Stillstand, Agnes Ravatn
Vi er så heldige i dette landet, som har så mange gode unge kvinnelige forfattere. Kunne nevne i fleng, men Agnes Ravatn er en av de absolutt beste skribenter og forfattere vi har. Hun skriver med en fantastisk snert i språket, om nær sagt hva som helst. Denne boka er en essaysamling, hvor Agnes sine observasjoner og deltagelse i samfunnet blir lettere ironisk nedskrevet.
Hun kaller seg selv en human touch-ivrig spion. Og hun er nok det også, i tillegg til å skrive kjempegodt. Gode bøker til å bli i godt humør av
Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue
Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.
Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.
God og viktig svært velskrevet bok.
Heim, Johan B. Mjønes.
Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.
Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.
Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.
Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.
Tante Ulrikkes vei. Zeshan Shakar.
Denne boka har blitt svært mye omtalt over alt, og jeg har inntrykk av at den også er veldig godt mottatt av dem som har lest den.
Vi følger to unge gutter fra et invandrerperspektiv på Stovner. Det virker svært personlig og autentisk, da ramma er at de skal skrive om sin hverdag til en forsker. Den ene, som er en "flinkis", med resurser, ambisjoner og med støtte og forventninger hjemmefra, skriver om sitt liv. Den andre, ikke så skolesterk, med mor og søsken som sliter, han leser inn på en opptaker. Fint grep for å skille fortellerstemmene fra hverandre.
Boka tar oss gjennom utenforskapets og de dobbelkulturelles utfordringer og forventninger. Vi blir mest kjent med disse to guttene, men også med noen andre, og som ofte i bøker krysser livslinjene til karakterene hverandre.
Synes boka var bra, virket ærlig og autentisk.
Jeg lånte den på hovedbiblioteket i Trondheim.
Vi bare kjører, så ser vi. Hilde Stålskjær Olsen
Husker ikke hvorfor jeg kjøpte denne, men har nå lest den, og regner med å glemme den ganske fort.
Ei bok som skildrer bygdelivets noe stillestående gjentakelser, litt krydra med hva pendlerlivet og ensomheten for den som er hjemme kan føre til. Sånn sett skildring av hvordan veldig mange har det, men savna at hun la inn ei konflikt eller tre, litt særegenheter i språk og sted, eller noen gullkorn om ikke annet.
Det hele ble litt for lite, litt for grått, litt for lite spennende.
Penelope er syk. Ole Robert Sunde
Tja.
Denne boka vant P2 lytternes Romanprisen 2017. Jeg har lest tre av de seks finalistene, fulgt diskusjonene om bøkene på radio, og gleda meg til å lese denne boka, som lesesirkelen min også las, og diskuterte etterpå.
Vi var nok veldig samstemte om at denne boka ikke falt i smak. Jeg var den som likte den best, for jeg liker det gode språket, assosiasjonene og tankeflyten i noe som kan virke som en hverdagslig hendelse; at en mann går en tur i nabolaget for å handle litt sushi, og tankene, tankerekke her går i alle veier etter hvilken sans som oppfatter noe, men det må nevnes at hjemme ligger hans dødssyke kone, og det er ikke hverdagslig. Det ble litt for mye av det hele. Det virka påtatt at forfatteren ville øse ut sin kunnskap om gresk mytologi og litteratur henvisninger. Skulle tro det var han som skulle si farvel til verden, og ville ramse opp alt han visste.
Boka er inspirert av Ulysses, ei bok om en som går en tur i Dublin.
Er for så vidt glad for at jeg las den ferdig, men tror jeg er ferdig med denne forfatteren.
Liker Levi veldig godt. Synd og rart at det var så få som benytta anledninga å oppleve både b8kbad og konsert på Litteraturhuset på lørdag.
Alle burde lese klassikere nå og da. Ikke bare fordi de er gode, for tiden har gått, språket og sjangeren har utvikla seg, så det lages jo seff gode bøker nå også. Men tenk for en bombe noen av disse måtte ha vært når de kom ut. For ei modig dame Camilla var.
Særlig mange av våre nye landsmenn og kvinner vil ha stort utbytte av å lese sånne bøker. Vi i vesten må jo forestille oss hvordan det måtte være, mens mange av de står rett i sånne konflikter nå i dag. Ibsen, Wergeland, Collett med flere er godt integreringslesestoff.
