Bokelskere.no

Komplett uten interesse, innholdsmessig og litteraturmessig, men i all rettferdighet så er jeg heller ikke i målgruppa for denne historien.

På samme måte som tittelen på denne boka er original i all sin hverdagslighet, er også innholdet trivielt og ytterst gjenkjennelig, men samtidig samtidig fortalt på en slik måte at det virker forfriskende og spesielt.
Boka rommer historiene om to ulike kvinner som begge lever i en omtrent sammenliknbar livssituasjon. Begge har de ektemenn, hjemmeboende barn og er yrkeskvinner. Kapitlene alternerer mellom de tokvinnene.
Vigdis er jordmor. Hun later til å trives godt i yrket sitt. Hun er gift med Rune. De har tre barn, to bor fremdeles hjemme, den oppstasige tenåringsjenta Åsta og den rolige og sjarmerende 12-åringen Jacob. Vigdis er på mange måter et typisk ja-menneske. Hun er effektiv og arbeidsom , tar på seg allverdens oppgaver. Likevel har hun lenge følt seg utbrent og utilfreds. Det føles som om hun har mistt seg selv, som om familien tar henne som en selvfølge, som om de suger all kraft ut av henne. Årsaken ligger først og fremst hos hennes mann. Rune. Han virker utrolig selvopptatt og egoistisk. Vigdis har følelsen av at de ikke lenger snakker med hverandre,bare til hverandre. Lenge har hun syslet med tanken på å gå fra ham, det gjelder bare å finne det passende tidspunktet. Dette til tross for at en skilsmisse vil for henne bety et skritt tilbake i levestandard.
Den andre kvinnen er Linn, snart 40 år (10 år yngre enn Vigdis). Linn har alltid vært spesielt vakker og har utøvd en sterk attraksjon på menn. Dette har gjort henne selvopptatt. Når hun nå må begynne å innse at attraksjonen ikke er like sterk lenger, føler hun seg ulykkelig. Linn har en mann som virker utrolig omsorgsfull. Han har også en særdeles gode tone med den 4 år gamøe datteren deres, mens Linn ofte irriterer seg over ungens mange innfall og påfunn. Så skjer det at de to kvinnenes stier krysser hverandre og noen endringer oppstår.
Det jeg likte best ved boka var den humoristiske tonen som gjennomsyrer den. Dessuten er det nok av situasjoner man kjenner seg igjen i som henting i barnehagen, foreldremøter på skolen osv. Disse er ofte tatt helt på kornet.

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den unødvendig treig synes jeg.

Utan ei anbefaling frå ei god venninne er eg ikkje sikker på om eg ville ha kome så langt som å lese denne. No er eg glad for at eg gjorde det. "Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er en roman om moderne samliv. Om troskap og utroskap, moderselskap og seksualitet - og om kunsten å finne veien tilbake til seg selv" skriv forlaget. For eiga rekning legg eg til at boka er overraskande lettlesen. Kan anbefalast!

en "flat" bok som forteller om 313 sider med hverdager.

Heldigvis ikke mye husarbeid her

Plukket med meg denne på impuls i bokhandelen fordi jeg hadde lyst på noe morsomt å lese. Men det ble ikke så morsomt som jeg hadde trodd. Her er det deprimerte og villfarne kvinneskikkelser med kronglete liv. Vigdis er utrolig slitsom med sine oppheng i (ekle) detaljer i hverdagslivet; det toppet seg med en utstudert beskrivelse av hvordan noen majonesflekker rundt en kvinnemunn skiftet plass til en serviett på bordet i løpet av en samtale. Jeg prøvde å undersøke om Linn var av den samme ulla, eller om det var ment at Vigdis skulle være en sånn type som ser glasset som halvfullt. Men disse utbroderingene finnes i synsvinkelen hos Linn også. Jeg ble også trøtt på ungen Billie, faktisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken fokuserer så mye på Billie? Billie og barnehagen. Jeg ville gjerne ha noe morsomt å lese, ikke grave meg ned i slitsomme liv som må tolkes. Det var feil bok til feil tid - eller feil forventninger.

Denne var herlig og ekte og man kunne kjenne seg litt igjen i deler av boka om familieliv og ekteskap.

Denne boka er skriven før, berre betre

Hva jeg klager over når jeg klager over husarbeidet gjør egentlig veldig mykje bra. Den har den vanlege norske sarkasmen som er å finne i dei fleste norske romaner for tida. Den beskriver kvardagssituasjonar med pinleg presisjon, og teiknar eit bilete av livet som er gjenkjenneleg for dei fleste. Det einaste problemet er at den er skremmande uoriginal.

Hovudinntrykket mitt av denne boka er at eg i stadet kunne ha lese nei og atter nei av Nina Lykke. Det er den same boka, berre betre skriven, morosamare, og treffer enda betre med skråblikka sine. Det verker som om Heidi Linde i denne boka prøver å gjere det same som Nina Lykke og Vigdis Hjorth har gjort dei siste åra, men ho lykkast ikkje nemneverdig. Ho blir sittande igjen som fretex-versjonen av Nina Lykke til slutt.

Gjenkjenneleg handling

Boka handlar altså om to kvinner hvis liv blir knyta saman av ein mann. Nemleg mannen Vigdis vil skilje seg frå, Rune, og elskerinna hans Linn. I det første kapittelet bestemmer Vigdis seg for at ho vil gå frå Rune, men i det ho sitt utanfor badet og ventar på han for å fortelje det, sendar han med eit uhell eit dickpic meint til elskerinna.

På dette tidspunktet var eg investert, eg var nysgjerrig på kva som kom no, eg likte karakteren Vigdis godt nok til at eg gleda meg til resten av boka. Så bladde eg om, og plutseleg var me seks månader tidlegare. Resten av boka handlar om vegen fram til augneblikket med dickpicet. Dette var eit modig val med tanke på at alle som har lese ei norsk roman utgitt etter 2010 har lese akkurat den handlinga allereie.

Om det var rett val er eg meir usikker på. I 300 sider venta eg på at noko interessant og overraskande skulle skje, men alt fulgte det same mønsteret som me alle har lese før. Det mest imponerande med handlinga i denne boka, er at det er mogleg å skrive så forutsigbart at det kjentest ut som eg var ferdig med heile boka og visste alt eg lurte på etter 50 sider.

Ikkje berre dårleg

Sjølv om handlinga trekk kvaliteten valdsamt ned på denne boka, er det likevel plenty med ting som trekker opp. Heidi Linde er ei morosam kvinne, og det skjer støtt og stadig gjennom boka at eg humrar lett over noko som blir sagt eller gjort. Ho har mestra kunsten å betrakte det daglege med eit skrått nok blikk til at ein berre må smile.

I tillegg er det lett å like fleire av karakterane. Dei har sine feil, som alle andre, men dei fleste av dei er det i alle fall mogleg å sympatisere litt med. Spesielt Vigdis og Linn falt i smak her, og det var heldigvis dei all tida var via til. Om handlinga var uforutsigbar og dermed litt kjedeleg, er det likevel verdt å lese boka for å bli kjent med disse to.

Samtidig er det ikkje til å stikke under ein stol at dette ikkje veier opp for handlinga nok til at denne boka blir bra. Når ein har skrive så bra bøker som Heidi Linde har tidlegare, er ein rett og slett naudsynt å skrive betre enn dette. Det var rett og slett ein stor skuffelse.