Bokelskere.no

That morning he went into town alone. Post office, Signora Milani, the usual rounds. I saw him pedal down the cypress lane, still wearing my trunks. No one had ever worn my clothes. Perhaps the physical and the metaphorical meanings are clumsy ways of understanding what happens when two beings need, not just to be close together, but to become so totally ductile that each becomes the other. To be who I am because of you. To be who he was because of me. To be in his mouth while he was in mine and no longer know whose it was, his cock or mine, that was in my mouth. He was my secret conduit to myself- like a catalyst that allows us to become who we are, the foreign body, the pacer, the graft, the patch that sends all the right impulses, the steel pin that makes us more us than we were before the transplant.

Jeg ser Ivar i tusen doble eksponeringer. Jeg ser kroppen hans i den hvite frakken og de slitte blå buksene, han beveger seg, han er en blomst som springer ut. Han snur seg mot meg og setter seg på kne for å spørre meg om jeg vil være med ham i platebutikken. Han sitter, står, går rundt i leiligheten sin, en brødskive i hånden, snakker til meg med mat i munnen. Vi suser nedover på hver vår sykkel, regnet, det brune håret hans rett bakover. Om kvelden, på magen på madrassen foran tven og en gammel Bergmanfilm, han måtte ha ligget og sett på meg lenge uten at jeg hadde merket det. Han kommer mot meg på lesesalen og vugger vulgært med hoftene, hånden på skrå, rett opp med pekefingeren, vi ler. Tennene hans, leppene, vannet som drypper fra haken hans i dusjen. Han løfter av meg brillene, skyver håret mitt bort fra tinningen, hendene hans langt inne i håret. Blikket hans når han ser på meg nedenfra mens han kysser brystene mine, barnet mitt, bitteliten ting. Når han er inne i meg, like før han kommer, det er som ansiktet hans er for trangt så det vrenger seg, det ser ut som gråt, hemningsløs fortvilelse.

Han hadde på seg en slåbrokk, var naken under, jeg så det mørke kjønnshåret, men jeg kunne ikke finne noen pikk. Er du ikke bra, sa han. Jo, sa jeg. Har du tatt noe, sa han. Nei, sa jeg og måtte smile, han også nå, stemmen hans fløt avgårde, den var så mørk at det var som den kom inn i meg nedenfra. Jeg kjente den lange, tunge kjolen rundt lårene, jeg kjente alt som skavet mot huden min, jeg ville at det skulle fortsette å prikke. Johanne, sa han, kan du ikke åpne øynene og se på meg. Han har groteskt store øyne, som en av hundene i eventyret. Hendene hans og leppene har est ut. Jeg åpner øynene. Han var som vanlig, bare enda penere. Snille, glade, triste øyne. De skulle ikke spille, en av guttene i bandet hadde en søster som var blitt syk så han var hos henne, og Ivar var der, hos meg. Han ville at vi skulle danse, han hadde på seg tynne bukser, skjorten, alle klærne hans var så tynne, og vi gikk et sted i en krok, han strøk meg over ryggen og jeg holdt hendene på forskjellige steder på kroppen hans, han var som vann, som lys på vann med steiner under, blinket, skarpt og bratt. Jeg har aldri ligget med noen før, sa jeg.

Jeg ligger på hemsen med bibelen, jeg har den alltid i sengen ved siden av puten så den kan beskytte meg om natten, når det er mørkt. Jeg ber om at Gud vil tale til meg. Jeg trenger ikke trøst Far, jeg trenger ikke håp. Bare gi meg ro, Far. Ro til å vente, utholdenhet. Jeg slår opp i skriften med lukkede øyne, så åpner jeg dem og leser, salme 77: Jeg roper høyt til Gud, jeg roper til Gud, og han hører meg. I trengselstider søker jeg til Herren. Om natten strekker jeg ut min hånd, og den blir ikke trett.

Jeg ruger på sytti tusen ord, men klarer ikke klekke ut en eneste tanke.

(...) Et øyeblikk står jeg og dingler og kvernkaller med armene. Så mister jeg likevekten, tipper over til siden og tumler raklang bums i dammen. Plasket slår hvite gnister av den svarte overflaten, og vannet treffer meg som et høyspent støt som døyver alle sanser. Når jeg langt om lenge kommer til meg selv igjen, merker jeg at jeg synker nedover i en brønn uten bunn, synker.

