Bokelskere.no

På tide å dra til Middelhavet

Det tok ikke mange dagene på denne siden av 2021 å innse at Middelhavet og min faste ferieøy, Korsika, var en utopi også denne sommeren.
Derfor er det ekstra hyggelig å lese den dramatiske romanen La Scala mens man kan glede seg til et glass kald korsikansk rosévin – post-korona – under et skyggefullt tre på den særegne franske fjelløya. Romanen skildrer fattigdom og slit på Korsika før, under og etter andre verdenskrig, men også mye kjærlighet og det gode liv. Det er mye sol, mye vind, mye hav og mye tomater. Napoleon med sin hær møter de italienske soldater, og når romantisk middelhavsblod renner i alles årer, er det ikke så lett å skjelne mellom de gode og de onde.

Les den! En nydelig roman.

Nydelig skildring av livet på Korsika under krigen

Et smykke av en bok!

Andreas Markussons siste bok La Scala går rett til hjertet hos alle med et forhold til kulturen og landskapet ved Middelhavet. Han er en norsk forfatter og dramatiker fra Larvik som har bodd mer enn tretti år i Nice, og på Korsika.

Med stor kunnskap og innlevelse tar han i denne boka med leserne til den gamle havnen i Bastia. Vi følger en fattig fiskerfamilie gjennom tre generasjoner, helt fram til en skjebnesvanger tur til La Scala i Milano. Handlingen starter da fiskeren Ernest kommer hjem til Korsika i 1917. Det første han gjør er å hente sønnen Gino hos munkene som har tatt vare på ham siden moren døde. Den tre år gamle Gino har aldri sett sin far. Ernest, som har mistet en hånd i en skyttergrav vest for Verdun, ror med sin venstre hånd, mens Gino holder om den andre åren med begge sine. Til sammen blir de som en slags hel mann.

Gjennom to verdenskriger følger vi fiskerfamilien, den hardt prøvede bakerfamilien, presten og de okkuperende italienske soldatene, mens Ginos barn Norma, Carmen og Othello blir voksne og møter livets utfordringer. Bokas miljø og personer griper mer og mer tak i leseren utover i boka. Boka er en lang rekke av gode formuleringer som gir liv og troverdighet til det originale og fargerike persongalleriet.

Andreas Markusson tegner karakterene med respektfull varme og innsikt. Ved å vise, mer enn å fortelle, gir han leserne den nødvendige forståelsen for karakterenes valg, muligheter og begrensninger. Derfor føler vi med både Ernest som bare kunne ro med én hånd, Laititia som ble gift nesten uten at det gjorde vondt, Fader Roberto som syndet hver fredag kveld klokken halv elleve, Annonciade med sine forutanelser og det onde øyet og med Gino, som ga de tre barna sine et løfte han ikke skulle gitt...