Nei, aldri faktisk.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Når jeg snakker om troverdighet i bøker, snakker jeg ikke om at ting må kunne være plausibelt i det virkelige liv. Men jeg må kunne tro på historien, uansett hvor lite sannsynlig det er at det kunne ha skjedd i virkeligheten. Altså, forfatteren må spinne et univers, hvor de enkelte hendelsene KUNNE skje i dette universet.
Hmmm, dette ble egentlig ikke så lett å forklare...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Lensmann Ole Vik er så godt som helt frisk igjen etter hendelsene som nesten tok livet av ham. Derfor er han mer og mer involvert i politiets arbeid, selv om han riktignok fortsatt er sykmeldt.

Familien Dahl bor på en avsidesliggende gård i Ramnes. Her lever de med ny identitet og på hemmelig adresse etter at Anne og datteren Thea i årevis har blitt mishandlet av Annes tidligere mann, og de begynner etterhvert å se enden på marerittet selv om det har vært tungt å forlate alt og alle.
Plutselig en dag kommer datteren hjem fra skolen, fullstendig paralysert av sjokk. Anne og hennes nye mann, Ulrik, får ikke ut av henne hva som har skjedd – men Anne frykter det verste – Ragnvald har funnet dem. Når Ulrik kort tid etter blir slått nesten ihjel på låven, er hun ikke lenger i tvil – de er ikke trygge her lenger heller.

Som sagt, lensmann Ole Vik involverer seg i etterforskningen sammen med Cecilie Hopen. Han klarer ikke å holde seg unna, da han tidligere har hatt mye med familien Dahl å gjøre da de kom til stedet, og han er en av få som vet hva de har gjennomlevd.

Jørgen Jæger skuffer definitivt ikke denne gangen heller. Dette er så bra!! Jørgen Jæger en av Norges desidert beste krimforfattere.

Boken er god av flere grunner: Det er for det første en meget velskrevet, spennende og drivende kriminalfortellingen, slik god krim skal være. For det andre retter den søkelyset mot disse uskyldige i samfunnet, som må «straffes» for noe andre har gjort – kvinner og barn som må flykte fra alt de kjenner og fortsette å leve med ny identitet og på hemmelig adresse (kode 6) fordi mishandleren får latterlig lave straffer i samfunnet vårt. Boken til Jæger gir et godt og uhyggelig innblikk i den redselen og panikken man hele tiden må leve med – usikkerheten på om man virkelig ER trygg, eller om han til tross for alle sikkerhetsforanstaltninger likevel klarer å finne kona og barna. Og for det tredje peker Jæger på utfordringene politiet står overfor når det kommer til sentralisering og bemanning i politietaten – byråkratiet og ønsket om å slå sammen til dels store politidistrikter – og hvilke konsekvenser dette kan gi. Kanskje blir alle «lensmann Ole Vik» etterhvert borte, og nærmeste politipatrulje befinner seg milevis unna. Kan vi føle oss trygge da?
Til og med problematikken rundt romfolket klarer han å pirke litt i, og MC-gjenger. Kanskje skulle man tro at dette ble i overkant mange temaer i en bok, men det blir det altså ikke. Alt hører hjemme der, ingenting føles overflødig eller lite relevant.

Jørgen Jæger har en godlynt, varm og menneskelig måte å skrive sine bøker på. Jeg tar meg selv i å tenke at hvis jeg (la meg slippe) skulle komme ut for et lovbrudd en gang, og skulle trenge en politimann til å hjelpe meg – ja da vil jeg veldig gjerne at Ole Vik kommer. (Ole Vik er forresten identisk med Jørgen Jæger i mitt hode, morsomt dette med hva slags bilder man lager seg av heltene).

Denne boken blir ikke utgitt før 22. september, og dere som har lest de andre kan bare glede dere. Dere som ikke har lest de tidligere bøkene til Jæger, kan faktisk bare glede dere enda mer, DA har dere mange timer med kvalitetskrim foran dere!!! Det er også godt å tenke på (for oss som har lest alle) at Jæger kanskje heller ikke denne gangen har skrevet sin siste bok Ole Vik!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Dette er da ikke en kioskroman-serie?

Uansett: rekkefølgen finner du her: Val McDermid på norsk - og alle bøkene finner jeg i salg på Haugenbok.no

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Boken var interessant for meg, siden dette var helt nytt for meg. Jeg erindrer at det var «noe» rundt denne avgjørelsen om Norges hovedflyplass, men jeg var bare 16 år da og dermed ikke spesielt opptatt av nyhetene generelt.

