(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det EN bok som har "fulgt etter meg" som et mareritt og dukket opp "overalt" i hele år, må det nok være Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman.

Helt siden årsskiftet 2017/2018 har jeg sett mye til den, i hvert fall på Goodreads der "alle" leste den "etter tur" gjennom året. Så er lei av å se den boka hele tiden, må jeg innrømme. Men sånn er det med noen bøker. Noen stikker seg ut mer og oftere enn andre. Det gjorde i hvert fall denne.

Alvorspreget med mørk humor
Dette er en bok preget av alvor blandet med mørk humor. Man vet aldri med Eleanor Oliphant, for hun er dønn ærlig i enhver situasjon. Eleanor Oliphant har det helt fint er om Eleanor som har det alt annet enn fint. Det er bare noe hun "tror" og liker å "tro". Hun har et helt vanlig liv med jobb og sine faste rutiner. Guttene ser ikke hennes vei, og hun er ikke den som forventer noe av livet eller av andre. Hun bare kjører sin egen stil og lever i skyggen av andre. Men det virker ikke å bry henne. En dag blir hun kjent med Raymond da de hjelper en mann på gata som har falt om, og får ham fraktet til sykehus. På grunn av ham skaper de et bånd sammen, og blir venner. Noe Eleanor ikke er vant til for hun har levd mange år i ensomhet. Ensomhet er et tema som er tabu å snakke om, men det har blitt mer tatt opp i dagens aviser og medier. Det finnes også mange forskjellige typer form for ensomhet. Noen er alene og kjenner ikke noen og andre kjenner seg ensom også sammen med andre.Folk har også forskjellige måter å takle det på. Derfor er det også viktig at temaet blir tatt opp i bøker. Det er et aktuelt tema, som ikke bare de gamle strever med, men også mange unge. Det er vanskeligere å ta kontakt med hverandre i dagens samfunn fordi vi blir fort distrahert av det ene og det andre, og for mange er det dessverre sosiale medier, og Internett som opptar tiden for noen, istedet for å være sosial. Hadde vært lettere å være sosial hvis man kjente noen, men bare det å bli kjent med noen er ikke det enkleste her i verden. Folk er komplekse, også Eleanor.

Eleanor har hatt en traumatisk oppvekst. Derfor har hun fortrengt mye av det hun har opplevd, og foretrekker sitt eget selskap og egne rutiner. Men ting blir litt lettere da hun som nevnt tidligere treffer på Raymond. De to blir gode venner, og han er flink til å ta henne med på ting, slik at hun ikke konstant sitter hjemme som før. Kommer Eleanor til å finne seg selv og blomstre i omgivelsene eller vil hun sitte fast i sine egne rutiner for resten av sitt liv? Vil hun våge å se tilbake på fortiden, og være den hun er, og åpne seg for andre?

Spesiell hovedrolle som kjører sin egen stil
Liker hovedkarakteren Eleanor som sier det som det er, og bruker mye mørk humor. Hun har sin faste jobb og faste rutiner og forventer ikke noe mer. Hun tror ikke hun er en av de som blir forfremmet, eller kommer videre i livet, hverken på jobb eller privat. Hun tar ting som det kommer, og er bare henne. Selv om dagene er monotone og av og til vanskelige, prøver hun ikke å la det styre over seg. Hun lar livet gå sin vante og trygge gang. Hun lar ikke omgivelsene styre henne.

Dette kunne ha blitt en bra bok, og muligens en bok for meg også, men her tok skrivemåten mye av gleden vekk fra min del. Det som kunne være en seriøs og god roman, ble revet bort med en "chic-lit" aktig tone som jeg virkelig ikke kan fordra. Ser ikke på boka som en typisk chick-lit bok, men selve skrivestilen minnet meg altfor mye om det, og det er en skrivestil som jeg virkelig ikke liker av mange grunner. Tonen blir for heseblesende, oppkavende og damete. En slik skrivestil klarer jeg ikke å ta seriøst, dessverre, og det føltes malplassert i en slik type roman som kunne ha vært så mye bedre.

Fortellerstemmen ødelegger for mye
En grei bok der og da, og som tar opp et aktuelt tema som rammer flere enn det vi er klar over. Men her var det fortellerstemmen som ødela både gleden og overraskelsene, for det ble for heseblesende og forutsigbart for min del. Derfor klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Det ble desssverre tvangslesing mot slutten. Boka prøver også hardt å overraske, men mislykkes.

Skuespiller Reese Witherspoon har en egen bokklubb så vidt jeg vet. Har lest noen andre bøker hun har vært begeistret for. Jeg er ingen fan av henne som skuespiller og har heller ikke noe i mot henne personlig, men vi har ikke samme lesesmak. Hun har også kjøpt filmrettighetene til denne boka, og det er ikke første gang hun har kjøpt filmrettigheten til en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

The After Wife virket som en spesiell og annerledes bok. Det var derfor jeg ville lese den, men dessverre ble det for mye om følelser ...

