytter fra storbyen heim til vestlandet for å ta ei pause frå det hektiske storbylivet.
Dei vert nabo med Diktaren i bygda, Einar Økland, som blir ein følgesvenn og samtalepartner gjennom heile boka. Og dei snakkar mykje, om både dei små og store viktige tinga i livet.
Denne boka er kjempefin, lita men stor.

Begynnelser, Carl Frode Tiller
Tiller skriver så godt at eg er heilt ferdig når boka er ferdig. Eg har vondt inni meg når eg les Tiller, og lenge etterpå. Han er så god på disse såre ordvekslingane som, ja; sårer, gjer vanskelige relasjonar vanskelegare, og ordinære samtaler grusomt spanande - for ein veit at det oftatst er i ordvekslingane Tiller skrur til handlinga - eller skapar den øredøvende stillheten.
Begynnelser begynner med ei, kall det katastrofe, så fortsetter den med å gi oss begrunnelsen til katastrofa ved at han skriv om ei familie - kapittel for kapittel bakover i tid. Fra hovedpersonens voksne liv, tilbake til barndommen.
Tiller er i ei klasse for seg. Rett og slett. Han er ein av vår tids aller fremste samtidsforfattarar, og den aller beste til skildre sårbare sjelers liv, både i ordskifter og i å beskrive deira indre liv.
I og med begynnelsen på Begynnelser egentlig er slutten, er det litt spesielt, og da blir nå også slutten litt spesiell.
For en fyr, for ei bok, for en forfatter.

Vigdis, del for del. Kaja Schjerven Mollerin
Først skrev Vigdis Arv og miljø, som jeg synes var ei kjempebra bok. Ikke om incest som jeg trodde, men om ringvirkningene av det.
Siden Vigdis, som nær sagt alle romanforfattere, bruker egne erfaringer og omgivelser når de skriver, ble familien støtt, og så kom søstera til Vigdis, Helga, ut med ei forsvarsbok, Fri vilje, og det satte igang en stor debatt om virkelighetslitteratur. Hvor går grensen på hva man kan skrive om fra det reelle livet? Noe Knausgård nettopp satte en ny standard for, så grensene er flytta, selv om Skram, Mykle, Wassmo og mange andre også har skrevet tett på livet.
Så kom nå denne samtaleboka Vigdis, del for del. Ei bok jeg trodde ble et motsvar til Helgas svar, men den er ikke bare det. Den er innom Helgas bok litt, men boka er en samtale mellom to personer om Vigdis sitt forfatterskap opp mot livet og inn mot litteraturhistoriske kjente navn. De drøfter mye, og vi blir svært godt kjent med Vigdis og hennes sfære. Synes boka var kjempegod, og veldig lærerik.
Hvis dere har fulgt debatten om søstrenes bøker, bør dere i hvert fall lese den. Uansett om dere har valgt side i debatten eller ikke.

En moderne familie, Helga Flatland.
Helga er min absolutte favoritt samtidsforfatter. De ble hun etter trilogien om bygdas sorg etter at noen Afghanistanveteraner vendte hjem - andre ikke.
Dette er også en samtidsroman, hvor Helga elegant legger inn markører om både det ene og det andre som preger vår tid. Dramaet i boka er at eldre ektepar velger å gå fra hverandre i en alder av ca 70 år, men boka handler ikke så mye om ekteparet, eller årsak til bruddet. Tvert i mot så er det deres perspektiv som blir dårligst belyst. Helga bruker det samme perspektivgrepet som i trilogien; at hun skifter fortellerstemme. Det synes jeg er et genialt fortellertriks. Her forteller altså deres voksne barn om hvordan de opplever bruddet, og med det mister de deres trygge kjente og kjære institusjon ; barndomshjemmet.
Ramma er borte.
Hva står de igjen med da?
Hvem er de i forhold til sine foreldre, i forhold til sine barn og søsken?

Helga skriver fortsatt veldig bra, men vendepunktene kom litt for seint, var litt for slappe, og det ble litt for mye tyting.
Så totalt sett vil jeg si at boka nok ikke sto til forventningene mine - som var skyhøye.

Alt det lyse og alt det mørke, Brynjulf Jung Tjønn
For meg ein heilt ny forfattar, men når nokon nemnte hans namn i same setning som Carl Frode Tiller, lasta eg ned boka.
Ei bok om kjærleik på tross av omsorgssvikt - som går i arv. Vi følger Vibeke i sitt liv med sin far og tante, så dottera Hildegunn sitt liv. Dramatisk, men jordnært og lavmælt.
At nokon ser likheit i Tiller si Skråninga? Tja, kanskje det, men ikkje heilt det nei, men allikevel ei bra bok.

