En rivende handling, men langt fra den beste av thrillerne til Ken Follett.

Jeg ga Søsterklokkene terningkast fire, men jeg synes denne fortjener ett øye til, altså fem. Denne ble avsluttet sånn at fortellingen kan fortsette. Så kanskje det blir en trilogi.

Det er akkurat som mange av de bøkene som jeg husker fra da jeg var barn. Her var det plass til selv å fabulere og grunne. Jeg har allerede lastet ned Hekneveven og gleder meg til den.

En tynn bok om nordmenns aktivitet i de vi kaller slavehandelen mellom Afrika og Det amerikanske Kontinentet.

Enda en gang en bok som rev meg med. Vanskelig å legge fra meg, men jeg trengte pauser iblant, akkurat som de andre bøkene fra Kepler-paret.

Det er fint å følge denne slekta til Edvard Hoem. Han skriver lett og er grei å forstå, selv om han skriver på nynorsk.

Den fjerde boka jeg har lest av Ildefonso Falcones. Vi er tilbake til der Havets Katedral sluttet, men der slutter all likhet. Her får vi mye mer historie og detaljer rundt hvem som styrer og hvem de sloss. Kanskje litt for mange detaljer og litt for mange navn.

Som vanlig gir jeg Follett en femmer. Vi er nå tilbake til rundt tusentallet, og leser om vikingenes herjinger i England, vikinger hovedsakelig fra Danmark. De er noen skikkelige råtamper, men det er jo også engelskmennene, så alt henger i hop, men kjærligheten dominerer som vanlig, slik det skal være hos Ken Follett.

Jeg anbefaler boka til alle som liker å lese om mennesker i sin tid.

«Hva er Den Største Forbrytelsen?».

Onsdag 14. oktober 2020.

Vi satt i foajeen på Hjertes Kino og ventet på at sangerne skulle komme på scenen i Operakaféen.

Jeg pekte på den store plakaten på siden av sitteplassene. Den viste baugen på en båt med navnet «Donau» nesten helt oppe ved «ripa». Jeg tenkte med en gang på transporten av jødene fra Oslo til konsentrasjonsleirene i Europa med skipet som hadde navnet Donau.

«Jeg har hørt det uttrykket før», svarte hun. Uten å si noe mer.

Da konserten var over sjekket jeg med Google og fant at det var en film som skulle ha premiere i november, en film basert på boka med samme navn av forfatteren Marte Michelet. En bok om jødenes liv i hele Europa.

For noen dager siden la jeg den fra meg og begynte å tenke.

Først tenkte jeg, «for noen drittsekker vi var». Ikke bare noen få av oss, men flesteparten av borgerne i Europa og Norge. Vi var jo skyldige alle sammen. Ikke bare nazistene, men de vanlige borgerne. Og myndighetene i vårt eget land.

Jødene fikk jo aldri sjansen til å vise at de var som oss alle sammen. Ingen nasjoner ville ha dem som landsmenn i sine land.

Så begynte jeg å tenke. Jeg er født i 1947 og husker at de voksne noen ganger kalte hverandre for «din jævla jøde».

Altså etter den siste krigen. Etter at millioner av jøder ble drept av nazistene. Og etter at «alle» mente at de var grusomme og forferdelige de som drepte jødene. Så kalte folk hverandre «din jævla jøde» når de mente at noen tok seg for godt betalt for en eller annen vare.
Jeg husker at jeg en gang hørte eller leste at drapene på jødene ikke hadde vært mulig uten ved hjelp av vanlige borgere i Europa og Norge. Og hvis den vanlige borger i Norge hadde villet beskytte jødene, så ville det ikke vært mulig å transportere så mange jøder til utryddelsesleirene i Europa, og så effektivt.

For noen dager siden leste jeg en kommentar fra Mona Levin. Jeg tror det var et svar på noe en eller annen hadde skrevet om henne eller om jøder generelt, der skriveren brukte ordet «dere» til Mona Levin. Og hun svarte at hun var en norsk nordmann, og det var det. Hun skrev litt mer, men det jeg synes var viktig var at hun skrev at hun var norsk og nordmann og ferdig med det.
Mange forveksler, synes jeg, israelske statsborgere med jøder. Mesteparten av israelske statsborgere er nok jøder, men det betyr ikke at alle jøder er israelske. Norske jøder er nordmenn og ferdig med det.

Anbefalt bok er «Den Største Forbrytelsen» av Marte Michelet.

Det er søndag ettermiddag. Jeg har lagt fra meg boka Mandeltreet. Den er ferdiglest og ligger på salongbordet med permen bøyd litt oppover som viser at den har blitt åpnet mange ganger, fordi jeg har trengt litt tid til å stoppe opp og tenke.

Nå sitter jeg og tenker på reklamen for Aftenposten der skuespilleren snakker med sin behandlende psykolog og får sin diagnose.

«Du lider av skråsikkerhet», sier psykologen.

Boken Mandeltreet handler om konflikten mellom palestinere og israelere, og hvor ille dette er for menneskene i regionen. Samtidig gir boka også et glimt av håp for dem som bor der.

Så hvorfor tenker jeg på Aftenposten-reklamen?

Jeg tenker at håpet kanskje ville hatt større muligheter for å slå gjennom hvis ikke alle var så skråsikre på at de har rett.

Forfatteren er amerikansk og av jødisk herkomst.

Ken Follett har skrevet mange flotte og interessante bøker. Denne var ikke blant dem.

En bok om virkelige og dramatiske hendelser.

Mesterlig og fantasirikt skrevet.

Den samme driven som i tidligere bøker.

Maja Lunde blir stadig bedre. Denne boken er svært aktuell, i alle fall i år med tørke i Europa.

Grei nok, men det er tydelig at Wilbur Smith har blitt eldre og trenger hjelp til forfatteriet.

En av få bøker som jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg. Terningkast 5.

En gripende historie. Uansett om den har rot i virkeligheten eller ikke. Viktig bok.

Som vanlig gjør Dan Brown en god jobb, men de siste par kapitlene ble litt strevsomme. Alt i alt en svært god bok, i alle fall for meg. Jeg anbefaler den for alle.

Det er sjelden at jeg gir en bok terningkast mer enn fire, men her måtte jeg strekke meg til terningkast fem. For mange år siden leste jeg Da Vinci koden og nå er jeg tilbake til Dan Brown.