Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?

Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.

Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.

Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...

Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?

Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.

Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når man tror et rolig sted er trygt ...

Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.

Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?

Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.

Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?

Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.

Helt siden årsskiftet 2017/2018 har jeg sett mye til den, i hvert fall på Goodreads der "alle" leste den "etter tur" gjennom året. Så er lei av å se den boka hele tiden, må jeg innrømme. Men sånn er det med noen bøker. Noen stikker seg ut mer og oftere enn andre. Det gjorde i hvert fall denne.

Alvorspreget med mørk humor
Dette er en bok preget av alvor blandet med mørk humor. Man vet aldri med Eleanor Oliphant, for hun er dønn ærlig i enhver situasjon. Eleanor Oliphant har det helt fint er om Eleanor som har det alt annet enn fint. Det er bare noe hun "tror" og liker å "tro". Hun har et helt vanlig liv med jobb og sine faste rutiner. Guttene ser ikke hennes vei, og hun er ikke den som forventer noe av livet eller av andre. Hun bare kjører sin egen stil og lever i skyggen av andre. Men det virker ikke å bry henne. En dag blir hun kjent med Raymond da de hjelper en mann på gata som har falt om, og får ham fraktet til sykehus. På grunn av ham skaper de et bånd sammen, og blir venner. Noe Eleanor ikke er vant til for hun har levd mange år i ensomhet. Ensomhet er et tema som er tabu å snakke om, men det har blitt mer tatt opp i dagens aviser og medier. Det finnes også mange forskjellige typer form for ensomhet. Noen er alene og kjenner ikke noen og andre kjenner seg ensom også sammen med andre.Folk har også forskjellige måter å takle det på. Derfor er det også viktig at temaet blir tatt opp i bøker. Det er et aktuelt tema, som ikke bare de gamle strever med, men også mange unge. Det er vanskeligere å ta kontakt med hverandre i dagens samfunn fordi vi blir fort distrahert av det ene og det andre, og for mange er det dessverre sosiale medier, og Internett som opptar tiden for noen, istedet for å være sosial. Hadde vært lettere å være sosial hvis man kjente noen, men bare det å bli kjent med noen er ikke det enkleste her i verden. Folk er komplekse, også Eleanor.

Eleanor har hatt en traumatisk oppvekst. Derfor har hun fortrengt mye av det hun har opplevd, og foretrekker sitt eget selskap og egne rutiner. Men ting blir litt lettere da hun som nevnt tidligere treffer på Raymond. De to blir gode venner, og han er flink til å ta henne med på ting, slik at hun ikke konstant sitter hjemme som før. Kommer Eleanor til å finne seg selv og blomstre i omgivelsene eller vil hun sitte fast i sine egne rutiner for resten av sitt liv? Vil hun våge å se tilbake på fortiden, og være den hun er, og åpne seg for andre?

Spesiell hovedrolle som kjører sin egen stil
Liker hovedkarakteren Eleanor som sier det som det er, og bruker mye mørk humor. Hun har sin faste jobb og faste rutiner og forventer ikke noe mer. Hun tror ikke hun er en av de som blir forfremmet, eller kommer videre i livet, hverken på jobb eller privat. Hun tar ting som det kommer, og er bare henne. Selv om dagene er monotone og av og til vanskelige, prøver hun ikke å la det styre over seg. Hun lar livet gå sin vante og trygge gang. Hun lar ikke omgivelsene styre henne.

Dette kunne ha blitt en bra bok, og muligens en bok for meg også, men her tok skrivemåten mye av gleden vekk fra min del. Det som kunne være en seriøs og god roman, ble revet bort med en "chic-lit" aktig tone som jeg virkelig ikke kan fordra. Ser ikke på boka som en typisk chick-lit bok, men selve skrivestilen minnet meg altfor mye om det, og det er en skrivestil som jeg virkelig ikke liker av mange grunner. Tonen blir for heseblesende, oppkavende og damete. En slik skrivestil klarer jeg ikke å ta seriøst, dessverre, og det føltes malplassert i en slik type roman som kunne ha vært så mye bedre.