Men jeg synes ikke denne boken kommer med «sjokkerende» opplysninger, i grunn. Den åpner for muligheten for at Wiborg kan ha blitt drept, en mulighet som selvfølgelig vil ligge der all den tid obduksjon ikke ble utført… Men jeg synes ikke at det begrunnes med «nye, avgjørende» opplysninger, og dermed synes jeg at teksten «Han trekker en helt annen konklusjon enn kommisjonen», blir noe overdrevet.
Men muligheten for drap er absolutt til stede, altså – jeg sier ikke at forfatteren tar feil. Bare at muligheten er omtrent like stor for selvmord og drap. Ei heller kommer det fram hvem som i så fall skulle stå bak en slik handling – selv om vi skjønner hvorfor.
Å tro at drap ikke er et alternativ fordi vi her snakker om norske forhold, er bare naivt – selvfølgelig er dette er mulighet…

Men se her ja, her begynner jeg jo å debattere, ikke anmelde boken… Huff, slik er det når man blir engasjert – så forfatteren har jo truffet noe i meg, siden jeg blir engasjert av dette… Men jeg synes det mangler noe i boken, den «sjokkerende: HVEM GJORDE DET?» – de nye opplysningene, ikke bare generelle spekulasjoner…

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sara Harrison Shea bodde i den lille landsbyen West Hall i Vermont på begynnelsen av 1900-tallet. Når hennes lille datter, Gertie dør, vil hun gjøre alt hun kan for å bringe henne tilbake. Bare noen måneder senere, blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.
I nåtid bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus, sammen med moren og lillesøsteren sin. En morgen er moren sporløst forsvunnet, og mens Ruthie leter etter spor etter henne, finnes hun Saras gamle dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Uhyggelige hemmeligheter kommer for dagen, og Ruthie skjønner at hun er den eneste som kan hindre historien i å gjenta seg.

Altså, jeg skal rett og slett ikke lese slike bøker – dette er en spøkelseshistorie og hvis de er godt skrevet, skremmer de meg! (Hvis ikke, blir de bare latterlige…)
To ganger la jeg fra meg boka og bestemte meg for at jeg ikke turte å lese mer, men samtidig var historien så spennende og bra at jeg plukket den opp igjen (på dagtid, i lyset) og fikk avsluttet den. Og heldigvis for det – jeg elsket boken, historien og den bakenforliggende historien. Båndene mellom mennesker, som kan bli for sterke og hva som kan skje hvis de brytes.

En herlig, skummel bok for mørke høstkvelder (eller, som i mitt tilfelle – på dagtid når det er LYST ute!)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg så noen enkle brettede bøker som pynt på Litteraturfestivalen på Lillehammer, og begynte egentlig med det. Uten mønster, bare en type vifteformer. Så begynte jeg å søke på nettet, og fant en del oppskrifter på mønster, brettet dette en stund før jeg startet med å lage helt nye mønstre selv også :-)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Gjenbruk er cluet her - jeg bruker jo ikke bøker som betyr noe for meg. Men er du klar over hvor mange tonn bøker som kasseres hvert år? Fra biblioteker og forlag? Disse får man gjerne kastet etter seg hvis man spør :-)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Grøss, faktisk :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Noen som kan tenke seg en slik liten sak, kanskje?
ritaleser.com

Godt sagt! (8) Varsle Svar

En bombe går av under en forlagsfest på Farris Bad i Larvik. Comet Forlags stjerneforfatter Tanber Thyve forsvinner.
Han våkner opp – ør og forvirret – på et fremmed hotellrom og husker ingenting fra det siste døgnet.
Politimannen Eddi Stubb får ansvaret for etterforskningen av det som snart viser seg å være en meget utspekulert morder. Og flere lik følger i kjølvannet av morderen. Eddi får som vanlig også litt uortodoks hjelp fra Jessica og Oskar, som nå venter barn – uten at det legger noen demper på Jessicas interesse for mysterier.

Med sin fjerde kriminalroman befester Frode Eie Larsen sin stilling som en av Norges beste krim/spenningsforfattere.

Dette er en krimbok med spenning hele veien, ingen dødpunkter, ingen dveling ved unødvendige, intetsigende og skakkjørte privatliv. Kapitlene er korte og kompakte, og handlingen er mettet med hendelser og ledetråder, spor og små framskritt mot løsningen.
Bakgrunnen og motivet for handlingene er godt presentert, logisk og dyptgripende. (Jeg liker ikke avslutninger uten en forklaring, en god forklaring – ikke bare en «han var gal så derfor gjorde han det»).
Fortid og nåtid flettes elegant sammen, og gir meg en tilfredsstillende løsning.

