Bokelskere.no

Ble dessverre litt langtekkelig, selv om slutten var langt bedre enn begynnelsen. Vanskelig å bli glad i hovedpersonen som stadig finner nye menn og ikke evnet å ta tilstrekkelig vare på barnet sitt.

«Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»... Ja altså... Det var godt å endelig bli ferdig med denne boka. Visst var den god. Men det var så mye livstretthet. Fortellerstemmen ble også monoton. Jeg-fortelleren Monika hopper frem og tilbake i tid, plutselig er hun tilbake i barndommen før hun igjen sitter ved dødsleiet til sin mor- så er hun tilbake da hun fødte sin datter. Alt går liksom frem og tilbake hele tiden. Og det er så seigt. Jeg irriterer meg på hovedpersonen. Virkelig. Men Marstein skriver kjempebra. Og alle de finurlige detaljene og beskrivelsene. Det er som om jeg nesten blir hun hovedpersonen som opplever alt det der. Og det er jo litt skummelt. Men heldigvis- det er ikke meg. Samtidig- det er mye underlig gjenkjennbart. Denne hørte jeg på lydbok. Charlotte Frogner leser. Smeis hun er god! Plutselig leser hun stemmen til den gamle tanten- så er hun Monikas fem år gamle datter- før hun igjen er den litt ufordragelige kjæresten til Monika. Hovedpersonen forteller og forteller. Det gjør på sett og vis litt vondt å lese denne boka. Forfatteren treffer et eller annet som gjør meg urolig. «Livets fylde er nesten ikke til å bære.»

Boka handler først og fremst om Monika fra hun er en liten jente og fram til hun nærmer seg pensjonsalder. Hvert kapittel gjør et lite hopp framover i tida, og hver gang møter vi Monika i en ny fase av livet.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Monika vokser opp i Fredrikstad. Hun har to eldre søstre, Kristin og Elise. Begge søstrene gifter seg etter endt utdanning og får barn. Med Monika går det noe annerledes. Hun går fra det ene forholdet til det andre, uten å finne den store roen. Som regel, ser det ut til, er det Monika som gjør ljutt. Men det later ikke til at dette skaper ondt blod mellom partene for Monika beholder tydeligvis et godt vennskap til sin tidligere kjærester. Det lengste forholdet har hun til kokken Geir. Med ham får hun et barn, en datter som får navnet Maiken. Hun er fra første stund et noe vanskelig barn, trassig og selvhevdende.

Også i yrkessammenheng hopper Monika fra det ene til det andre. Hun studerer litteraturvitenskap, men avbryter før endt hovedfag. Hun arbeider som lærer i skolen, så går hun over til å bli tekstforfatter i et reklamebyrå, deretter blir hun frilansjournalist og til slutt ender hun opp i skolen igjen.

Nå er det kanskje ikke noe spesielt ved livsførselen til Monika. Mange kvinner i vår tid ønsker å være frie og ubundne. Spørsmålet er hvor fornøyd de føler seg når de senere ser tilbake på alt. Monika er slett ikke noen ensom og ulykkelig person. Hun er sosial og har masse venner. For henne er det lyst som kommer først, ikke plikt og ansvar. Kanskje er hun egoistisk og selvopptatt?

Boka er skrevet som en slags indre monolog. Vi følger bevissthetsstrømmene til Monika. Det er uten tvil engasjerende diktning.

Marstein er en fantastisk forfatter - jeg blir sugd inn i stemningen i boken og lever Monica sitt liv. Jeg ser verden med hennes øyne. Jeg ser mitt liv med hennes øyne. Dessverre for meg er stemningen i boken "ingenting varer, alt er forgjeves". Men så tatt på kornet, vi kjenner alle en Monica, en Roar, en Jan Olav og en Elise. Monica gjør så mye dumt at jeg får lyst til å rope inn i boken: "Nei, nei, ikke gjør det Monica! Du blir å angre!"

Dette er en rørende og hjerteskjærende bok, som viser den brutale realiteten, og river ned idealet om et perfekt liv og kjærlighet. Kan virkelig anbefales for unge jenter og kvinner, da den problematiserer aktuelle temaer. Elsket denne!

Sett fra et dybdepsykologisk perspektiv er det kanskje ikke så oppsiktsvekkende; en datters evige søken etter kjærlighet og bekreftelse fra en utilgjengelig far/mor, representert gjennom mange forskjellige relasjoner til menn.
Her blir de tilgjengelige, "bra mannfolka" raskt kjedelig for hovedpersonen, mens de utilgjengelige (gifte, psykisk syke) blir gjenstand for hovedpersonens forsøk på å få sine behov møtt.

Det er ikke mye dramatikk umiddelbart og en del hverdagslige skildringer av en familie.
Men mellom linjene bobler det intense emosjoner. Det gjør boken verdt å lese, synes jeg.

Vakkert og vondt om relasjoner i ulike faser i livet.

Mannen og jeg skulle kjøre mye i sommer, så vi tenkte at en skikkelig lang lydbok var tingen. Og vi angra ikke på valget! Vi har fulgt Monika fra hun var 13 år og fram til godt voksen alder. Vi sjekker inn på ulike punkt i livet hennes, ofte når hun er i forhold til en ny mann. Familien hun vokste opp i hadde sitt å stri med, så hva har hun med seg inn i forholdene hun går inn i som voksen? Hvor mye må og kan hun gi? Og hvor mye får hun igjen?

Det er mye som fascinerer med denne boka. Oppbyggingen hvor vi plutselig hopper mange år fram i tid, og får vite om det som har skjedd i tilbakeblikk. En ganske usymaptisk hovedperson som en likevel får godhet for. Familie, venner og partnere - en brokete, underholdende og ofte irriterende forsamling. Og Charlotte Frogners opplesning. Alt i alt fungerer dette helt glimrende og har gjort ellers kjedelige kjøreturer til en stor leseopplevelse. Lydbøker er gull!

Bokas hovedperson, Monika, er 13 år da hun omtales for leseren for første gang. Deretter følger vi henne gjennom ungdomsårene, med stadig nye kjærester, og usikkerhet angående studier. Hun har en professor som elsker. Han er gift, og oppsøker Monika støtt og stadig, selv om hun er i et forhold.

Monikas søstre har slått seg til ro med mann og barn for flere år siden, og så kommer Monika omsider etter. Hun og Geir kjøper rekkehus, og så får de Maiken. Alt er idyll.

Ti år senere bor Monika på en gård med elleville høner, en stedatter, og forfatteren som hun til stadighet må klå på.

Da Monika har passert 50, ser hun at hun har blitt sin mor. Kan hun egentlig høre til noen fullt og helt, og finne seg til rette for resten av livet?

Godt språk, og interessant persongalleri. Altfor mange navn å forholde seg til helt i starten, og uten forklaring på hvem de var. Det ble forklart etterhvert, men synes det var forvirrende.
Monika er en utrolig irriterende person å forholde seg til. Man får ikke helt taket på henne, og hun tar mange uoverveide beslutninger. Hvordan hun forholder seg til datteren er også vanskelig å skjønne seg på. Oppskrytt.

Denne fikk jeg ikke helt tak på, synes den var langdryg og kjedelig.