Lunere, etter hvert blir mørket omkring meg lunere, snart er det tropisk varmt, og jeg hører fottrinn tasse omkring meg. Noen kommer og noen går i det blinde mørket som jeg daler nedover i. Lufta er stinn av undertrykt pust. Forheng rasler. Teltduker flaprer i vind. Kjørel skramler. Dyr stamper. Langt inne i mørket hører jeg en bultende lyd som kan være teppebanking eller stokkeslag som skinn og bein. Var det et esel som nettopp skrøt, eller var det en kamel som låt slik? Jeg vet ikke. Hvor er jeg? Når er jeg? Jordslåtte stemmer hvisker ord jeg verken oppfatter eller forstår. Noen stryker meg lett over panna. Jeg ligger stum på et leie av mørke som synker nedover i mørke, og hører slepende trinn og røster som tisker ivrig.

"Har du lov til det der, da? Skulle ikke du leve selvberget og greier?"
Han skotter ned på bæreposene med mel og tørrmelk og kaffe. Jeg stirrer surt på ham. Det er som i en italiensk westernfilm. Hvem trekker først?
Dette blir gjennomgangstonen i møter med alle utenom den nærmeste kretsen det kommende året. Venner og bekjente smiler og er vennlige, men rundt mange er det en stram, nesten dyrisk lukt av frykt og forsvarsberedskap.
Jeg er en mild og snill gutt. Men jeg har hatt langt hår og fillete klær i sammenhenger der det ikke passer seg. Jeg har spilt falsk og urytmisk på gitar på gata, sovet på parkbenker i åtte land, stjålet mat og lånt penger jeg ikke har betalt tilbake. Som kinomaskinist har jeg vist filmruller i feil rekkefølge, som rammemaker har jeg insistert på full pris for slarkete passpartouter og sprukkent glass, som gatekjøkkenkokk har jeg revet opp plastposene med pommes frites med tennene mens kundene så på. På tomannshånd har jeg funnet på ting å si som har fått jenter til å frike totalt ut. Som barnehageassistent har jeg sagt til gråtende unger at de må ta seg sammen. Å flytte på hytte uten strøm og vann må allikevel bokføres som det i særklasse mest provoserende jeg har gjort. For i forestillingen om askese ligger også trusselen om refs.

På biblioteket gikk jeg forbi en hylle med lærinnbundne samlinger av tysk poesi. De var gamle, og læret hadde falmet til forskjellige nyanser av rosa. Jeg trakk ut en bok som hadde en farge som lignet huden hennes, og stakk en finger inn i den.

Tre fugler fløy etter hverandre utenfor vinduet. Vi lå ved siden av hverandre i sengen og så på dem. Først fløy de opp, så ned, så opp igjen, før de landet på den høyeste grenen i treet utenfor.

Så du det?

Spurte han.

Ja.

Svarte jeg.

Så strøk han tre fingre over magen min. Først opp, så ned, så opp igjen før han lot dem lande på mitt høyre bryst.

Han så ut. Ventende. Fuglene satt fortsatt i treet. En flyttet seg litt til siden, og han flyttet en finger i samme retning. Så flyttet en annen seg med små hopp bortover grenen. Han fulgte bevegelsene med en finger. En fugl fløy sin vei, og han løftet en finger.

Så, med et vindpust, lettet de andre fuglene også.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dette. Jeg ønsket å klyve opp i baksetet ved siden av henne, å ta henne i armene mine, å trøste henne med kyss. Før jeg visste hva jeg gjorde, hadde jeg strukket meg bakover og tatt hånden hennes i min. Jeg trodde hun ville trekke den tilbake, men hun klemte hånden min takknemlig, og vi satt der i bilen uten å se på hverandre, så bare på de gule og visne slettene rundt oss, som fra horisont til horisont var furet med inntørkede vanningsgrøfter, spettet med busker og steiner og tegn til liv her og der. Med Nilas hånd i min så jeg på fjellene og kraftmastene. Jeg skjelnet en lastebil som strevde seg av sted i det fjerne med en sky av støv etter seg, og jeg skulle gjerne ha sittet der til det ble mørkt.
“Kjør meg hjem,” sa hun til slutt og slapp hånden min.
“Jeg kommer til å legge meg tidlig i kveld.”
“Ja, Bibi sahib.” Jeg kremtet og satte bilen i første gir med en litt ustødig hånd.