Skråninga, Carl Frode Tiller
Det er overgangene som gjer denne boka så spesiell, og så utruleg god. Ei bok eg trudde eg hadde lese, så eg ville høyre ho som lydbok nå i sommar, men eg hadde ikkje lese ho. Carl Frode Tiller sin første roman.
Fortellerstemma er ein ung mann innlagd på psykiatrisk avdeling på grunn av mykje. Ein følsom fyr, som har vore mobba, utsatt for omsorgssvikt, og opp på det, eller kanskje på grunn av det, har han ein psykisk lidelse.
Han fortel si historie til sin psykolog ved å skriva si historie, for han er ikkje så god til å snakka om det som har vore vanskeleg.
Han fortel livshistoria si i små kapitler med store og små byks. Byksa blir ofte til ved ein assosiasjon. Eit ord, og så er vi plutseleg fram eller tilbake i tid og stad. Somme gonger svært enkle og klare assosiasjoner, stundomnegative og ofte også meir abstrakte. Det kom vel ann på sinsstemninga til han det. Han, som alle andre i boka, er omtalt uten navn.
Carl Frode Tiller er ein av mine absolutte favorittar, som kjem med ny bok til hausten. Gud kor eg gler meg.

Ivar; ein svært einsleg bankmann og
lyrikar, med bok på eige forlag, hevdar å kunne sjå kven av jentene som er einsam - og han er så gifteklar at han er open for å gifta seg med alle han ser. Han jobbar i bank, men sidan han og kan å skriva, takker han ja til å kjøre eit skrivekurs for nokre jenter som eit forsøk på å få dei vekk frå skråplanet, og inn på ein stø kurs igjen. Herifrå går det ikkje akkurat stødigare og stødigare for denne gifteklare karen, for han tek dei med til sørspania, han er dumsnill, og får nye inntrykk.....
Lett og forutsigbar sommerlektyre, oppdelt i veldig mange søte små kapitler.

Enkle atonale stykker for barn, Dag Johan Haugerud
Jeg bruker, og liker, å stole på magefølelsen som velger bøker for meg, men av og til føler jeg meg lurt.
Dette var ei sånn bok som jeg er usikker på om jeg har kasta bort tid på eller ikke. Og da har jeg som regel ikke kasta bort tid - alt skal ikke være så lettlest, men denne var merkelig.
Så før dere ev leser den, må dere i hvert fall google "queer-littetatur".
Boka er tredelt, og hoveddelen, den midterste, er nok selve boka.
Boka handler, stort sett/ytre sett, om ei enke etter en forfattet, som får spørsmål om å bidra til sin manns biografi. Hun nøler, men blir med. Herfra går det mye i å nøste i liv og perspektiv(forståelser). Jeg la den nesten bort, men så dukka boka Just Kids av Patti Smith opp, og da måtte jeg fortsette. Den synes hovedkarakteren var så dårlig at den måtte brennes. Jeg elsket den, og måtte selvfølgelig fullføre denne boka.

Hva jeg synes om boka som vant Romanprisen 2016?
Det må jeg tygge på, for den er seig.

Operasjon sjølvdisiplin, Agnes Ravatn.
I dag har eg lært mykje. Som til dømes at ein ikkje skal slå av ein halvspela song ein ikkje liker. Bluna Zeigarnik har nemleg forska på dette fenomenet at hjerna skil mellom ferdig og ikkje ferdige oppgåver. Det ikkje ferdige vil gjerne trakkasere deg heilt til dei er ferdige.
Ellers er boka til Ravatn full av gode tips, meir eller mindre sjølsagte gode råd som ho drøfter godt, systematiserer og refererer til solid forskning rundt dette gamle nyordet prokrastinering.
Agnes Ravatn skriv forresten veldig godt. Lett og ledig, med et par snerter, gjerne mot seg sjølv, her og der.

Don Quijote, Miguel de Cervantes Saarveda
Smak på navnet. Navn på både bok og forfatter. Hvem har ikke hørt om disse? Antakelig verdens mest omtalte bok, som veldig mange også mener er verdens beste bok.
Jeg bruker å lese noen klassikere, nå og da. Av og til leser jeg de fordi de så ofte er brukt som referanser av kritikere av andre bøker. Til og med DDE bruker en metafor fra denne boka. #slossmotvindmøller.
Boka er veldig tykk og omstendelig, så jeg veksla mellom lydbok og ebok, og det viste seg å være to forskjellige oversettelser, men det gikk fint - heldigvis var det Worren sin oversettelse jeg skulle lese. Jeg lytta, las og lytta, humret, flirte og fikk sener fra
Monty Pyton for mitt indre øye, og konkluderte veldig tidlig at dette var ei overraskende morsom og utrolig god bok, men så......
Det har jo gått noen år siden boka ble til, og etter denne har det kommet flere forfattere til, og langt flere bøker til også. I tillegg til alle andre arenaer, forumer og plattformer historier blir fortalt på. Disse lærer av hverandre, henter erfaringer både her og der. Historiefortelling på 1600-tallet og nå er ikke det samme. Det har bla noe med tempo å gjøre. For meg skred historia plutselig for seint frem, så jeg avslutta godt ut i, lenge før slutten, men det var artig å ha lest i den.