Tenk å lage en robotutgave av seg selv ...
Aidan og Rachel har et vanlig ekteskap. De har sine oppturer og nedturer, deres respekterte arbeidsplasser og en tenåringsdatter. Selv om livet er utfordrende iblant, er de glade i hverandre og støtter hverandre i all slags situasjoner. En dag på vei hjem kjenner Rachel at hun er dårlig og at noe ikke stemmer. Hun kommer aldri hjem igjen. Aidan og datteren lever videre med knuste hjerter og er i en surrealistsik tilværelse. Tilværelsen deres blir enda mer surrealistisk da Aidan får vite gjennom hans kones kollega Luke, at hun har holdt på med et prosjekt på jobb. Aidan vet hun har holdt på med et prosjekt, men ikke hva det gikk ut på. Dermed blir hans tilværelse ganske snudd på hodet, da han får vite at hans avdøde kone har laget en kopi av seg selv, og hun skal leve med ham og hans datter Chloe. Kommer de til å holde ut en robot som er helt maken til deres avdøde kone og mor?

Romaner er kanskje ikke det jeg leser aller mest av, men det hender seg en gang i blant, og noen ganger kommer man over virkelig over noen gode romaner også. Men denne var dessverre ikke noe for meg. Jeg ville lese den fordi det var roman blandet med litt science fiction. Derfor virket den litt spesiell og annerledes, men det var selve konseptet som ikke var noe for meg. Det ble for mye om følelser, tap og sorg for min del. Dermed føltes det som om det var lite utvikling, både når det gjaldt selve historien og karakterbeskrivelsene. Det var lite som skjedde, alt i alt. Skjønner jo at når noen sørger, så står tiden stille, men likevel forventer man litt utvikling, både på godt og vondt. Følelsene og sorgen ble slitsomt å lese om i lengden. Dermed føles denne romanen veldig platt. Jeg er heller ikke interessert i å lese om sexlivet til godt voksne folk. Beklager ...

Fra innsiden av karakterene
En grei bok å komme seg gjennom og som er veldig lett å lese til tross for at dette er en stor bok. Likte også at kapitlene var delt opp ut ifra forskjellige perspektiver, slik at man ble mer på innsiden av karakterene, men selve historien var dessverre dørgende kjedelig, og som utfordret veldig lite. Dermed ble det uengasjerende lesing for min del. Grei bok hvis man vil ha noe lett, men ingen bok å bryne seg på. Selv foretrekker jeg å bo mutters alene, istedet for å bo med en robot. Det hadde vært for rart ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nope, ikke i år heller. =)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg ble kontaktet av forfatteren som spurte om å sende bok, og jeg takket ja mot en ærlig anmeldelse. (Nei, sier du det?) ...

Det var noe kjent med navnet hans, og det viser seg at jeg har Isilds vrede som er første bok om Frida og Trym. Sånn er det når man vasser i bøker. Man tror man har oversikt over de uleste bøkene man eier, men så viser det seg at det ikke alltid er sånn likevel... Men den får jeg lese senere, og det skal gå bra siden dette er en frittstående trilogi. Så da gjør det ikke noe for meg å ikke lese det kronologisk. Foretrekker å lese ting i kronologisk rekkefølge, men da spørs det litt hva slags sjanger det gjelder.

Nye farer lurer
Hils nidinger betyr et nytt eventyr for Trym og Frida som er et ungt kjærestepar. De har opplevd mye sammen som andre ikke forstår, da det dreier seg om historier som omtrent kommer fra andre verdener. Ingen ville ha trodd dem uansett, og godt de er sammen om det, og har hverandre. Nå er det normale tilstander som gjelder, nemlig bursdagen til Frida. De skal feire det en hel helg i en sesongstengt leirskole, sammen med en gjeng som ligger litt øde unna med en voksen til stede. Trym og Frida er ekstra spente da de skal dele rom for aller første gang. Men merkelige ting skjer lenge før de drar på overnattingstur. Blant annet oppfører foreldrene til Trym seg rart. De ser ut som zombier. Helt fjerne. Er det influensasesongen som er i gang, eller noe annet? På overnattingsstedet får Trym vite at flere foreldre har oppført seg merkelig i det siste, også hun som skal passe på dem på turen blir også fjern. Er det noe med vannet eller er de forgiftet? Sammen med Frida, prøver han å finne ut av det. Men også noe annet uhyggelig skjer mens de er på leirskole. Som selskapslek bestemmer de seg for å leke med et Oujaboard (der man prøver å kontakte de døde ved å spørre om ting) og det tar en uhyggelig vendig ...

Dette er siste bok i trilogien om Trym og Frida som er nyforelsket og som har et godt forhold til hverandre. Som nevnt leser jeg denne serien i ukronologisk rekkefølge, og følte det ikke var noe problem. Dette er en bok og en fantasyserie for ungdom, for de som er i tidlig i ungdomsfasen. Det er også en bok for de som er nybegynnere når det gjelder fantasy, og som kanskje vil teste ut sjangeren. For oss voksne, enten man har lest mye fantasy eller ikke, blir nok dette en bok som er vel forutsigbar. Spenningen uteblir. Boka har gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med både Frida og Trym, og hva slags venner de har, på godt og vondt. Oldertrøen er også flink til å skape stemning, både når det gjelder forelskelse og når noe fælt skjer. Men selve spenningen, spenningskurvene er for lett å se dem komme, spesielt hvis man er litt for gammel for målgruppen denne boka er rettet mot.