(...) Han tettet sprekkene i døra, malte treverket med furutjære og skrapte rust av hengslene. Så fjernet han to steiner i veggen og satte inn et vindu og et rør til den sotsvarte ovnen, som han hadde funnet på en skraphaug bak dalstasjonen til stolheisen opp til Bubenkogel. Han trivdes i sitt nye hjem. Det kunne nok bli litt ensomt her oppe, men han så ikke på ensomheten som noen ulempe. Han hadde ingen, men han hadde alt han trengte, og det var nok. Utsikten fra vinduet var vidstrakt, ovnen var varm, og når han først hadde fyrt en hel vinter igjennom, ville nok også den påtrengende lukten av ku og geit forsvinne for godt. Framfor alt satte han pris på roen. Støyen fylte nå hele dalen og skylte som frådende bølger over bakkene i helgene, men den nådde bare så vidt inn til ham. Enkelte sommernetter, når skyene klynget seg tungt til fjellsidene og lufta luktet av regn, lå han på madrassen og lyttet til dyrene som gravde i jorda rett over hodet hans, og om vinterkveldene hørte han den mørke duren fra brøytebilene som preparerte bakkene til dagen etter. Han hadde begynt å tenke oftere på Marie igjen. På det som hadde vært, og det som kunne blitt. Men det var bare korte, flyktige tanker, som dro forbi like raskt som de forrevne stormskyene utenfor vinduet hans.

I noen tid hadde det vært elektrisitet i dalen, og iblant kunne man se en og annen gubbe sitte i stua si og stirre forundret inn i det grelle skjæret fra glødelampen. Også i leiren var lysene tent, og fra de smale metallpipene steg røyken nesten loddrett opp i den overskyede kveldshimmelen. På avstand så det ut som om skyene var festet til takene med tynne tråder og svevde over dalen som digre, uformelige ballonger.

A bad dream.
To the person in the bell jar, blank and stopped as a dead baby, the world itself is the bad dream.
A bad dream.
I remembered everything.
I remembered the cadavers and Doreen and the story of the fig-tree and Marco's diamond and the sailor on the Common and Doctor Gordon's wall-eyed nurse and the broken thermometers and the negro with his two kinds of beans and the twenty pounds I gained on insulin and the rock that bulged between sky and sea like a grey skull.
Maybe forgetfulness, like a kind snow, should numb and cover them.
But they were part of me. They were my landscape.

I feigned sleep until my mother left for school, but even my eyelids didn't shut out the light. They hung the raw, red screen of their tiny vessels in front of me like a wound. I crawled between the mattress and the padded bedstead and let the mattress fall across me like a tombstone. It felt dark and safe under there, but the mattress was not heavy enough.
It needed about a ton more weight to make me sleep.

A stiff breeze lifted the hair from my head. At my feet, the city doused its lights in sleep, its buildings blackened, as if for a funeral.
It was my last night.
I grasped the bundle i carried and pulled at a pale tail. A strapless elasticized slip which, in the course of wear, had lost its elasticity, slumped into my hand. I waved it, like a flag of truce, once, twice... The breeze caught in, and I let go.
A white flake floated out into the night, and began its slow descent. I wondered on what street or rooftop it would come to rest.
I tugged at the bundle again.
The wind made an effort, but failed, and a batlike shadow sank towards the roof garden of the penthouse opposite.
Piece by piece, I fed my wardrobe to the night wind, and flutteringly, like a loved one's ashes, the grey scraps were ferried off, to settle here, there, exactly where I would never know, in the dark heart of New York.

I liked looking on at other people in crucial situations. If there was a road accident or a street fight or a baby pickled in a laboratory jar for me to look at, I'd stop and look so hard I never forgot it.
I certainly learned a lot of things I never would have learned otherwise this way, and even when they surprised me or made me sick I never let on, but pretended that's the way I knew things were all the time.

Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget de som sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og de ekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de var omgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunket til bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhetens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendene og ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte i midten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg også fløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt merket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmet at jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distraherte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg, mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket over linoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnet igjen.

Selv om mamma etter skilsmissen hadde vært sammen med den samme mannen i flere år, holdt hun ikke lenge på noen etter at faren min tok livet av seg. Mennene hun gikk ut med da, var som sirkusene som dro gjennom byen vår. De flyttet inn raskt og pakket opp alt de eide, som om de var kommet for å bli. De ville friste oss med ting i sterke farger - blomster, ballonger, fjernstyrte racerbiler - gjøre tryllekunster med skjegget sitt og hendene, gi oss rare kjælenavn (...), og rope ut historien sin dag og natt. Så forsvant de, og det var ikke spor etter dem, de ble ikke nevnt engang, som om de bare var en drøm.