Bokelskere.no

Knyttneven er hevet. Historien som fortelles fra arbeiderstrøket i Glasgow i 1980 årene slår og setter lyskaster på viktigheten av at vi lager samfunn med sikkerhetsnett for de som faller utenfor.
Agnes har alokholproblemer samtidig som hun har barn å ta seg av. Men det blir barna som må ta seg av henne. Og det går mest ut over den minste med det største hjertet. Det er rått, vondt og tragisk. Men også sjelfult og troverdig, der handling og miljø males i samme palett. For det er hele, om enn sårede mennesker vi får lov å møte, med store hjerter og sterk lojalitet. Litteratur på sitt beste.

Skitten sosialrealisme fra Glasgows mørkeste hjørner.

Den beste boken jeg har lest i år, løp og les. Ikke noen gladbok, og tok lang tid å lese siden det er skotsk sleng, men det var absolutt vært det. Kvalitet fra første side.

En meget godt skrevet hjerteskjærende, gripende, trist, brutal og rå historie. Her er masse elendighet, men også kjærlighet, håp og en uendelig lojalitet til dysfunksjonelle foreldre.

skriv lenkebeskrivelse her

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Dette er historien om en utstrakt elendighet, om drukkenskap, arbeidsløshet, utroskap og trangboddhet. Handlingen utspiller seg i Skottland, i Glagow i tidsrommet 1981-1992 (da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia.) Sentralt i handlinga står kvinnen Agnes Bain. Det er nesten slik at man undres på hvorfor bokas tittel ikke har fått navn etter henne istedenfor etter yngstesønnen hennes. Agnes skiller seg ut fra kvinnene rundt henne. Hun er svært vakker, kler seg elegant og taler forfinet språk. Det er kanskje nettopp derfor hun blir stående utenfor, får liten støtte fra andre kvinner i miljøet.

Agnes er først gift med en driftig (men kjedelig?) mann som hun forlate da hun forelsker seg i den sjarmerende drosjesjåføren Shug Bain. Hun får to barn med den første mannen sin, Catherine og Leek. Med sin andre mann får hun sønnen Shuggie. Tidlig oppdager moren at Shuggie ikke er helt som andre barn. Han leker med dukker, går på en annerledes måte og stemmen hans er også spesiell. Dette hindrer ham i å få venner og gjør ham til et mobbeoffer. Familien bor trangt, de deler en leilighet med Agnes’ foreldre. En dag kommer så Shug, familiefaren, hjem og forteller at han har funnet en ny leilighet til dem. Det viser seg at den ligger utenfor byen, i et shabby gruvestrøk med en kullgruve som nå har blitt stengt. Her overlater Shug kone og barn til seg selv. Han drar sin vei, han har nemlig funnet en ny kvinne å ta inn hos.

Her starter problemene til Agnes for alvor. Hun drikker, først æl, deretter sterkere saker som hun ikke karer å frigjøre seg fra. Dette gjør hun i selskap med strøkets andre miserable utskudd. De to eldste barna forlater henne. Bare Shuggie blir værende. Han forguder sin mor og besitter en usvikelig tanke om at han skal klare å redde henne. Men det klarer han selvfølgelig ikke. Det ender med at den fordrukne Agnes dør sittende i en stol med Shuggie ved sine føtter. Scenen der han forblir ved siden av henne gjennom hele natten og kler på og pynter liket på uklanderlig vis, oser av kjærlighet og varme følelser.

Noen år senere får vi et nytt møte med Shuggie. Han jobber i en delikatesseforretning og bor på en trang hybel med tilgang til en do som han må dele med flere eldre menn som sikler etter ham. Shuggie har fått seg en venninne. Hennes mor er aller verst stilt. Hun bor på gaten og er ganske hjelpeløs. Dattera gjør alt hun kan for å lette tilværelsen for moren sin, gir henne mat, klær og andre nødvendigheter. Stilt opp mot denne andre kvinnen kan vi tenke at det tross alt var bra at det gikk som det gikk med Agnes. Denne siste scenen kan også være en pekepinn om håp for den yngre generasjon. Kanskje vil den vise seg å være sterkere og mer human enn den forrige.

Beksvart, sørgelig, håpløst, ømt. Shuggies oppvekst i Glasgow i Thathers Storbritannia er nitrist. Trygdepengene moren Agnes får hver uke, går til øl. Shuggie prøver så godt han kan å leve et normalt liv og passe på moren sin, samtidig som alt rakner. Fantastiske personskildringer. Den alkoholiserte moren som ikke får det til, det medavhengige barnet, som heller ikke får det til, alle de andre som også strever - det er godt og vondt å lese en bok der ingen verken romantiserer eller dømmer.

Hvis man bare kunne bruke ett ord for å beskrive skotsk-amerikanske Douglas Stuarts prisvinnende debutroman, 'Shuggie Bain', kunne det vært hjerteskjærende. Eller gripende. Kanskje skjelven, rå eller rørende kan brukes. Man kan også bruke en litterær sammenligning og kalle den en moderne Dickens, eller man kan kategorisere den som tragisk realisme.

Denne romanen hadde jeg høye forventninger til, men den skuffet. Stort. En rekke gjentakelser og forutsigbart innhold, skrevet på en ikke så engasjerende måte. Det synes å være en klisje av datidens slumstrøk i Irland og det dukker opp en haug stereotypiske beskrivelser. Boken mangler dypde og det kan virke som om forfatteren har vanskeligheter med å bestemme seg for hvilke personligheter vi skal komme skikkelig under huden på, med det resultat at alle blir noe overfladiske.
Jeg har lest flere oppvekstskildringer som jeg har likt veldig godt, men denne faller dessverre langt ned på lista.

Shuggie Bain var ei fin, men fryktelig, bok. Den gir deg innblikk i livet til en fattig familie i Skottland på 80-tallet. Faren er utro og ofte fraværende, mora lider av alkoholisme, eldstesøster er desperat for å kommes seg vekk, han midterste ønsker å dyrke tegnetalentet sitt og han yngste - Shuggie - har mer enn nok med å finne sin plass i verden. Boka er full av fæle scener og situasjoner, men det som gjør at den fungerer så bra er hvor kjærlig alle disse karakterene er skildra. Det er en beskrivelse av elendighet, men ikke elendige mennesker.