De lemlestede, Herman Unger
Ei litt rar gammel bok, skrevet i ei anna tid, for et annet publikum enn i hvert fall meg.
Ei litt burlesk historie om en multihandykappet mann, hans dagligliv, konflikter og historie, beskrevet med for meg svært karikerte personligheter.
Ikke neon stor opplevelse det her.
Fem personer med tilknytning til hverandre og Arbeiderpartiet blir tatt av dage. Ikke på Utøya, den er eksotisk, men i Nordmarka.
Boka har tre fortellerstemmer som forteller sin historie, om sin tilknytning til de drepte.
Ei mesterlig skrevet bok om da Norge tapte sin uskyld. Liker veldig godt at virkeligheten blir subjektivt fortalt av forskjellige perspektiv. Forfatteren tok seg heldigvis tid nok til at vi ble skikkelig godt kjent med persongalleriet, men ikke så god tid at det sto i veien for dramaet, men han balanserte på kanten.
Denne boka har høstet mange høye terningkast, vil sikkert få mange priser - og vil bli stående som ei viktig bok, både for forfatteren og for de av oss som var samtidige med det utrolige som skjedde da Norge mistet sin uskyld.
Rigels øyne. Roy Jacobsen
Roy Jacobsen ble nominert til, og kom som første norske med på kortlista til Man Booker International Prize for den først boka i denne trilogien om Ingrid Barrøy, De usynlige. Det er en høythengende pris, og boka var utrolig bra. Bok nummer to, Hvitt hav, var også god. Så kom denne tredje og avsluttende boka, som så mange har gleda seg til. Den er også bra, men den bant ikke meg fast i stolen - for å si det sånn. Boka er ei reise, både geografisk og sosiologisk, for Ingrid klarer ikke å glemme sin store kjærlighet, faren til sitt 10 mnd gamle barn, og legger ut for å finne ham. På sin vei støter hun på utfordringer og spørsmål av mange slag. Denne reisen beskriver altså forskjellige miljø og personer rett etter krigen, like mye som hennes lengsel.
Her hos de levende. Levi Henriksen.
Levi er født i 1964, er musiker, forfatter og har vært journalist. Han har skrevet både noveller, essays og romaner. Jeg har ikke lest alt av han, men det jeg har lest er kjempebra. Synes han har noe helt eget ved seg. Han er fra Kongsvinger, og han har laget seg sitt eget litterære univers ved å legge fortellingene i ei fiktiv bygd, Skogli. Selv om stedet er lite og spredd, drar Levi ut et stort lærret, forteller og maler i dybden på både folk og miljø.
Virkelighetslitteratur eller ikke? Tja, si det. For meg er dette ei svært god bok om å røske opp eget liv, og samtidig nøste opp andres liv og skjebner - her særlig farslekta sine utfordringer. Boka veksler mellom nåtid, om en musiker og forfatter ved navn Henriksen, som minner veldig om forfatteren, og mellom en historie tilbake i tid om Henriksens farfar, far og stefar. De levde et strevsomt liv, hvor noen av dem sleit med aggresjon, alkohol og jeg mener det må være depresjon også. Henriksen har tatt seg inn i huset faren bygde. Det står tomt og skal rives, men før det utmaler Henriksen ei svært spennende, rørende og dramatisk historie. Ei fantastisk sår og velskrevet bok.
Dette er den 39. boka jeg har lest i år, men jeg tror det er den som har gjort mest inntrykk. Løp og kjøp, og for dere som bor i Trondheim, følg med på Litteraturhuset program. Det går rykter om bokbad, med påfølgende konsert.
Gleder meg.
Edvard Hoem. Liv andre har levd.
Diktaren Edvard Hoem kallar denne historia for ei krønine, og seg sjølv som skriva, og med det er han meir låst til historiske fakta enn i ein skjønnlitterær roman. I ei lang passasje synes eg det var synd for boka, for det vart noko kjedeleg når han skildra dei harde mellomkrigsåra på prærien, men det hører nok med, for det var eit hardt liv og lyspunkta og håpet var ikke det det var så mykje av på den tida - men heldigvis kom krigen og boka tok seg opp igjen etter ca 56 prosent.