Lettbeint underholdning, men gir mersmak
Fin bok å få med seg der og da, men ikke spesielt minneverdig. Kommer til å lese Isilds vrede siden disse bøkene kan leses som frittstående, og se om jeg liker den bedre. Sier ikke at Hils nidinger er en dårlig bok, det er den ikke, men den ble vel forutsgibar for min del, og kjærlighetsdelen er et typisk element i ungdomsbøker. Det er ikke helt min greie. Syntes det tok for stor plass i forhold til den uhyggelige delen av boka som hadde stor potensial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å skrive om populære bøker er ikke alltid like lett, spesielt når man ikke er helt fan av den selv.

Tante Ulrikkes vei er en bok som jeg har sett omtrent overalt i svært lang tid. Har sett den ofte på Bokelskere, Goodreads, og på nettsider hvor jeg handler bøker. Det er en av de bøkene man legger merke til overalt, enten man vil det eller ikke.

Skeptisk til bøker som får mye oppmerksomhet
Mon skulle tro at jeg gikk inn for å ikke like bøker som er popuære, men så barnslig er jeg ikke. Blir selvfølgelig mer skeptisk til bøker som får mer oppmerksomhet enn andre, men det betyr ikke at jeg automatisk ikke liker dem av den grunn. Jeg liker å gi dem en sjanse, men det jeg har merket de mange årene jeg har lest og skrevet om bøker, er at jeg har en tendens til å like bøker som stort stett er ukjente bedre, og jeg vet ikke hvorfor. Har selvfølgelig likt noen populære bøker også, men det jeg prøver å si, er at det er ikke ofte.

Denne boka er om to forskjellige gutter som vi blir svært godt kjent med. Disse guttene er Mo og Jamal. De er med i en kartlegging av hverdagen til de unge i Groruddalen. Mo svarer på mail og Jamal spiller det inn muntlig. Mo (forkortelse for Mohammed), er skoleflink uten at han egentlig vet det selv, og har mange muligheter foran seg. Han jobber godt med leksene sine og virker som en rolig type. Jamal er en mer rastløs type som prøver å finne en hvilken som helst jobb etter å ha droppet ut av skolen, men det er ikke lett når man ikke har utdanning.

Populær roman
Dette er en svært høyt elsket roman, noe som er forståelig. Den tar opp viktige temaer fra 2001 til 2006, samme tidsperiode som romanen befinner seg, og blant annet 11. september blir nevnt, samt andre viktige situasjoner. Men boka er ikke bare politisk, men det handler i bunn og grunn om forskjellig oppvekstbakgrunn, og hvordan livet på Stovner i Oslo er. Det er ikke noe med Stovner som er er mer negativt enn andre steder i landet, samme hvilken bakgrunn man har. Det handler om å akseptere hverandre, og gjøre det beste ut av livet.

Selv ome Tante Ulrikkes vei ble utgitt i fjor, dukker den fremdeles opp på diverse boksider på nett. Det virker som om den er kommet for å bli. Bøker er tross alt tidløse. Det er bare at noen bøker legger man mer merke til enn andre, og da får man ofte den følelsen av at det vil det ingen ende ta med den og den boka. Det gjelder også Tante Ulrikkes vei som har fått mye oppmerksomhet, både i fjor og i år. Det virker ikke som om oppmerksomheten til noen bøker aldri legger seg.

Jeg ville svært gjerne like boka, noe jeg også gjør i grunn, men jeg likte den ikke så godt som resten av Tante Ulrikkes vei fansen. Noe som er synd, for det er en veldig fin bok på mange måter. Godt og ekte språk. Det er også en del å kjenne seg igjen i, og den kan godt leses av både ungdom og voksne. Likevel følte jeg en slags "disconnect" fra boka og klarte ikke helt å leve meg inn i den. Det var det som ødela litt for min del, og skjønner ikke helt grunnen til det var. En god bok for all del, men jeg ble dessverre ikke forelsket i den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Er det noe rockestjerner er kjent for, så er det deres ville liv ...

Denne boka gikk meg nesten hus forbi. Heldigvis hører jeg på P6 Rock hver dag som daglig selskap, og en av radiovertene fortalte noen historier fra Rockestreker mellom musikkinnslagene, og det var Silje Stang. Selv om jeg liker black metal og heavy rock, to musikksjangre jeg hører mest på, så hadde jeg ikke hørt om boka Rockestreker. Det var bare helt tilfedig. Etter at hun fortalte om noen av disse historiene, fikk jeg lyst til å lese boka selv.

Både norske og internasjonale stjerner er nevnt
Det er en artig tanke å samle sammen historier fra virkeligheten som rockestjerner har opplevd. De er kjent for å være ville og svært vågale, ikke bare på scenen, men også i fritiden. Noen gode historier er det, men slet litt med selve fortellerstemmen. Historiene, i hvert fall de fleste av de, er svært, svært korte på noen få linjer, og det er den samme skrivemåten i hver historie. Det blir noe ensformig og stivt i lengden. Det er litt humor her og der, men det slår ikke helt gjennom. Samlingen inneholder over tohundre "vittigheter" og består av historier om både norske og internasjonale stjerner. Ikke alle er fra rockesjangeren, til tross for tittelen, noen countrystjerner og vanlige artister blir også nevnt.

