Viser 1 til 1 av 1 omtaler

Italiensk-amerikanske Claudia Durastanti betegnes som en arvtaker til forfattere som Joan Didion,Vivian Gornick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil, og etter å ha lest "Fremmede jeg kjenner" kan jeg si meg enig i den beskrivelsen.
Durastanti tegner frem et sårt protrett av en heller dysfunksjonell familie, hvor begge foreldrene er døve men velger å ikke lære barna tegnspråk, og kommunikasjonen i denne familien blir preget av både feil og misforståelser. Hvordan er det å vokse opp i en slik familie og hvordan vil et manglende språk kunne påvirke en i voksen alder. Dette er noen av spørsmålene som blir stilt og besvart i denne selvbiografiske romanen. Anbefales!

Les gjerne hele omtalen her.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Readninggirl30mgeAstrid Terese Bjorland SkjeggerudLinda NyrudWenche VargasHanne Kvernmo RyeKatrinGVibekeStig TAvaCarine OlsrødKirsten LundReidun Anette AugustinGladleserTove Obrestad WøienHarald KNinaMaikenbandiniJulie StensethPiippokattaLisbeth Marie UvaagGrete AastorpTone HTone SundlandElla_BSol SkipnesHanneDemetersiljehusmorsomniferumMads Leonard HolvikSigrid NygaardHeidi Nicoline Ertnæsingar hBeate KristinRufsetufsaIngeborg Kristin LotheCecilieEllen E. Martol