Bokelskere.no

"Hver kveld utfører jeg et treningsprogram for mage og hengerumpe jeg ikke har, men som jeg står i fare for å få, hvis jeg ikke passer meg! Jeg er i krig med hormonene som danser hissig rundt i kroppen min for å omforme meg til noe jeg ikke vil bli. Kvinne, voksen. Stor jente med rumpeballer." Det tause språket

Visse «lidelser» og «sykdommer» kommer jeg aldri til å forstå meg på. Som depresjon, ADHD, fedme, anoreksi og bulimi. «Sykdommer» som knapt eksisterte for noen tiår siden, men som stadig flere nå blir diagnostisert med her i landet. (En del vil hevde at de eksisterte, men at det var knyttet skam til det å vedkjenne seg dem, eller at vi har bedre kunnskap og metoder til å identifisere dem)

Selv om jeg ikke akkurat kan påstå at jeg er ekspert på emnet, har jeg lest nok om det til at min perpleksitet ikke kan sies å komme fra at «sykdommenes» kompleksitet unngår meg, eller at jeg er kunnskapsløs.

Dermed kan jeg ikke la være med å falle på en konklusjon deles av mange, og som ikke akkurat er ny; for det første at de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», i det omfanget de eksiterer i dag og blir medisinert, er et moderne fenomen; mer presist, et moderne fenomen i rike land og hos relativt rike klasser (uansett land); og for det andre at det har gått inflasjon i diagnostiseringen av dem.

Hovedproblemet med de ovennevnte «sykdommene» og «lidelsene», er at så mye av diagnostiseringen avhenger av selvrapportering. Mennesker som utad har sine grunnleggende behov mer enn oppfylt, sliter med det ene og det andre. Nå er det ikke akkurat overraskende eller nytt at folk som har føde og tak over hodet ikke er lykkelige hele tiden, men når stadig flere som «har alt» sier at de er mer ulykkelige og sliter mer med selvbildet sammenliknet med andre som har mindre, mener jeg at noe er galt fatt.

Er det virkelig sånn, eller handler om innstilling?

I en artikkel om dyr i dyrehage og depresjon og hvorfor man ikke finner tilsvarende melankolske dyr i naturen, sa Irene Pepperberg, en komparativ psykologiekspert fra Harvard, følgende til New York Times: «Et dyr i naturen har ikke råd til å være depressivt. Det ville ganske enkelt bli drept eller sulte i hjel, siden miljøet det lever i krever konstant årvåkenhet.» Noe anekdotisk forteller Pepperberg avisen like etter om sine jødiske besteforeldre som overlevde krigen og hvordan selve ideen om å være depressiv falt dem inn.

Men om så var, om Pepperbergs besteforeldre hadde vært depressive under krigen, så ville det ikke vært noe problem å forstå det. Hva er vel mer depressivt enn en krig, attpåtil hvor den vanlige grusomhetens vilkårlighet er gjort verre med en systematisk forfølgelse?

Nå blekner de fleste lidelser hvis man skulle sammenlikne dem med den til generasjonen som levde under krigen. Men selv når man legger de lidelsene til side og tar livssituasjon og diverse andre faktorer, er det ofte vanskelig å forstå hva som gjør at et menneske utvikler depresjon, anoreksi og bulimi, og hva som hindrer det fra å utvikle disse «sykdommene»/«lidelsene».

Spørsmålet streifet meg da jeg leste Birgit Alms korte «Det tause språket» fra 1993.

Boka handler om ei jente som sliter med anoreksi, så med bulimi, fra hun er tretten til hun blir nitten. Antakelig lengre, siden historien ikke ender med at hun overkommer problemene.

Jenta sliter ikke på hjemmebane. Tvert imot. Faren er baker og har et sunt forhold til mat og bryr seg ikke om hvor mye han veier. Det samme er sant om den hjemmeværende moren, enda hovedpersonen selv mener at moren burde gjøre noe for å kvitte seg med valkene sine.

