Etter å ha tvilt ,eg gjennom de første sidene, endte jeg opp med å like denne boken kjempe godt! Det kan hende at min begeistring for boken også har en sammenheng med at den kvelden jeg leste om hevnen over Frøydis mannlige kollegaer, leste jeg også redaktørens kommentar i siste utgave av magasinet Ledernytt der det står en hel masse om fysisk og mental trening, prestasjoner og lederansvar - og plutselig ble boka til Helene Uri helt virkelig for meg! Jeg ser at det er flere som overhodet ikke liker denne boka, men for meg er det en veldig underholdende, morsom, lett og gøy bok med en liten alvorlig undertone. En bok som spøker med feminismen, men som på ingen måte latterliggjør den. Jeg anbefaler boka varmt.

Hastverk er lastverk.

Denne boken er preget av å være det den er: Forfatterens hobbyprosjekt skrevet på fritiden mellom jobb og familieliv. Historien og plottet er veldig bra, men hovedpersonen gir et forvirrende inntrykk og fremstår som lite troverdig. For meg er det snodig at Anna Berg får angstanfall og suger på hestehalen sin det ene øyeblikket og så tar ”ballegrep” (bokstavelig talt) på en truende forretningsadvokat det neste. Boken er lettlest og kapitlene er korte, raske snapshots som driver historien fremover på en god måte. Jeg gir denne boken terningkast tre, på grunn av brutte forventninger og uforløst potensiale. Den kunne vært så veldig mye bedre hvis forfatteren hadde brukt litt mer tid, og forlaget hadde gitt den en skikkelig språkvask.

Charles Robert Gage er en utbrent og desillusjonert krigskorrespondent som etter å ha fått sparken av Los Angeles Post, blir oppsøkt av en mann, Thomas Colfax, som presenterer seg som en representant for den amerikanske regjeringen. Av denne mannen får Gage tilbud om å ta del i Operasjon Atropos mot en generøs pengesum. Operasjonen skal finne sted i et område av Etiopia som heter Bejaya, på grensen til Sudan, og går ut på å støtte opprørskampen til organisasjonen National Islamic Independence Front (NIIF). Majoriteten av NIIF tilhører stammen Beni-Hammid, og Gage skal sammen med to andre, engelskmannen Patrick Moody og amerikaneren Jeremy Nordstrand, være deres militære rådgivere, eller leiesoldater om du vil.

Forfatteren Philip Caputo skriver i forordet at romanen er fiksjon og at det ikke finnes noe området i Etiopia som heter Bejaya og heller ingen stamme som heter Beni-Hammid. Bejaya deler riktignok noen likhetstrekk med Eritrea som frem til 1993 var en del av Etiopia, men det er også alt.

Boka handler i hovedsak om samspillet mellom de tre deltakerne i Operasjon Atropos; Moody som er operasjonens leder, Gage og Nordstrand, samarbeidet deres med NIIF og Beni-Hammid stammen og opplevelsene i Bejaya.

Denne boken innfridde ikke mine forventninger. På bakgrunn av tittelen og vaskelappen bak på boken, trodde jeg den ville handle mer om Etiopia, og det etiopiske samfunnet. Istedet er det først og fremst en brutal og blodig historie om en engelskmann og to amerikanere som går seg vill i forhold til seg selv og sine egne verdier, og det stedet de er og de menneskene de er sammen med. Jeg gir boken terningkast 3.

1990-tallet var et brutalt, blodig, og ekstremt voldelig ti-år for Øst Afrika og Afrikas Horn. Borgerkrig i Somalia, borgerkrig i Sudan, folkemord i Burundi og Rwanda og krig mellom Eritrea og Etiopia som resulterte i store flyktningestrømmer, sykdomsutbrudd og sultkatastrofer satte sitt preg på alt av rapporter, avisartikler og bøker som ble skrevet om området. Det er også tilfelle med denne boken av den amerikanske journalisten Scott Peterson fra 2001. Peterson var krigskorrespondent og rapporterte fra konfliktene i Somalia, Sudan og Rwanda på denne tiden, og i boken redegjør han kort og enkelt for bakgrunnen for konfliktene og forteller om hvordan han opplevde dem. På mange måter gir han et veldig sterkt vitnesbyrd fra denne tiden, samtidig kan jeg ikke fri meg fra en følelse av at han har en overfladisk tilnærming til det han opplever. Menneskene han møter blir først og fremst statister i hans adrenalindrevet jakt på en ny sensasjonspreget historie. Peterson fermstår som en hvit mann i Afrika, som møter andre menn, i kriger og konflikter som tilsynelatende bare handler om menn og hvor kvinner og barn er redusert til stakkars uskydlige ofre. Det er en tabloid fremstilling.
Det mest spennende med boka er at den gir en ekstra puslespillbit til historier som er beskrevet i andre bøker jeg har lest. Petersons historie om da flere jornalister ble angrepet av sivile i Mogadishu under amerikanernes jakt på krigsherren Aidid, så er det en historie også Aidan Hartley forteller om i "The Zanzibar Chest", fortellingen om møtet med Riek Machar i Sør Sudan gir et ekstra innblikk i historien om forholdet mellom Machar og Emma McCune som Deborah Scroggins forteller om i boken "Emmas krig" og i fremstilingen om Rwanda nevner Peterson både sjefen for UNAMIR styrkene Romeo Dallaire og Hotel Milles des Collines, som man kan lese mye mer om i bøkene "Shaking hands with the devil" og "Hotel Rwanda".

"Me against my brother" er ikke mitt første valg når det kommer til bøker om Øst Afrika og Afrikas Horn. Til det er den alt for overfladisk og "typisk amerikansk" - men hvis du kjenner området og vil vite mer om hvordan en krigskorrespondent opplevde det å være der når de store dramatiske hendelsene på 1990-tallet fant sted, så gir den et bra bilde av det.
Jeg gir boken terningkast tre

BBC jornalist og Afrika redaktør Mary Harper har skrevet en dagsaktuell og veldig god bok om Somaliland og Somalia der hun går bak de vanlige stereotype oppfatningene av krigen i Somalia. En lettlest og spennende bok om en veldig komplisert situasjon. Anbefales for alle som er interessert i å lære mer om Somalia!