Viser 1 til 1 av 1 omtaler

Italiensk-amerikanske Claudia Durastanti betegnes som en arvtaker til forfattere som Joan Didion,Vivian Gornick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil, og etter å ha lest "Fremmede jeg kjenner" kan jeg si meg enig i den beskrivelsen.
Durastanti tegner frem et sårt protrett av en heller dysfunksjonell familie, hvor begge foreldrene er døve men velger å ikke lære barna tegnspråk, og kommunikasjonen i denne familien blir preget av både feil og misforståelser. Hvordan er det å vokse opp i en slik familie og hvordan vil et manglende språk kunne påvirke en i voksen alder. Dette er noen av spørsmålene som blir stilt og besvart i denne selvbiografiske romanen. Anbefales!

Les gjerne hele omtalen her.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Anne-Stine Ruud HusevågHanne MidtsundAnn ChristinHanne Kvernmo RyesveinEivind  VaksvikKine Selbekk OttersengretemorLine_AVibekeEster STheaVannflaskeRufsetufsaritaolineGeir SundetCathrine PedersenToveNina GKristine Oseth GustavsenAmanda AReadninggirl20Grete AastorpKirsten LundDolly DuckHilde H HelsethLindaBSynnøve H HoelMargrethe  HaugenCarine OlsrødTanteMamieAgnete M. HafskjoldSolveigTonesen81Heidi Nicoline ErtnæsTone HEgil StangelandEirin EftevandVersionMarianneLillevi