Bokelskere.no

I denne boka fikk jeg som ikke leser så mye krim, en veldig god krim likevel. Den er spennende, og artig. Fortellingen er nøye gjennomtenkt. En mørk og urovekkende psykologisk krimthriller. Denne boken er en ekte pageturner, og fikk meg til å bli hektet fra første side. Agnes Ravatn har et talent for å fange leseren. Medrivende, underholdene og overraskende. Agnes Ravatn skriver godt, og jeg fikk lyst på mer krim, gjerne av samme forfatter.

Syns ikkje denne var ganske like "skarp" som Fugletribunalet. Men eg liker den litt kortfatta stilen til Ravatn, mange bøker i dag syns eg tar mål av seg til å være film manus med en mengde detaljerte (unødvendige)utbroderingar. Så ikkje hos Ravatn.
For meg var løysningen i meste laget forutsigbar. Likevel - interessant historie underveis og fint bygget opp.

En bok som gir bra spenning gjennom hele boken, og som også gir en litt utradisjonell måte å fortelle en krimroman på i og med at hovedpersonen er en litteraturprofessor, og ikke politimann.

Spaning heilt til siste ord på siste side.

Drivande god og annleis krim! Om litteraturprofessoren som blir etterforskar når leigebuaren forsvinn sporlaust. Me kjem mellom anna innom opera, Freud og boligjakt i denne overraskande boka. Den er spanande, men og morosam! Eg måtte le flere stadar. Ravatn skildrar personar og dilemma med eit skarpt blikk. Spenninga held seg til siste side. Glimrende sommerlesing!

Underholdende. Særlig skildringene fra universitetet er lattervekkende. Kriminalhistorien er helt grei.

Denne er bra, men ikke fantastisk. Boken er en slags krim-/ekteskaps-/relasjonsroman som treffer sånn passe godt på alle tre. Språket er godt og lett å lese, og slett ikke uten humor. Humoren kommer fram i ulike situasjoner som oppstår, og i måten hovedpersonens grenseløst selvsentrerte datter skildres. De mer sentrale personene i romanen blir jeg faktisk mindre kjent med. Noen bøker lider under at de er for lange. Denne kunne derimot godt vært lengre, rett og slett for å bli bedre kjent med karakterene.

Mange artige referanser og utlegninger om litteratur og psykologi. Dessverre ble denne forutsigbar for meg. Det ødelegger en god del av leseropplevelsen.

Det som fascinerte meg mest med denne boken var hovedpersonens mange hypoteser for hva som kunne ha skjedd og forholdet mellom det intuitive og det som etterhvert blir avklart på grunn av tilfeldigheter og faktiske bevis. Dette skaper spenning og driv. Samtidig kjenner jeg meg igjen - hypoteser blir til i det intuitive - hvis ikke de avkreftes blir de til sannhet. Etter min oppfatning er boken derfor også troverdig og gir grunnlag for innlevelse. Og så skriver Ravatn veldig godt!

«Meiner du alvor?» spør han.
Alvor? Seier Nina. Sjølvsagt! Ein kan ikkje overlate noko så viktig som politiarbeid til politiet! Ein litteraturvitar kan i like stor grad, og truleg endå større, vurdere spørsmål som: Heng dette påståtte motivet på greip, eller er det kanskje etterforskinga som er på villspor? Kva kan ordvala til den avhøyrde avsløre, kva fortel det om psyke, bakgrunn, livshaldning? Ein litteraturvitar kan betre enn nokon avgjere om historia politiet fortel seg sjølv, er truverdig eller ei, undervegs i etterforskinga.» Litteraturviter Nina Wisløff tar litt ekstra tak i en litteraturdebatt her, og hun blir vår helt i denne lekkerbisken av en liten krimthriller. Agnes Ravatn er rå, alt hun tar i blir til godsaker. Denne var snop. Krim på elegant vis, som får deg til å gyse på slutten- virkelig så det grøsser. Og eventyret «Ridder Blåskjegg» er en av mange element som underbygger handlingen. På de siste sidene hørte jeg formelig døra til slottet hans slo igjen. Sier ikke mer. Les den!