Fortellerstemmen ødelegger for mye
En grei bok der og da, og som tar opp et aktuelt tema som rammer flere enn det vi er klar over. Men her var det fortellerstemmen som ødela både gleden og overraskelsene, for det ble for heseblesende og forutsigbart for min del. Derfor klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Det ble desssverre tvangslesing mot slutten. Boka prøver også hardt å overraske, men mislykkes.

Skuespiller Reese Witherspoon har en egen bokklubb så vidt jeg vet. Har lest noen andre bøker hun har vært begeistret for. Jeg er ingen fan av henne som skuespiller og har heller ikke noe i mot henne personlig, men vi har ikke samme lesesmak. Hun har også kjøpt filmrettighetene til denne boka, og det er ikke første gang hun har kjøpt filmrettigheten til en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

The After Wife virket som en spesiell og annerledes bok. Det var derfor jeg ville lese den, men dessverre ble det for mye om følelser ...

Tenk å lage en robotutgave av seg selv ...
Aidan og Rachel har et vanlig ekteskap. De har sine oppturer og nedturer, deres respekterte arbeidsplasser og en tenåringsdatter. Selv om livet er utfordrende iblant, er de glade i hverandre og støtter hverandre i all slags situasjoner. En dag på vei hjem kjenner Rachel at hun er dårlig og at noe ikke stemmer. Hun kommer aldri hjem igjen. Aidan og datteren lever videre med knuste hjerter og er i en surrealistsik tilværelse. Tilværelsen deres blir enda mer surrealistisk da Aidan får vite gjennom hans kones kollega Luke, at hun har holdt på med et prosjekt på jobb. Aidan vet hun har holdt på med et prosjekt, men ikke hva det gikk ut på. Dermed blir hans tilværelse ganske snudd på hodet, da han får vite at hans avdøde kone har laget en kopi av seg selv, og hun skal leve med ham og hans datter Chloe. Kommer de til å holde ut en robot som er helt maken til deres avdøde kone og mor?

Romaner er kanskje ikke det jeg leser aller mest av, men det hender seg en gang i blant, og noen ganger kommer man over virkelig over noen gode romaner også. Men denne var dessverre ikke noe for meg. Jeg ville lese den fordi det var roman blandet med litt science fiction. Derfor virket den litt spesiell og annerledes, men det var selve konseptet som ikke var noe for meg. Det ble for mye om følelser, tap og sorg for min del. Dermed føltes det som om det var lite utvikling, både når det gjaldt selve historien og karakterbeskrivelsene. Det var lite som skjedde, alt i alt. Skjønner jo at når noen sørger, så står tiden stille, men likevel forventer man litt utvikling, både på godt og vondt. Følelsene og sorgen ble slitsomt å lese om i lengden. Dermed føles denne romanen veldig platt. Jeg er heller ikke interessert i å lese om sexlivet til godt voksne folk. Beklager ...

Fra innsiden av karakterene
En grei bok å komme seg gjennom og som er veldig lett å lese til tross for at dette er en stor bok. Likte også at kapitlene var delt opp ut ifra forskjellige perspektiver, slik at man ble mer på innsiden av karakterene, men selve historien var dessverre dørgende kjedelig, og som utfordret veldig lite. Dermed ble det uengasjerende lesing for min del. Grei bok hvis man vil ha noe lett, men ingen bok å bryne seg på. Selv foretrekker jeg å bo mutters alene, istedet for å bo med en robot. Det hadde vært for rart ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nope, ikke i år heller. =)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...

Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.

Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...

Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.

Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

BoktimmybrekJulie StensethDolly DuckDun AenghusmoiraGVJan Erik  OlsenSiljeAnjaIngunn ØvrebøRoger MartinsenHauk1Oda BharBjarne AashaugHilde H  HelsethLibraritas vTone SundlandJorund KorbiTanteMamieToveIngeborg GLine DahleBjørn SturødPia Lise SelnesMarteBabynemiBenedicteMarit HåverstadGrethet87Grete AastorpLilleviSynnøve H HoelAnniken LIngunn SOda Marie HInger-LiseKristin F. JørgensenStjernekastAstrid Sæverhagen