Bokelskere.no

Vi er mange som har latt oss fascinere av det korthuggede språket og den naive og brutale historien vi møter i tvilling-triologien.

Analfabeten er like korthugget og nedstrippet, men med den samme tankevekkende meningstettheten. Gjennom 11 små fortellinger eller kapitler får vi Agota Kristofs selvbiografi. Språket, krigen, flukten og fremmedgjøring er sentrale elementer som skaper mening langt utover forfatteren selv. Det er aldri sentimentalt eller forklarende, men det viser oss det allmennmenneskelige og tapet til mennesker som må flykte fra hjemlandet sitt, fra familien og fra språket sitt.

Språket er sentralt. En jente som lærte å lese allerede som fireåring, som tjener til nødvendig overlevelse ved å sette opp små stykker på skolen og internatet, som bærer ordbøker over grensen - og som plutselig befinner seg i en situasjon som analfabet i en alder av tjueseks. Og som kjemper seg til et nytt språk gjennom hardt arbeid og oppslagsverk. Og som gir oss den fantastiske tvilling-triologien på sitt nye språk.

Kort, tankevekkende og vakkert!

En knøttliten bok med mye innhold.
Gjennom 11 små fortellinger, får vi forfatterens selvbiografi. Hun vokser opp på landsbygda i Ungarn. Allerede som 4-åring leser hun flytende.
Som 14-åring, flytter hun på internat, som storebroren. Der er det lite å lese, så hun begynner å skrive i stedet.
21 år gammel flykter hun til den fransktalende delen av Sveits. Her blir hun til analfabet; hun kan ikke språket. Hun må lære seg å lese å skrive på nytt.
30 år senere har hun skrevet fransk i 20 år, men hun bruker fremdeles ordbok. Og morsmålet er i ferd med å forsvinne.

Nok en sterk, interessant, og rørende bok fra Kristof. Lettlest, men langt fra lettbent!

Leses som del av #sakprosaseptember under kvinnelig forfatter.