Historia vekslar mellom livet til Eilert og hans etterkomarar på Albertaprærien og Anton Edvard med sine på Molde og Fræna. Eg synes livet i heimlandet var skildra meir levande, med mindre statistikk og med flere kjensle framtidsvon og optimisme enn livet på prærien. Det kan nok være fordi eg er heimekjær, men og fordi at skrivaren sjølv hadde større register å ta ta når han skulle dikte levde liv på historiske fakta.
I denne boka skriv han si families historie fram til han sjølv er ti år gammal. Føler at eg kjenner Edvard si familie vel så godt som min eiga no, så han har gjort et godt arbeid. Edvard er jo ein av våre store, så de av dykk som ikkje har lest bøkene har mykje å gle dokke til.
Eg vil sakne å vente på neste bok av dette prosjektet, men håper at han også i framtida vil skrive om folket frå Fræna.
Få meg på, for faen. Olaug Nilssen
Denne boka er filmatisert, og er nok også kjent for erotisk skildring som også passer til bokas tittel, men det er bare en liten del av boka. Få meg på, kan også være å komme på TV - for eksempel.
Boka følget tre hovedpersoner i sine utfordringer og lyster til å realisere seg selv for å bli noe mer enn bipersoner i andres liv. I bunn og grunn tror jeg denne boka på en svært leken og noe vittig måte handler om kvinnekamp og likestilling, samtidig som den vil synliggjøre de langt nede på rangstigen i arbeidslivet. Renholdsarbeideren og produksjonsarbeideren.
Litt artig og underfundig bok.
Røff guide til samtidslitteraturen. Marta Norheim
Marta Norheim jobber med litteratur i NRK, og er nok ei av de som har best oversikt over nyere norsk litteratur, dere har garantert hørt henne på radio, så da jeg kom over denne boka kjøpte jeg den tvert.
Denne boka tar for seg bøker av norske forfattere som har debutert mellom 1990 og 2005, og hun kom nylig med ei bok om fortsettelsen; Oppdateringar.
Boka er oppdelt i kapitler etter tema, der Marta går inn og kommenterer bøker, og finner ikke bare det unike med bøkene, men også det som ev gjør at de havner i et felleskapittel.
Det som er så fint med Marta, er at hun tørr å mene noe om bøkene, og at hun har kunnskap og pondus nok til at i hvert fall jeg stoler på hennes betraktninger - og har nå laga meg ei ny leseliste.
Røff guide til Bibelen, Alf Kjetil Walgermo
Herregud, beklager, men nå må jeg stoppe opp litt i denne prosessen.
Mye fint her, fra Det nye testamentet, ja. Det meste fra gamletestamemtet kan skremme vettet av folk. Det gjør det, og det er vel det som er meininga med det også - tenker jeg.
Forfatteren av boka jobber i Vårt land, er skolert, har levd et liv, er vel kristen, så han vet nok hva han holder på med når han vil lage En røff guide.
Jeg ville lese denne boka for å kunne forstå verdensbildet bedre, samt få flere knagger å kunne henge både kunst og litteraturopplevelser på. Uansett livssyn, kommer vi ikke uten om at Bibelen er verdens viktigste bok.
Han, forfatteren, begynner med begynnelsen, og tar for seg stort sett bok for bok utover. Han skriver ikke like mye om alle, men anbefaler kapitler og vers i Bibelen man kan lese som dybde/tillegg/dokumentasjon. Jeg las flere i Bibelen også, men ikke alle.
Jeg synes det er utrolig mye fælt i det gamle testamentet, har problem med å forstå at folk virkelig kan tro på mye av det som står der. Og om de tror på alt, flrtsatt kan mene at Gud er god. GT er fullt av skremselspropaganda. Her synes jeg forfatteren var både klok og god på å forklare at man ikke skal lese alt som om at det faktisk har skjedd. Det er ei bra trøst å ta til seg, når man feks hører på Hanvold og andre svovelpredikanter. Selv har jeg blitt utsatt for flere i oppveksten. Skam på dem. I skrivende stund har vi vel Hanvold på ene kanten, og Bjørn Eidsvåg på den andre. Jeg heier på sistnevnte.