Synes mange av historiene er mye av det samme, og synes heller ikke de er vågale eller vulgære nok. Her er det både historier om hvordan rockere møtes tilfeldig, narkotikabruk, sex, og mye annet. Musikkjournalist Bård Ose har slått seg i lag med Frode Øverli (mest kjent som pappaen til Pondus) for å lage Rockestreker. Bård Ose tar for seg tekstene og Frode Øverli riktignok illustrerer. Det er ikke mange illustrasjonene i boka. Det er en helside her og der i begynnelsen av hvert kapittel, så kunne godt ha tenkt meg flere. Kanskje det har hjulpet på humoren og poengene med tekstene også? Kanskje fått mer underholdning ut av det? Det er bare en tanke. Illustrajsonene er like herlige og i kjent Pondusaktig stil.

Kun for spesielt interesserte
Selv om jeg hadde lyst til å lese Rockestreker, hadde jeg likevel ikke forventninger på forhånd, fordi det lønner seg aldri. Så det var ikke det som ødela for meg denne gang. Ble bare i det store og hele skuffet over typiske historier der man har hørt de fleste fra før, og den oppsummerende fortellerstemmen blir både for kort og tørr. Man føler seg ikke engasjert mens man leser, noe som er synd. Det var noen gode historier her og der, spesielt om Alice Cooper og de berømte slangene hans, men alt i alt blir boka som en lang gjentagelse om stort sett det samme. Kunne ha skrevet mye mer om Rockestreker, men tror ikke det har noe for seg. Rockestreker er en bok for de spesielt interesserte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Synes ikke den er så mørk og dyster som den "ser" ut til å være ...

Det er ikke altfor ofte jeg leser tegneseriebøker, men prøver å bli flinkere til det. Er flinkere til å lese Donald, men vil gjerne bli bedre kjent med tegneserieverdenen. Da jeg var på utikk etter tegneseriebøker, gjerne noe mørkt, kom jeg tilfeldigvis over Satan's Hollow som jeg ikke hadde hørt om før. Det er første bok i en serie. Serien er på totalt seks bøker.

Gode illustrasjoner er ikke nok
I samarbeid med Allan Otero, har Joe Brusha skapt Satan's Hollow, som i utgangspunktet virker som en mørk og dyster historie. Illustrasjonene er i hvert fall dystre og meget vakre. Personlig ble jeg veldig skuffet over selve historien. Historien har med okkultisme å gjøre. En satanisk sekt oppholder seg i skogen i Ohio (i følge en vandrehistorie), og driver med det de er mest kjent for, nemlig ritualer. De går så langt som menneskeofring. Det fører til at høyere makter oppstår, og en portal til helvete åpnes. Flere år senere returnerer Sandra Ward til sitt barndomshjem som har stått tom lenge. Hun returnerer ikke der alene, men sammen med sin ektemann, John. De er svært forelsket i hverandre og nære. Hun har ikke vært i sitt barndomshjem de siste tyve årene. Idet de ankommer barndomshjemmet, viser det seg at en lokal tenåring er forsvunnet på mystisk vis. Han og en kompis utforsket skogen, og kom over en mørk tunnel som skal være hjemsøkt, bestå av mørke krefter. Sandra og John melder seg frivillig til å hjelpe til med og finne denne gutten. Kommer de til å finne ham? Samtidig blir Sandra utfordret av sin mann om å huske på ting fra tiden da hun bodde i barndomshjemmet siden mye er glemt. Det er også nettopp derfor de er kommet dit, og prøve å gi henne tid til "å finne seg selv" og finne ut av ting generelt, men blir det for traumatisk?.

Nesten bare vin og sofakos
Grunnen til at jeg ville lese denne tegneserieoboka, er at jeg ville lese noe mørkt og dystert, og samtidig bli flinkere til å utforske tegneserieverdenen. Dette var ikke det beste valget jeg har tatt, for for meg ble dette for pludrete. Hver gang dette ekteparet møter litt motgang, drikker de vin om kvelden og trøster hverandre med sofakos. Det er ikke akkurat horror, og sweet talk blir for malplassert. De virker tandre og sårbare. Muligens fordi det er et veldig ungt ektepar, men synes de irriterer veldig mye og ødelegger mye av historien som kunne ha vært bra. Spesielt siden illustrasjonene er fantastiske og dystre, og fortjener større verdighet enn dette.

Hadde ikke hatt noe i mot å skrive en lengre anmeldelse, men dessverre er det ikke mer å nevne annet enn at det er første bok i en serie, og da blir det desto mindre å skrive om. Om jeg har tenkt å lese resten av serien? Kunne ha tenkt meg det bare på grunn av illustrasjonene, men fantastiske og dystre illustrasjoner er som nevnt ikke nok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er lenge siden en thriller har sjokkert og overrasket meg. Det gjør heller ikke denne.