Hun er ikke mobbeoffer, og ingen av jentene hun vanker med ser ut til å bry seg om vekt i samme grad som hun gjør. Og likevel er det ingenting som opptar henne mer i de seks årene vi følger henne enn trangen til å spise så lite at hormonene går i dvale, eller overspise og gjøre det å kaste opp til en vane.

På sitt beste beskriver boka karakterens urokkelige behov for å veie maten og telle kaloriene hun inntar, hennes uttalte mål om å «bli kjønnsløs» og hennes forvrengte syn på kroppen sin. Språket er vart og gnistrer til tider av intuitiv kunnskap og psykologisk forståelse.

På den andre siden sliter boka med noen av de samme problemene en del forfattere sliter med når de skriver om unge karakterer; tankene og formuleringsevnene blir lite troverdige, og karakterens stemme blir en stram linje som ikke tar hensyn til karakterens vekst.

Det største minuset er likevel at jeg ikke tar "sykdommen" "lidelsen" på alvor.

Fint skrevet, alvorlig og øm. Men ikke akkurat en bok du vil huske.

Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.

Tittel: Det tause språket
Utgitt: 1993
Forlag: J.W.Cappelens forlag a.s
Sider: 72

Terningkast: 3

Det tause språket er en kort bok om en navnløs jeg-person med spiseforstyrrelser. Vi følger henne fra hun er 13 til 19 år. Sykdommen starter da hovedpersonen kommer i puberteten. Hun vil ikke erkjenne at kroppen utvikler seg, at de kvinnelige formene vokser fram, at hun blir eldre. I familien hennes er det stadig noen av kvinnene som er på slanker'n, og dette påvirker henne på et vis. Målet er å ikke bli som dem, tykke og feite. Hun utvikler anoreksi, før hun plutselig går på en smell og begynner å fråtse. Etter en stund (det er ikke enkelt å henge med i tiden i boka), har hun lagt på seg tyve kilo bare av tvangsspising alene. Hun hater det, og hater seg selv. Hun blir eldre, flytter ut og begynner å studere kunst. I familien kommenterer de at hun har lagt på seg, noe hun selvsagt takler dårlig. De vet ikke at hun har vært bulimiker i mange år.

Vi følger henne gjennom oppturer og nedturer, gjennom tynt, tykt og tynt. Hun har fått et svært anstrengt forhold til mat, og som hun selv sier: hun vet ikke hvordan man spiser normalt lenger. I alle disse årene har hun isolert seg fra andre, både når hun spiser og ellers, for da skal hun spy. Det hjerteskjærende er at hun oppsøker hjelp flere ganger, men hun blir ikke tatt alvorlig, blir ikke sett, og får ikke den hjelpen hun burde få.

Så bare slutter boka. Vi får ikke vite hvordan det går, det eneste vi vet er at hun har det jævlig.

Jeg er litt usikker på hva jeg synes om boka. Språket er veldig voksent til at det er en ungdomsbok, og det tror jeg gjør at mange ikke vil klare å henge med. Samtidig er det få sider, med mange korte avsnitt, så det burde gå an å fullføre boka. Likevel føler jeg at boka kanskje appellerer mer til voksne, men jeg liker den ikke bedre av den grunn. Og jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Den brå slutten liker jeg heller ikke, det hadde vært fint med et ordentlig sluttpunkt. Men likevel er det kanskje et poeng forfatteren legger i dette?

Jeg er nødt til å ta den med i foredraget jeg skal holde om spiseforstyrrelser i litteraturen, men det er mest fordi den tar for seg ulike spiseforstyrrelser, og det at denne hovedpersonen faktisk ikke får hjelp. I alle fall ikke som vi vet. Den kan være et godt utgangspunkt for diskusjon og samtaler, men dette er ikke en bok som trenger å leses av flere, med mindre man trenger litteratur om emnet.