Tilsammen gjør dette boken til en page-turner av de sjeldne! HERLIG, HERLIG, HERLIG!!!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har skrytt mye av Engers tidligere bøker, Skinndød, Fantomsmerte og Blodtåke, og derfor skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd denne gangen. Det er kanskje dette som er problemet når en forfatter på forhånd har bestemt seg for hvor mange bøker som skal gis ut før man får svaret på mysteriet som ligger i bunn hos hovedpersonen – i dette tilfellet hvem som står bak brannen som tok livet av Henning Juuls seks år gamle sønn, Jonas – det må være en handling som holder på spenningen gjennom alle bøkene, ikke bare fyllmasse…

Denne boka kom nemlig aldri over middelmådig. Saken som etterforskes i denne boken, er av «god», gammeldags oppskrift – familiehemmeligheter, utroskap, masse penger og folk som gjør alt for å holde på fasaden.
Dessverre står ikke bokas krimgåte fint på egenhånd, slik vi har sett i de andre bøkene hans… det blir forutsigbart og for lite spennende. Til tider er det til og med en smule kjedelig, da det kan virke som om forfatteren har gjort det han kan for å få litt lengde på boka:

Nora tok av ved avkjøring 48 og fortsatte gjennom en rekke
rundkjøringer, både til venstre og høyre og rett frem. En time og åtte
minutter etter at hun startet fra Tønsberg, var hun fremme i
Håvundvegen 17, en rød kloss av en murbygning som så akkurat like
sykehjemsaktig ut som Nora hadde forestilt seg. Vinduene ut mot
parkeringsplassen var dekket av gardiner og i noen tilfeller grønne
persienner, som sikkert ble slått ned for å dempe lyset, men som nå
virket malplassert med tanke på himmelen som hadde fått en gråsvart
tone i horisonten.

Men så var det brannen da, og dødsfallet til Jonas. Hvem var det egentlig som sto bak dette, og hvorfor. Dette er den røde tråden i alle bøkene om Henning Juul, og akkurat de delene som direkte omhandler Juuls søken etter svar er interessante.
Og slutten har den nå så velkjente cliffhangeren – så igjen blir det en lang ventetid på femte og siste bok – hvor vi får svaret. Håper Enger til den gang også har klart å komme opp med en bedre krimgåte…

Og gjennom hele boka irriterer jeg meg over at jeg har blitt fortalt at vi befinner oss i 2011 – samtidig som vi også blir fortalt at vi befinner oss 2 år etter den fatale brannen i 2007… det skulle da virkelig bli i 2009?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En tidlig morgen i oktober møtes et jaktlag før de går til sine standplasser. Et skudd høres, men ingen melder fra om at det er de som har skutt. Noen timer senere blir en av elgjegerne funnet død og hans fjortenårige datter er sporløst forsvunnet.
Den nye politisjefen i Hagfors, Petra Wilander tilhører jaktlaget og blir dermed også en av de mistenkte. Hun kan derfor ikke utføre jobben, og det kompliserer ting.

Som i Schulmans tidligere bøker, møter vi også journalisten Magdalena Hansson, som har flyttet tilbake til barndommens trakter på bygda og som for tiden har barselpermisjon. Men når alvorlige ting skjer i bygda, samtidig som innsparingsspøkelset lurer i bakgrunnen og truer arbeidsplassen hennes, klarer hun ikke å la være å undersøke saken om den døde jegeren.

Det er stillferdig krim dette her, det tar seg liksom aldri opp til de store høyder innen spenning og overraskelsesmomenter. Her er det bygda og dens innbyggere som skildres, til tider veldig godt – med innfløkte relasjoner, hemmeligheter og bygdedyr. Tildels interessant og tildels litt kjedelig innimellom, jeg synes godt boka kunne vært strammet til noe – det dro litt for mye ut der en stund.

Men ellers koser jeg meg med bøkene til Ninni Schulman mens jeg leser dem, jeg altså – men det er kanskje ikke de bøkene som sitter igjen best i bevisstheten etter at de er lest ferdig…

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det første som slår meg er at dette var utrolig overfladisk. Hovedpersonen er overfladisk, handlingen er overfladisk (og litt provoserende) og språket er overfladisk. Og det stemmer da virkelig ikke med det bildet som har blitt tegnet av Paulo Coelho, ikke slik jeg har fått det med meg. Jeg har inntrykk av at han nærmest er livsendrende i sin filosofi og sitt menneskesyn – så da er vel moralen i denne boka at hvis du har det veldig godt og trygt, men likevel kjeder deg litt og lurer på om det ikke er noe mer, så er det selvfølgelig helt greit å være litt utro mot mannen din og alt blir fint og flott og perfekt igjen. (Derav min kommentar om litt provoserende handling).
Men det er ikke mer provoserende enn at jeg ristet lett på hodet og kom på at hele historien er så overfladisk at man nærmest ikke kunne forevente noen dypere forklaring på utroskap… de eneste ordene med dybde, er hentet fra andre; forfattere/filosofer/Bibelen…