Det nye testamentet er mye lystigere og mer troverdig lesning enn GT. Paulus, han som trolig er grunnleggeren for Kristendommen, kjenner jeg godt fra før, så det var den perioden jeg likte aller best. Her er forfatteren grundig, og beskriver noen av Jesus handlinger og liv fra forskjellige kilder. At en Jesus har gjort inntrykk på mange Midtøsten er mange uavhengige miljø og forskere sikker på - uansett livssyn. Og at Jesus kom med noen nye fornuftige leveregler og livsvisdom er de også enige om. Det strides vel fortsatt om farskapet, om han kan gå på vannet, hans kokekunster og mere til, men det får folk avgjøre sjøl om hva de tror på - jeg skal ikke kappe hodet av noen av den grunn.
Totalt sett ei lærerik og godt skrevet bok, som man godt kan lese for å lære mye om opphavet til mye. Ikke bare om død og fordervelse, selv om det så absolutt preger boka. Bibelen er nok ei bok man kan søke støtte i til å mene nesten hva som helst, om hva som helst, særlig hvis man er skruppelløs - og det er det mange som er.
Nei, dette er nok ikke min sjanger. Jeg forsøkte å forstå så godt jeg kunne, men........
Vestlandet, Erlend O. Nødtvedt
Fantastisk. Dette er årets julegavetips til alle; nesten alle.
Det er nok ikke alle som er så heldige at de er fra Vestlandet, har slektninger der, eller derfra, har forretningsforbindelser eller studievenner derfra; men har dere det, eller har lyst til å bli bedre kjent med, og dermed få en større forståelse om hvorfor vi er som vi er; les denne boka.
Bakteppet er at veien over Filefjell er et grusomt stykke vei. Så grusomt at Fridrik den andre, i 1563, fritok bøndene i Lærdal for militærtjeneste mot at de vedlikeholdt veien over Filefjell og ned til Lærdal. Veien mellom Bergenshus og Akerhus. Veien som knytte dei som hater sitkagran, sentralmakta og heslige embedsmenn med østlandsdialekt, sammen.
Løftet ble fornyet av disse Fridrikene, den ene etter den andre, men i 1799 ble Lærdølingene kalt inn til militærtjeneste.........då vart det bråk.
Naturlegvis vart det det, og naturen på Vestlandet er både kontrastfylt og dramatisk. Det vart uvêr, og Anders Lysne blåste folk i hop, reiste dei mot makta og sto i stormen - heilt til han bokstavleg talt, på Fridriks ordre, miste hovudet i Bergenshus.
Dette er historie. Forteljinga i boka er i moderne tid, svært godt fortalt av Erlend, om Yngve og Erlend som stjel Anders sin skalle i Bergen, tek den med på ei slags signingsferd i ein Toyota Camry, rundt på veier og bruer, i tronge dalar og bratte stup, i dette dramatiske Vestlandet - med sjølveste Austmannen i hælene.
Denne færda er ei dannelsesreise, kor dei viser fotefara til nokre, på sin veg for å vitje andre nolevande store kunstnarar på Vestlandet - kor Yngve har som mål å måle eit portrett alle dei store til ei utstilling i Lærdal, når Vestlandets frigjøringsfront har ei markering i Lærdal. Kan nevne store navn i fleng; dei eg i skrivande stund hugsar:
Olav H Hauge, Per Sivle, Sæverud, Torsheim, Hovland, Rolv Sagen, Jon Fosse, Agnes Ravatn, Einar Økland, Jakob Sande, Ivar og Kari Medaas, men der er fleire som er nevnt, bilete som er skildra.
Dette er ei fantastisk flott bok. Ein debutantroman, som hyller Vestlandet, Vestlendingen og distrikstnorge. Eg gler meg til å følge forfattaren vidare, og eg føler at no har Vestlandet fått vår eigen Atro Passillina.
Dameroman m/menn, Kim Småge
Jeg valgte denne boka fordi jeg har likt krimen til Kim Småge. Krim som utforsket og forteller noe om et miljø, noe i samfunnet etc. Dette er ikke ei krimbok, men ville se om hun behersker å fortelle noe uten denne krimrammen.
Bokas tittel sier sitt, men jeg hørte ikke etter. Lukker og leverer i igjen etter ca 25%. Kom ikke nær nok personene, miljøet eller ideen for å skrive boka.
Bedre lykke neste gang.
Noen som har lest den?