Bokelskere.no

Det var med store forventninger jeg endelig skulle lese denne boken - som hadde blitt så roset og oppskrytt på forhånd. Jeg ville kalt den en "stillferdig" bok - med fine skildringer og dramatiske historier til mennesker vevd inn i hverandre. Som et av kapitlene og sier: "Ingen møter er tilfeldig - alt ligger i skjebnen" - i denne boken kan nesten noen av tilfeldighetene bli litt for tilfeldig. Til at boken er så hypet - ble jeg nok litt skuffet, og lander på en FIRER. Koselig, underholdende, sår - om en kvinne som gjør alt hun kan for å leve et stillferdig liv, der selve livet hennes snakker med utestemme.

Denne (av mange høyt bejublete bok) falt ikke sørlig i smak hos meg. Jeg hørte den som lydok og opplevde de mer enn 14 timene boka varte som som ganske tregt og kjedelig.

Bokas hovedperson er kvinnen Violette Toussaint. Hun har hatt en traurig barndom, der hun vokste opp i utallige forterhjem. Som hely ung arbeider hun på en nattklubb. Her møter hun mannen Philippe Toussaint. Han sies å være utrolig vakker. Alle kvinner faller for ham, og Philippe forsyner seg grådig. Ellers er han bare opptatt av å spille dataspill og å reise rundt på motorsykkelen sin. Violette blir gravid og gifter seg med Philippe. De får seg jegg som voktere på Frankrikes siste manuelle togbom. Det er bare Violette som tar seg av jobben med å heve og senke bommene bæde natt og dag. Mannen Philippe gidder ikke.

Også foreldrene hans vender seg bort fra svigerdattera. De vil ikke vite noe av Violette. Men pliktoppfyllende som hun er, utfører hun alltid arbeidet sitt til punkt og prikke. Så blir også denne bommen automatisert, og ekyeparet må se seg om etter en ny jobb. Violette søker og får jobb som gravlundsvokter. Hun steller gravene på en kirkegård og utfører jobben med stor innlevelse og flid. Hun kjenner navnene på alle de døde som ligger der, dyrker selv blomster og tar seg av alle herreløs hunder og katter som reker omkring.

Violette føder en datter som får navnet Léonine. Hun vokser opp som et yndig barn, høyt elsket av sine foreldre og besteforeldre på farssiden. Hun elsker å bli med mora til Middelhavet der Volette har en meget god venninne. En sommer skal Léonine tilbringe ferien på et slott, innredet som feriekoloni. Mens hun er der, oppstår det en natt brann på rommet som Léonine deler med noen andre jenter. Alle disse omkommer i brannen.

En stor del av bka er viet til mysteriet om hvordan brannen oppsto og om hvem som er skyldig i jentenes død.

Ser det er svært delte meninger om denne boken. Selv synes jeg den er veldig fin. Jeg får assosiasjoner tilbake til filmen "Den fabelaktige Amélie fra Montmartre", som jeg også likte. En god-følelse fortelling dette også, som innehar litt av alt; litt humor, noe vondt og sårt, drama, mye fint og vart, mye kjærlighet. Sikkert ikke en "sann historie", men en god fortelling. Jeg dras gjennom sidene, og i motsetning til en annen kommentar nedenfor syns jeg det er et pluss med de korte og vekslende kapitlene.

Det lå an til en sekser fra min side. Men et kapittel litt over halvveis i boken gjør at jeg trekker den. Boken er jo skrevet av en kvinne "i sin beste alder" og jeg bør vel anta at hun vet hvordan kvinner tenker og hvordan det er å være kvinne. Men som mann stusser jeg over fortellingen fra en av kvinnene til Pilippe. At det for han nærmest bare var å vise seg, presse seg inn mot en kvinnes kropp og vipps var det klar bane for å trekke ned trusen hennes og "gyve på". Ny jente hver kveld, samme historie. Og det med en sånn drittsekk! Ikke vet jeg, men hvis det var så enkelt angrer jeg på at jeg ikke skjønte det da jeg selv var ung, og var mer pågående. Eller kanskje ikke…? Ingen kjønnssykdommer nevnes eller uønskede svangerskap, til tross for altså minst hundrevis av ulike partnere. Jeg ramler nok av i den delen.
Altså ble min oppfatning av kvinne - mann relasjoner utfordret, kanskje den franske kulturen avviker fra den norske, vestlandske…

Jeg stusser også over noen av reaksjonene til personer i boken, særlig Philippe.

Men likevel, jeg likte boken, kommer til å huske den.

Alltid skeptisk når det hagler med terningkast 5 og 6 på boka, men her må jeg bare si meg helt enig. Nydelig bok hvor det skrelles av lag på lag for å komme til bunns i historien og personenes historie . Elsket den og har begynt på «de tre» av samme forfatter, den virker oxo meget lovende. En super leseopplevelse og akkurat derfor jeg elsker å lese❤️🫶🏼📖

En vakker bok absolutt, men verdens vakreste? Jeg vet ikke. Jeg er glad jeg leste den og som sagt absolutt en vakker bok. Historien om Violette blir avslørt, litt etter litt. Hopper fram og tilbake i tid og av og til litt vanskelig å finne ut hvor henne i livet historien befinner seg. Mener det var en annen som også bemerket at overskriftene på kapitelene var litt irriterende, klarte sjelden å finne ut hvilke forbindelse den hadde med kapitlet. Bortsett fra en som jeg synes var utrolig vakkert. Men det hadde kanskje å gjøre at jeg akkurat var ferdig selv med min ferien. "Vi er ved sommerferiens slutt, de varme kveldene på reisen hjem, tilbake i leilighetene våre, livet som går sin gang." En god femmer.

Ifølge en undersøkelse som Norstat har laget for NRKs underholdningsprogram «Brille», svarer 18 prosent at de helst ikke vil bli sett lesende i Bibelen. I mitt tilfelle ville jeg heller blitt sett med Bibelen enn boken å vanne blomster om kvelden. Å kalle denne boka noe av det vakreste som er skrevet, er veldig fjernt fra sannheten.
For en gangs skyld skal min mann få rett: dette var det han kaller husmorporno.

Jeg likte boka. Og gir den en svak firer.
Den får fire for originalt temavalg.
Kanskje en treer for noe jålet og tilgjort over de store, store følelsene.
Og mye i handlingen jeg ikke tror på.
Jeg gråt ikke én gang.

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Ja, jeg liker jo boka. Jeg liker den originale historiefortellingen, og jeg liker portrettet av et stillferdig liv som åpner seg lag for lag. Og jeg liker glimtene fra andre liv underveis, bestefaren vi møter gjennom en begravelsestale, de korte møtene på kjøkkenet til Violette, glimt av lykke, ulykke, sorg, glede, levde liv. Men det er likevel som om historien forsøker å favne over akkurat litt for mye, at det er litt for mange vi får bli kjent med litt for godt. Og kapitteloverskriftene irriterer meg bare - og med så hyppige kapitler, trekker jo det raskt litt ned. Men totalen er på plussiden, altså.

Det skjer ofte med oppskrytte bøker, innholdet klarer ikke å leve opp til forventnigene. Når jeg loves «Verdens vakreste bok» er det klart jeg stiller beredt.
Dette er en stillferdig og fin beretning om hvor udramatisk og lite prangende det er mulig å leve og fortsatt ha det bra. Jeg likte boka, men den er ikke verdens vakreste.