Gjennom natten, Stig Sæterbakken
Sarte sjeler som meg bør velge tid og sted når man skal lese ei bok som dette.
Ei bok hvor Sæterbakken går inn i sorg og sorgbearbeidelse, og han går og går - inn i natta.
Ytre handling er en familie på fire, litt utroskap, splittelse - så et selvmord.
Mange forfattere er flinke på å skrive om sinnstilstander som lykke, forelskelse, sorg, depresjon, usikkerhet osv.
Det Sæterbakken her gjør er å ta oss med på en indre reise med alle fasettene i disse tilstandene og overganger i det mennesket går inn og ut av disse. Og han har et sånt presist og flytende språk, med innskutte fyllende setninger, at det er ei fryd å lese selv om stemninga til tider er kjempedyster.
Jeg satt klistra til min Kindle, og var redd hvor langt ned han skulle klare å ta meg.

Brevet til Rosalin, Øystein Orten.
Somme bøker har skildringar så gode at det å åpne boka, lese side for side, er som åpne døra i heimen, og bli med nokon inn i livet deira, dag for dag.
Denne boka, om Johannes, som sit og skriv på eit brev er sånn.
Den er til dels lavmælt skrive, men og veldig intens og nær. Eg las, men følte eg sat ved kjøkenbordet til Johannes, såg ut glaset saman med han når han såg opp i fjella etter vêrteikn. Eg følte han fortalde historia i brevet rett til meg. Av og til henta han fram andre brev han hadde fått også, og las til meg - og til katten. Katten Pjusk er ein klok katt, som nok har opplevd meir enn folk flest. Av og til kom Marianne innom, Asle også.
Eg røpar ikkje for mykje når eg fortel atJohannes skriv brev til Rosalin. Kva han skriv, korfor, og kven Rosalin er; ja det må de lesa boka for å få vite noko om.
Orten skriv på nynorsk, på ein sånn måte at det er ei fryd å lese. Enkelt. Ujåla. Tett på sunnmørsk tale. Boka er på knappe 100 sider, dessverre tenkjer eg, no når eg lukker døra og står på baktrappa. Trur eg skal gå rundt nova og banke på ein gong til. Dette var ei flott bok, som kan nytast fleire gongar.

Avgrunnsblikk, Jørgen Brekke.
Hekser, dere! Hekser kan være så mangt, men mest av alt forbindes de med fantasi og undertrykking. Religionshistorien har kapitler med urett begått mot proaktive fremtidsretta kloke kvinner, dessverre.
I denne boka er moderne hekser, vicca, bærende skikkelser. Og tro det eller ei; de finnes. Kanskje også i ditt nabolag, særlig hvis du som meg bor i Trondheim.
I de fleste krimbøker drepes det. Drap beskrives, noen beskriver drap med mer blod enn andre, og jeg er glad for at Brekke her klarer å besinne seg litt, og ikke utmaler disse blodscenene mer enn hva han gjør i denne boka. Blod hører med, men det bør ha en mening og faktor i boka/etterforskninga, og det er akkurat passe balansert i denne boka.
Krim er ikke det jeg leser mest av, men jeg synes alltid det er spennende å lese bøker fra egen by, og siden Brekke er svært god til skrive, har gode formuleringer, noen gullkorn, veldig gode og spennende karakterer, karakterer som også er troverdige, har jeg lest alle bøkene hans med stor glede. I Brekkes univers er det ikke bare hovedpersonen, politimannen Odd Singsaker, som er bærende og troverdig. Han har klart, litt møysommelig, klart å bygge flere bipersoner som støtter og står godt til denne fyren Odd Singsaker, når han trenger støtte - både på det menneskelige plan og som etterforsker.
Komposisjonen av boka er i små kapitler, som tidligere; at han veksler og hopper i tidslinja, denne gangen mellom 2009 og 2016, med stadig utmaling og nye detaljer i det puslespillet en krimetterforskning skal være. Kapitlene er heldigvis navngitt med måned, årstall og med hvilke person han følges mest. Kjempegreit, så det ikke ble for rotete. Med små kapitler, er det alltid lett å ta et kapittel ekstra før neste gjøremål, så det gir god driv og veldig spennende lesning. Kosa meg veldig med boka, som jeg virkelig anbefaler, selv om...
......Før i tida, når jeg las mer krim med større interesse enn nå, eller når jeg leser bøker med mange karakterer, steder og tider, brukte/bruker jeg ofte å gjøre som dere ser på TV etterforskere gjør på white boards. Nemlig å skrive ned navn, relasjon, tid, sted, nøkkelord/spor osv, for da ser man gjerne hvor hullene som skal fylles er, og av og til blir man da litt skuffa over enkelheter. Kall det alt for tilfeldige tilfeldigheter, eller viktige opplysninger som naturlig burde dukke opp tidligere i fortellinga. Jeg noterte ikke det i denne, men der var noe jeg ble obs på som jeg synes Brekke kunne gjort litt mer elegant, etter min kvalitetsbedømming. Hvor og hva, kan jeg ikke si uten å spoile, og de sto ikke i kø, de gjorde heldigvis ikke det. Les og leit sjøl. Det er så absolutt verdt det. Alt i alt, ei veldig god og spennende bok, og jeg gleder meg allerede til neste Singsakerbok.