Bokelskere.no

Jeg syntes plottet virka interessant da jeg snubla over boka, og det synes jeg fortsatt den er. «Raudt støv» er bok 1 i en serie, så denne boka er bare starten.

Handlingen er satt til Australia, og året er 2060. Verden er satt fast i en dystopisk, tilsynelatende nærmest altutslettende krig. Vi får vite lite om verden utenfor Australia, og vi får vite lite om hvem som egentlig kriger mot hvem. Alt vi vet er at «fienden» rykker fram, allerede har okkupert store deler av Australia, og at våre hovedkarakterer befinner seg i det som fremstår som den siste bastionen av sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Våpnene er avanserte. Vi snakker om høyteknologiske drapsmaskiner og kunstig intelligens som oppfatter de minste luktmolekylene på mange kilometers avstand.

«Fienden» framstilles som bestialsk, men det er vanskelig å vite om dette er propaganda, sannhet eller en god blanding av begge deler, for fiendens perspektiv på krigen er fullstendig fraværende.

Hva som skapte krigen vet vi ikke. Det nevnes kulturkrig, ideologienes kamp og identitetspolitikk, og jeg håper inderlig at formuleringa «Å framstå som god hadde blitt tusen gonger viktigare enn å vera god» ikke er et tegn på at serien blir et anti-woke-manifest som Danby Choi kunne dikta opp. Inntil videre får vi lure!

Språket er nydelig, og Kvæven skriver best når han beskriver dyr og landskap. Spesielt beskrivelsen av det evige kretsløpet av liv og død på romanens siste sider er vakker.

Vi møter en haug av karakterer, hvorav veldig mange dør. Det jeg savner mest i «Raudt støv» er dybde. Best kjent blir vi med generalløytnant John Arnhem, en litt hardhausa fyr som har blitt litt for godt vant med krigens hverdag, og spesialsoldaten Brett Hamersley, som ikke har blitt like avstumpa, og som planter noen etiske skrupler i Arnhems hode. Det vi ikke får tid til er å mene eller føle stort om karakterene og deres historie. Stort sett skraper vi på overflaten.

«Raudt støv» er et solid grunnlag for det som kan bli en spennende historie, med språklig vakre øyeblikk. Jeg er spent på del 2 og håper at ventetida ikke blir alt for lenge.

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.

Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.

Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.

Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.

Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»

Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»

Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.

Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.

Team Tuva er en fin liten bok, delt opp i flere noveller. I hver novelle møter vi hovedpersonen, Tuva, gjennom forskjellige personers øyner. Presten som skal mekke tale til hennes mors begravelse, tannlegen, advokaten, fastlegen, en kåt snekker, personlig trener, en bankansatt og psykologen hennes.

Vi møter Tuva som et komplekst menneske - engstelig, stressa, deprimert og sliten, men like så mye spontan, begeistra, ærlig og direkte. Jeg synes Tuva er en karakter det er lett å bli litt glad i. Samtidig er det mye som forblir usagt. Her møter vi Tuva gjennom andres øyner. Vi får ikke med oss mye av den indre dialogen, følelsene hun holder skjult. Vi får riktignok små glimt av dem, men noe forblir en gåte. Det synes jeg ikke er en svakhet med boka, men det gir meg lyst til å bli kjent med Tuva!

Selv om Tuva er hovedpersonen mangler det ikke på andre karakterer å bli kjent med, både de som er våre øyner inn i boka og mennesker i deres liv. De fleste novellene starter med å gi oss et lite innblikk i livet til personene som møter Tuva. De er stort sett i roller der vi bare pleier å møte dem i en profesjonell kontekst, under tidspress og med lite rom for det menneskelige. Team Tuva minner oss litt på at også disse personene er mennesker, med et like komplekst privat-, tanke- og følelsesliv som det vi selv opplever hver dag.

Dette er definitivt ei bok jeg kan se for meg å lese igjen, eller som jeg lett kunne ønsket meg en oppfølger til!

Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.

Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.

Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.

Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.

Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.

Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.

Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.

Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"

En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.

Anbefales!