Viser 1 til 4 av 4 omtaler

I desember 2015 skrev jeg et blogginnlegg om den første romanen om Olive Kitteridge:

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

Etter at jeg leste romanen, kjøpte og så jeg filmatiseringen av romanen. Det er derfor Frances McDormand jeg ser for meg når jeg leser om Olive.

Oppfølgeren jeg har lest nå, Olive, igjen, utgitt i 2019 og på norsk i 2020, er minst like god. Hvor har Elizabeth Strout hentet sin menneskekunnskap fra, det er til å undres over. Temaene strekker seg fra oppvekst til alderdom og død. Det er sagt og skrevet at man blir klokere av å lese skjønnlitteratur. Jeg tviler på om det er noen som har lest boken jeg har lest nå som ikke har tenkt gjennom eget og andres liv under lesingen. For egen del er det gjenkjennelse stadig vekk. Det er ikke en gjennomgående trist bok. Det er en bok om livet. Blant annet hvordan vi roter det til for oss selv.

Som den første romanen om Olive, er Olive, igjen delt om opp i historier/kapitler der det Olive spiller hovedrollen i enkelte kapitler, i andre er hun kun et navn eller hun er der med den karakteristiske hånden som vinker over hodet.

Mer om boken her i dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Olive, altså. Vanskelig, direkte og skarp, men så omtenksom når det trengs. Det er en sånn menneskekunnskap i bunnen her.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hvor mye forstår vi egentlig av oss selv og andre?

Den første boka om Olive Kitteridge kom på norsk i 2008. Da jeg oppdaget boka for fire år siden, falt jeg umiddelbart for denne bryske og kantete dama. Og nå når oppfølgeren er her, sitter jeg med et helt ferskt bibliotekseksemplar som jeg knapt har greid å legge fra meg før boka var ferdiglest.

Olive er en pensjonert mattelærer, og i begynnelsen av boka er hun enke. Sønnen og svigerdatteren bor i New York, og Olive er ensom. Hun er den typen som alltid sier høyt det hun tenker og mener uten tanke for hvordan dette kan virke på andre mennesker. Men i løpet av denne boka begynner hun etter hvert å skjønne at det ikke alltid er så lurt, og at også hun er avhengig av andre mennesker for å trives. Da hun treffer Jack Kennison og gifter seg med ham, er det en overraskelse for mange. Men, som hun forklarer når hun er på besøk til en tidligere elev, «... vi er begge gamle nok til å vite ting nå, og det er bra.» «Hva slags ting?» «Når man skal holde munn, hovedsakelig.» Nå greier en dame med Olives temperament ikke alltid å holde munn, men det er etter hvert tendenser til selvinnsikt, bl.a. omkring hennes sønns valg av ektefelle og bosted langt borte fra hjembyen. Og det hender at Jack ønsker at hun var «litt mindre Olive».

Boka består av en rammefortelling omkring Olive, men det er flere innskutte kapitler nesten som uavhengige noveller. Disse har noen ganger bare en perifer tilknytning til Olive, men utfyller likevel historien om henne og livet i småbyen. Det gir et bilde av hele mennesker med både det positive og de skrøpelighetene som omverdenen helst ikke skal vite noe om.

Elisabeth Strout får i denne boka sagt svært mye om hvordan personene strever etter å bli sett og anerkjent, og hvordan det påvirker dem når de ikke opplever dette. Historiene viser hvordan identitetsmarkører, kulturelle og sosiale forskjeller og fordommer kan stå i veien for at vi greier å kommunisere godt og se hverandre som mennesker uten at vi er forutinntatt og kategoriserer og tillegger andre meninger og holdninger de kanskje ikke har.

Det er også en rekke komiske situasjoner i boka. Som da Olive deltar i en babyshower, og møter opp helt uforberedt på hva dette er. Å få være med i tankene som rører seg inni hodet hennes under denne festen, er alene grunn nok til å lese denne boka! Det er også ganske kostelig når Olive på slutten sitter i omsorgsboligen sin sammen med en nabo og skryter av hvor fantastisk Henry, hennes første mann, var. Vi vet jo at hun ikke var særlig snill med ham mens han levde, og hun er egentlig klar over at hun forskjønner minnene og gjør Henry mer og mer lik en helgen jo lenger det er siden han døde.

Uansett, veldig hyggelig å treffe deg igjen, Olive!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Olive har blitt pensjonist, bestemor, og enke, og hun har en beiler - Jack. Hva hun skal gjøre med ham, er Olive litt usikker på. Olive har ikke mistet blikket, og gjennom hennes skarpe øyne, får leseren innblikk i menneskene i den lille byen i Maine. Kjærlighet, taushet, forvirring, innsikt og tilkortkommenhet, er temaer som oppleves gjennom Olives observasjoner. Hun får også opp sine egne øyne når det gjelder sønnen, hans nye familie, og hennes avdøde ektemann, Henry.

Et herlig og etterlengtet gjensyn med den uforlignelige Olive Kitteridge. Det kan gå høylydt for seg å lese denne boken :-D

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Grete AastorpHanneDemetersiljehusmorsomniferumMads Leonard HolvikSigrid NygaardHeidi Nicoline Ertnæsingar hBeate KristinTove Obrestad WøienRufsetufsaHanne Kvernmo RyeIngeborg Kristin LotheCecilieEllen E. MartolMarianne  SkagePi_MesonAstrid Terese Bjorland SkjeggerudHilde Merete GjessingAud Merete RambølbrekStig TSynnøve H HoelHarald KIreneleserFindusBjørg Marit TinholtgretemorAvaKnut SimonsenPiippokattaIngeborg GKjerstiIngvild SritaolineLailaEvaHilde H HelsethConnie