Det er altfor lenge siden en thriller har sjokkert meg med sine avslutninger. Det er et savn, og jeg leter fremdeles etter en slik type avslutning. La meg ikke huske var ikke en sjokkerende thriller for min del. Avslutningen ble for forutsigbar, men en stødig, engasjerende og humoristisk thriller var det.

Hva eller hvem er fellesnevneren?
Tre mekige menn er fanget inne et ukjent sted og de ankommer ikke dit samtidig. De vet ikke hvorfor de er der, hvem eller hvordan de har havnet der, og må leve av lite mat. Det går ut over fysikken, og også psyken. Noen av dem går ikke overens, og det er begrenset med plass. De forsøker å gå overens, og lister seg nesten på tå rundt hverandre. Hvor lenge kommer de til å være der? Kommer de til å være innestengte til de dør, og hvem står bak?

Samtidig strever en kvinne i begynnelsen av førtiårene med hukommelsestap. Hun husker ikke noe fra den siste tiden fordi hun nettopp har vært i en alvorlig trafikkulykke. Denne kvinnen heter Nina Berger og er klimaforsker. De andre vil at hun skal ta det med ro og la hukommelsen komme tilbake på en naturlig måte, men Nina har ikke tid. Det er noe som uroer henne. En av grunnene er at hun kommer hjem til en rotete leilighet. Var det et tilfeldig eller et planlagt innbrudd? Og hvorfor er politiet så ivrig etter å snakke med henne? Er det på grunn av innbruddet, eller er det noe annet?

Fascinerende persongalleri
La meg ikke huske er svært engasjerende lesestoff, selv om det var noe forutsigbar for min del. Følte ikke det gjorde noe da karakterene i seg selv var spennende å lese om. Er heller ikke spesielt glad i kvinnelige hovedroller av en eller annen grunn, men synes Nina var litt vittig. Hun er også en sterk karakter som ikke gir seg så lett. Hun er ikke den som overtales av andre. Syntes det var mest spennende å lese om de innestengte mannfolka, som gradvis blir rarere og rarere, og rådville av hele situasjonen. Man bare venter på at en av dem skal klikke, eller at noe forferdelig skal skje. Det er nesten som å liste seg på tå sammen med dem, og føle på den klaustrofobien.

Boka har en god og lett flyt. Det veksles som nevnt mellom Nina Berger, og de innestengte karene. Mennene får etter hvert en mystisk film som de setter på. Det gir dem en slags pekepinn på at de må bli flinkere til å sette seg inn i jobbene deres, og vite hvem og hva de jobber for, og vite om eventuelle konsekvenser. Disse mennene består også av sterke personligheter, og det kan bli trangt på de få kvadratmeterne de er innestengt i. Man bare venter på hvem som knekker sammen først av dem.

Som sagt, La meg ikke huske er hverken sjokkerende eller original, men underholdende. En thriller med viktig tema og tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Filmen er nok bedre kjent enn selve boka, selv om boka og filmen er svært forskjellige.

Filmen ble produsert i 2002 med Richard Gere i hovedrollen. Filmen er delvis basert på boka som ble utgitt i 1975. Forfatteren av boka, John A. Keel var som sagt journalist, som døde i 2009. Han var journalist, men ingen vanlig journalist. Han skrev mye om blant annet ufoer, og han var en av de først som kom med begrepet "Men in black".

Også basert på virkelige hendelser
I denne boka tar han for seg the mothman, altså møllmannen på norsk, også kalt dødens budbringer. Den ble ofte observert mellom 1966 og 1967 i Point Pleasant. Point Pleasant ligger i Vest-Virginia, og en kjent ulykke skjedde der i 1967. En bru kalt Silver Bridge kollapset og 46 personer omkom i ulykken, i tidsperioden da the mothman ofte var observert av forskjellige vitner. The Mothman har et rykte på seg å være en slags dødsbudringer/dødsengel, og dukker opp like før noe tragisk skjer. Ikke alltid, men ofte. Den beskrives som en fugl på to ben som er i samme høyde som en mann. Han ser ut som en blanding av en mann, fugl, ugle, flaggermus og har røde øyne. (Prøv å forestille deg hvordan mothman ser ut, om du kan ... ). Den ble ofte sett langs veiene, flyvende over biler og andre steder. Folk fikk også ofte en ubehagelig følelse av at noen så på dem uten at de så eller oppdaget noe merkelig

Hvem er vel ikke interessert i mystiske fenomener?
Selv tror jeg ikke på The Mothman, Rake Man, Slender Man, Bigfoot, og slike såkalte fenomener, men spennende er det uansett, og det skader ikke å prøve og ha et åpent sinn, heller. Synes slike ting er spennende å lese om og se dokumentarer om. Det er en slags guilty pleasure, og det må jo være lov. Alle, eller i hvert fall de fleste, har en fascinasjon når det gjelder mystiske fenomener. Det er alltid noe spennende med det ukjente, samme hva man tror på, eller ikke.

The Mothman Prophecies er om journalisten John Keel som selv undersøker det som skjer i Point Pleasant i sekstiårene, da fenomenene var på sitt mest aktive. Han kommer dit på grunn av ufomysteriene og rare lys på himmelen. Mens han er der i ett år, får han høre rare historier om blant annet the mothman og andre hendelser. Folk har også fått mystiske og underlige telefonoppringninger. Han blir oppsøkt av vitner, som diskuterer underlige og litt creepy hendelser. Keel oppsøker også steder der vitner hevder de har opplevd det ene og det andre, for å se om han kommer til å legge merke til noe spesielt eller ikke. Han nevner også at mothman er blitt "observert" i Sverige. Skal man tro på det?