Jeg har ikke lest mye Coelho tidligere – Alkymisten selvsagt, (som jeg synes var oppskrytt, men med forbehold om at jeg personlig ikke klarte å forstå den dypere meningen), Veronica vil dø (den likte jeg) og Manuskriptet i Accra (som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Er ikke det en bok bare stappet full av forskjellige sitater og moralske historier?)… Ja, også har jeg lest Elleve minutter ser jeg når jeg leser tittelen bak på denne boka, men den husker jeg absolutt ingenting av (hva handlet den om?).

Så nei, denne boken ga meg overhodet ingenting – men lettlest var den heldigvis, så jeg trengte ikke å bruke så innmari lang tid på den.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det tok litt tid før historien satte seg – innledningen ble rett og slett litt for lang etter min smak. Jeg synes at hele boka med hell kunne ha vært stammet inn endel underveis. Det er masse spennende partier, men boka hadde ikke behøvd alle sine over 500 sider for å fortelle denne historien.

Historien er riktignok intrikat, spennende og god komponert – så selv om jeg nok skummet meg gjennom endel partier, er jeg til syvende og slutt veldig fornøyd med denne boka. Gregg Hurwitz er en god spenningsforfatter, som jeg kommer til å følge også heretter.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nicolai Lilin tilhører Urkaene, et kriminelt folkeslag som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria – på grensen mellom Moldova og Ukraina. Dette er en gruppe mennesker som er sterkt knyttet til hverandre, de følger strenge æresbegreper, har et komplekst hierarki og en dyp mistro til fremmede, og ikke minst til politi og styresmakter.

"I det sibirske samfunnet lærer man å drepe fra barnsben av. Vår livsfilosofi er tett forbundet med døden, og ungene blir lært at fare og død er en del av det å være til, og følgelig at det å dø og ta livet av noen er helt normalt, bare man har en gyldig grunn."

Det er veldig rart å lese denne boken, som sitatet over viser – lærer de barna sine til at å ta liv, det å faktisk drepe et annet menneske – er OK… så lenge de har en god grunn. Og reglene er det de selv som lager. Dette er jo temmelig langt fra det «vi» er opplært til, og temmelig hårreisende. Men samtidig så er æreskodeksen og rettferdighetssansen til disse menneskene så riktig at man neste ender opp med å like dem også. Helt til neste voldsorgie blir beskrevet – da liker man dem ikke likevel… Og slik gå det gjennom boken… Den må neste bare leses – her ble jeg kjent med et folk jeg overhodet ikke hadde noen kunnskaper om, ikke engang at de eksisterte visste jeg. Det er også veldig lite å finne av opplysninger om dem ellers, så dette er en bok som gir et innblikk i en totalt ukjent verden for de fleste – skrevet av en som selv er kriminell; en urka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Etter hendelsene i forrige bok (som er veldig vanskelig å si noe om, siden det ikke er sikkert at alle har lest denne…så jeg lar det være med denne kommentaren) snakker ikke lenger Carol Jordan og Tony Hill sammen. Skyldfølelse og sorg har skapt enorm avstand mellom de to.
Men drapene stopper ikke av den grunn. En morder dreper kvinner som har en foruroligende likhet med Carol Jordan, en morder som straffer sine ofre på de mest bestialske måter, og det kan se ut som om det bare er Carol og Tony som kan løse gåten – men vil de noensinne klare å samarbeide igjen?

En ny bok om Tony og Carol er alltid etterlengtet fra min side. Heller ikke denne gangen skuffet Val McDermid meg, men denne gangen tror jeg nesten man er avhengig av å ha lest de forrige bøkene (i det minste den forrige: Hevnen) fordi mye av handlingen foregår på det personlige plan mellom Tony og Carol. Mordgåten i denne boken er som alltid frittstående, men det er mange henvisninger til tidligere hendelser, og ikke minst samarbeidsproblemer som henspeiler på tidligere hendelser – jeg tror ikke jeg ville hatt like stor glede av denne historien hvis jeg ikke var kjent med forhistorien.

Når det er sagt, så er ikke dette noe minus – det er bare å lese McDermids tidligere bøker om psykologen Hill og etterforskeren Jordan. (Oversikt over bøkene)
Alle bøkene fra hennes penn har endt opp som favoritter hos meg – så hvis du må starte fra begynnelsen for å få med hele bakgrunnshistorien, så har du mange spennende lesestunder foran deg. Lykke til.