Det er ikke mye jeg kan skrive om boka siden jeg ikke vil røpe noe, og boka er svært repetetiv, så det blir heller ikke all verdens å skrive om, dessverre, selv om fenomenet er interessant i seg selv. Både handling, beskrivelser og hendelser er svært repetive, og det dreper det meste av atmosfære. Noe som er synd, fordi dette fenomenet hadde fortjent å bli presentert på en mer skremmende måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.

Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.

The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?

Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.

Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.

Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.

Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?

Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Familien Fear er ikke som andre familier.

Familien Fear forfulgt av tragedier eller er det forbannelser?
De har en lang historie bestående av ulykker og tragedier. Boka er i begynnelsen i tidsperioden mellom 1922 og 1924, der sjalusi hersker mellom søstrene Ruth Ann og Rebecca. De har aldri vært spesielt nære, og den ene søsteren har sitt eget skjulested. Oppe på loftet er det flere antikke bøker med forskjellige spådommer og andre hemmeligheter. Hun er usikker på om foreldrene vet om disse bøkene eller ikke, eller om det er hennes egen lille hemmelighet. Uansett så er det hennes favorittrom, og dit hun går når hun er frustrert og lei seg. Søsteren hennes gjør noe som gjør Ruth Ann opprørt, og på selve bryllupsdagen skjer det noe katastrofalt som det snakkes om i slekta i flere år senere.

Over nitti år senere, er det en annen familie fra samme slekt med samme etternavn som bor i det samme huset, og de mystiske antikke bøkene står der de alltid står, på loftet. Søstrene som bor der nå er heller ikke spesielt nære. Harmony er litt misunnelig på Marissa som har bedre utseende, godt likt av andre, mens Harmony lever som en skygge og driver med sitt. Attpåtil skal søsteren hennes gifte seg og Harmony bestemmer seg for å ha det litt gøy med noen spådommer som en hemmelighet for seg selv, og for å sjokkere bryllupsgjestene litt. Til og med Harmony blir dypt sjokkert da hverken hun eller andre finner Marissa noe sted på selve bryllupsdagen. Hva har skjedd og vil de noen gang finne henne? Er det på grunn av at det hviler en forbannelse over familien hennes, hvor andre tragiske ting har skjedd tidligere, eller er det noe mer bak?

Return to Fear Street er en slags reboot av originale Fear Street av R.L. Stine, som også er forfatteren av fenomenet Grøsserne, altså Goosebumps. Jeg rakk å lese noen av Fear Street bøkene på den tiden, men mest Grøsserne da jeg var stor fan av den serien, og Fear Street ble ikke utgitt lenge i Norge av en eller annen grunn, til min store skuffelse, siden jeg var stor fan av R.L. Stine. For jeg ville gjerne ha med meg de bøkene også. Selv om dette ikke tilhører originale Fear Street bøkene, gjør det ikke noe.

Gale påfunn
Jeg var som sagt stor fan av Grøsserne som yngre leser, og selv om jeg har lest noen enkeltstående bøker av R.L. Stine i voksen alder som jeg ikke har likt, så føler jeg her den samme nostalgien som da jeg leste Grøsserne. Fear Street består også av snodige og gale karakterer og skremmende påfunn. Disse bøkene er litt skrudde, som også er meningen å være, så det føles som å ha gode R.L. Stine tilbake. Man blir veldig nostalgisk av det, og You May Now Kill the Bride var svært underholdende, selv om jeg er for gammel for målgruppen.

You May Now Kill the Bride er en bok med veldig mørk atmosfære, gale og levende karakterer, kreativ handling, og byr på stor dose underholdning. Den er ikke spesielt original, men det gjør ikke noe. Man skal bare lese litt, så litt til, og til slutt sitter man fast i boka. Det er den effekten boka har, og det var nesten som i gamle dager, da man ble forelsket i en ny serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Å være den nye er ingen spøk ...

En stor dag
Alle, i hvert fall de fleste av oss husker vel glimt av vår første skoledag, og hvor nervepirrende det var å starte en ny fase i livet. Spenningen, forventningene og alt som hører med før dagen starter. For Kelvin Klosmo er det hele noen hakk verre. Ikke er det bare hans første dag på en annen skole, men han er den eneste nye, og skolen ligger i verdensrommet. Både han, foreldrene og lillesøsteren må tilpasse seg de nye omstendighetene. Kelvin vil møte opp på første skoledag uten foreldrene. Han er et megageni og tror han klarer seg fint alene, men første skoledag med fremmede medelever byr på mange utfordringer. Medelevene er forskjellige vesener med forskjellige personligheter som Kelvin og vi mennesker. Kommer Kelvin til å passe inn eller vil han bli behandlet som en nerd? Det tar ikke lang tid før han må samarbeide med andre, for det viser seg at noen har onde planer og destruktive planer som kommer til å gå utover alle. Vil Kelvin og de andre stoppe ham, eller er det for sent?

Er det en ting mange har til felles, er det å faile. Å ikke duge til noe. Det er noe Kelvin også får kjenne på da han begynner på en ny skole. Vil han bli likt og passe inn? Er han bra nok for skolen i det hele tatt? Mange av oss kjenner vel seg igjen i det, ikke bare angående første skoledag, men når man kommer et nytt sted generelt.

Rotete og uengasjerende
Sci-Fi ungdomsskolen minner om tegneseriebok selv om det ikke er det. Det er en blanding av ren tekst og tegneseriestriper, en slags veksling mellom det. Det ble for rotete for meg. Enten skulle det ha vært tekst med illustrasjoner eller bare tegneseriestriper, ikke sånn litt av alt her og der. Det ødelegger både flyt og interesse. Det har heller ikke noe med målgruppen å gjøre. Selv om jeg er for voksen for barnebøker, har jeg lest noen barnebøker i det siste som jeg virkelig har likt. Å ikke like en bok bare fordi man ikke er i målgruppa, er ingen unnskyldning. Jeg ble bare ikke engasjert i hverken historien eller illustrasjonene. Synes karakterene ofte var masete, nærmest slitsomme enn morsom, og historien ble for merkelig i grunn. Den fenget meg ikke. Syntes heller ikke at humoren fungerte noe særlig. Liker tørr humor, men denne gang ble det for tørt.

Kanskje en morsom bok for den rette målgruppen, men for min del ble dette for kjedelig og slitsomt. En bok man er lettet over å bli ferdig med for ingenting med Sci-Fi ungdomsskolen fungerte for meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.

Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?

Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.

Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.

Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.

Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.

Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...

Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.

Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?

Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.

Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.

Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hun ville bare gi søsteren sin en fin førtiårsgave, men ikke alt går som planlagt hele tiden ...

Å nyte utsikten fra en varmluftballong høres ut som en fristende og rolig affære, men er det det? Det får ikke menneskene i åpningen av Sharon Boltons Dødsdømt erfare, snarere det motsatte. De blir vitner til noe helt forferdelig. De ser en mann drepe noen, og når han oppdager dem i varmluftballongen, har han bare en mission, og det er å ta dem alle siden de har sett ham. Utfallet blir tragisk, og Jessica har et mål; å overleve. Hun har sett hvordan morderen ser ut, og han har sett henne. Ingen skal få ødelegge for ham, koste hva det koste vil. Boka er også mer kompleks enn som så. Ved siden av jaktingen får man et innblikk i Jessicas tidligere år, nemlig forholdet med søsteren hennes.

Bedre utvikling
Jeg har lest noen bøker av Sharon Bolton tidligere, De utvalgte og Livredd, og synes bøkene hennes har vært veldig varierende. Dette er helt klart den beste jeg har lest av henne så langt. Kanskje det hjalp at jeg ikke hadde hørt om boka tidligere, og ikke visste så mye om den på forhånd? Selv om man har sett denne type katt og mus lek mange ganger før på film, så hadde denne historien en slags friskhet over seg. Vet ikke om det var varmluftballongen, persongalleriet eller noe annet, men denne boka opplevdes ikke så traurig som mange andre krimbøker. Jeg liker krim ennå og leser mye av det, men har opplevd sjangeren som meget ukreativ og tungtrødd i det siste. Denne var ikke voldsom kreativ, men likevel hadde den en friskhet over seg som er vanskelig å forklare. Den hadde en intensitet som mange krimbøker har manglet den siste tiden.

Endelig en hovedkarakter man liker
Katt og mus - leken er like oppbrukt som Tom & Jerry, men underholdende er det likevel. Selv om man har sett lignende filmer der morderen gjør alt for å finne vitnet før, så var det skrevet på en god måte, og Sharon Bolton bidro med realistiske og gode personbeskrivelser. Man vet hvem man skal heie på, og av og til føles det ut som om man flykter sammen med Jessica, fordi man blir litt knyttet til henne. Man vil at hun skal riste av seg etter disse galningene som er ute etter henne, og som bare vil henne vondt.

Det er mye som kunne skrives om Dødsdømt, men det er mer underholdende å lese den enn å lese om den. Det er i hvert fall en av de bedre krimbøkene jeg har lest i det siste, og Sharon Bolton har vist sin styrkhet i denne boka som er; intensitet og undertoner. Håper hun beholder denne skrivestilen fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Aller først er det viktig å understreke at dette er en sterk historie skrevet av en modig kvinne. Likevel vurderer jeg denne boka på samme måte som med andre bøker, gjennom ærlighet, uansett hvor vond denne historien var å lese.