Les denne og mange flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Du tok deg ikke tid til å lese det jeg skrev, eller? Jeg trodde også på alt hun skrev, jeg poengterer at boka er veldig troverdig, at noe av grunnen til at Tone irriterte meg var nettopp at slike finnes i virkeligheten. Jeg vet at politifaget inneholder flying mellom møter "opp og ned etasjene" og at penger er en viktig faktor. Men det hadde gjort seg bedre i en dokumentarbok - som krim ble det i forhold til andre bøker jeg har lest (litteratur, fiksjon, oppfunnet) for tamt!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Nei, det blir ikke bedre!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vi møter en meget usympatisk mann; Drew Evans har alt – han har hatt en privilegert oppvekst, han er en vellykket forretningsmann og han er en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Han bruker kvinner kun til sex og har overhodet ingen intensjoner om å binde seg til noen av dem – ikke engang et møte nummer to er noengang aktuelt. Men så møter han kvinnen i sitt liv, og han blir forelsket – og hun vil selvfølgelig ikke ha ham.

Hvor skal jeg begynne? Ved sex-scenene? Ved mannsjåvinisten? Ved klisjeene? Ved slutten? Altså – dette er jo ikke bra! I kjølvannet av Ffifty Shades-suksessen (hvordan i all verden ble det en suksess?) har det kommet en rekke bøker med erotisk innhold, og en tynn, tynn historie i et forsøk på å binde det hele sammen. Dette er en slik bok. Men skulle du ha sett – den er skrevet fra mannens perspektiv, det skal visst være nærmest banebrytende. Hadde jeg bare trodd på det da… På karakteren, på beskrivelsen av Drew; som om dette er en «helt normal mann», med de stadig tilbakevendende belærende: «Husk dette kvinner: ALLE MENN TENKER PÅ SEX HELE TIDEN!» Det er jo ikke slik, boken er skrevet av en KVINNE, for pokker! Hun har egentlig bare beskrevet den stereotype, sexfikserte, mannsjåvinistiske, «jeg bruker kvinner fordi jeg ikke kan styre lystene mine»-type mannen, som jeg ikke tror et sekund er beskrivelsen av en «vanlig mann».

Jeg satt å flirte meg gjennom boka, fordi jeg ble så oppgitt over at man gir ut slik – jeg innser at noen tydeligvis liker å lese slike bøker (er det sex’en?) siden de selger bra(?), men jeg skjønner ikke hvorfor. Språket er platt og enkelt, gjentakelser til det irriterende («hun bet seg i leppen», «hun så på meg med dådyrøynene sine»), og en gjennomført forutsigbar historie. De får hverandre, nei forresten, joda, de får hverandre, nei det gjør de ikke…(så skal jeg ikke skrive hvordan det går HELT til slutt, men du kan gjette det, ikke sant?;-))
Jeg kan jo trekke fram én positiv ting ved boka da: Den var lettlest! Det enkel språket og den forutsigbare historien gjorde at jeg tross alt kunne bruke et minimum av tid for å komme meg gjennom den.

Boka fikk jeg i utgangspunktet fra forlaget fordi de utlyste en konkurranse, der den bloggeren som skrev den beste anmeldelsen vant en tur til New York. Rent prinsipielt deltar jeg ikke i slike konkurranser – det må gå under begrepet smøring. Men i ettertid innser jeg at det kunne ha vært litt morsomt, i og med min anmeldelse ikke kan gå under kategorien «positivt omtale».
Det ble også store diskusjoner rundt dette i media (Bok & Samfunn), eget innslag i Dagsnytt 18 og i bloggmiljøet. Bastion Forlag uttalte at «den beste anmeldelsen ikke nødvendigvis trengte å være en positiv omtale av boka»… Lurer på om jeg hadde vunnet tur til New York med denne, hvis jeg hadde deltatt i konkurransen?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

CecilieJakob SæthreBoktimmyRandiAReadninggirl20VildeEmil ChristiansenErikElin SkjerengHarald KJulie StensethKristinSiv RønstadWenche VargasHildLadyOfTheBookskaroghMaikenHilde SReidun SvensliKetilMaria Festli EriksenAnne Berit GrønbechLeseaaseToveIngunn SRoger MartinsenalpakkaInger Johanne SæterbakkArcticDwarfsusannaMarius Theodor Yttri FjørtoftUnn BjørklundKristinLibraritas vDolly DuckAlice NordliTine JohnsenIdaKay Nilsen