Veronica Kristoffersen beretter en historie hun opplevde for noen år siden og som utspinner seg i tid. I boka forteller hun at hun er skilt og har tre barn. Hun har utført gode utdannselser og har en jobb hun trives i, og hun trives også med tilværelsen. Hun har mange venner på Facebook som hun har kontakt med over hele verden, og er med i en MC-profil/side, for de som er opptatt av motorsykler, noe hun er. Det er der hun møter Bill fra Hellas. De får en fin kontakt sammen og de bestemmer seg for å møtes. Det ender opp med at hun inviterer ham hjem til seg, og han tilbringer noen få dager der. Til tross for litt nervøsitet, finner de fort tonen også i virkeligheten og alt er bare dans på roser. De blir veldig avhengig og sterkt knyttet til hverandre. Etter litt pendling frem og tilbake, bestemmer de seg for at Bill flytter til Norge, hjem til henne. Han ofrer jobben sin og alt for å være sammen med henne. De har fremdeles en god tone og er oppslukte av hverandre. Men etter hvert som tiden går, og forskjellige utfordringer oppstår, merker både Veronica og barna hennes nye sider av Bill. Noen mørkere sider, og når Veronica er alene med ham, får hun kjenne på en stor angst som utvikler seg til skrekk. Det viser seg for at hun er voldelig og sjalu, og hun må passe på hva hun enn gjør for å ikke gjøre ham sint. Er forholdet til å holde ut? Kan kjærligheten overvinne alt?

Kan ikke skjønne alt
Man blir oppgitt over å høre om kvinner som tar tilbake menn som er voldelige, fordi det ligger en dyp kjærlighet der som vi utenfor ikke klarer å forstå. Det blir nesten som Stockholm - syndromet der gisselet forelsker seg i gisseltakeren. Det henger ikke på greip. Men som mange andre kvinner, prøver Veronica Kristoffersen å huske på de gode stundene med Bill, og derfor ønsker hun mange ganger å redde forholdet. Noe som blir bare verre da Bill setter ut dårlige rykter om henne til vennene hennes på Facebook, i sosiale omkretser og i nabolaget hennes. Det går så langt at han gjør alt for at hun skal føle seg mer og mer maktesløs og isolert. Det hjelper heller ikke at de har gjort det slutt og ikke lenger bor med hverandre. Selv under besøksforbud finner han ut måter å terrorisere henne på mens hun må leve med en frykt som sliter henne fullstendig ut.

Det er nettopp det Jeg er fremdeles her går ut på. Hvordan være glad i en person i begynnelsen for så å gå over i hat og vold. Ofte hører vi i media om partnerdrap og ekteskapdrap, også her i Norge. Her får vi et innblikk i hvorfor noen går tilbake til sin voldelige kjæreste, og samtidig beskrive redselen, og hvordan man hardt prøver å stå i mot å gå tilbake til de voldelige ekskjærestene sine. Det er modig av Veronica Kristoffersen å skrive en slik åpen og ærlig bok om alt hun har gjennomgått, og beskriver denne boka som en terapi for henne. Hun følte hun fikk terapi av å skrive om hendelsene for å gi henne klarhet i ting. Det er fint at man finner ting som hjelper at en føler seg sterkere og gå videre på, og hun er et eksemplar på det.

Fortellerstemmen treffer ikke
Problemet for meg angående boka var at skrivestilen ble et irritasjonsmoment for meg. Noe som er slemt å si, kanskje, men som sagt, jeg ønsker å være ærlig. Det er ikke for å være et nettroll, for det er jeg virkelig ikke. Det er forskjell på å stille spørsmål og gi konstruktiv kritikk, og det å gå ut mot andre bare for å starte drama. En slik person er jeg ikke og ønsker ikke å være, heller ikke i anmeldelsene mine. Grunnen til at jeg ikke likte skrivestilen noe særlig var på grunn av at kapitlene er altfor korte, og det er masse avsnitt. Det som "irriterte" meg mest var unødvendig bruk av utropstegn der det ikke trengs. Både oppsett og skrivestil føles litt bloggaktig. Det høres ut som jeg går i mot meg selv nå siden jeg er en blogger selv, en bokblogger, men det er stor forskjell på blogg og bokformat. Så sånn sett kunne jeg ha tenkt meg at historien hennes ble skrevet noen av andre. Noen skriver personlig beretning selv, andre lar noen gjøre det for seg når man gir ut bøker innen denne sjangeren. Det varierer veldig, har jeg sett. Denne gang fikk jeg ikke noen connection med boka, og det er trist å si med tanke på et så alvorlig tema. Jeg er heller ingen kald person, så misforstå meg ikke. Men noen bøker går man rett og slett ikke overens med, samme hva temaet er, om det er fiction eller noe fra virkeligheten. Sånn er det.

Uansett, selv om det ikke var en bok for meg, er det likevel modig av henne å dele sin historie, og at hun beviser at mennesker kan være sterke når det gjelder. Den kommer også til å hjelpe andre som er i samme situasjon eller har vært i samme situasjon som henne. Hun er modig som deler denne historien med andre, både muntlig og skriftlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

MarianneIngeborg GgretemorØyvind BjørnerudHelena EAnniken LSissel ElisabethBoktimmyRisRosOgKlagingmajaMarteDemeterJan Arne NygaardLeselenabrekGVGiovanna HovdenTine SundalRoger MartinsenIdaJulie StensethHegeTorill Elisabeth RevheimPia EidekineNeda AlaeiAndreas BokleserAud- HelenAstrid PedersenEivind  VaksvikEmilie Siljuberg KlevenAud Venke ØsterhusvaskeklutGrete AastorpkaroghKjell PJostein RøysetBerit B LieLeseaasestormdottir