Boka forteller en grotesk og håpløs historie om det å være flyktning, om det å leve utenfor ethvert nettverk i et fremmed land. Desto mer trøstesløst er det fordi det her dreier seg om barn og deres skjebne.

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Historien handler først og fremst om en seks år gammel jente. Vi følger henne gjennom noen måneder. Historien sier ingenting om hva som har skjedd eller hvorfor jenta er havnet i denne situasjonen. Vi lesere får egentlig ikke vite mer enn det jenta selv erfarer og forstår. Hun er i et fremmed land der folk snakker et fremmed språk. (Noen navn som blir nevnt, kan tyde på at dette er i et østeuropeisk land). Jenta har en voksen mann å støtte seg til. Han snakker samme språk som henne, og hun får beskjed om å kalle ham ”onkel”. Hva jenta heter vet hun ikke selv. Hun kan ikke huske at noen har kalt henne noe. Selv velger hun å kalle seg Yiza.

Hver morgen tar onkelen henne med til en markedsplass. Han forlater henne utenfor en matvarebutikk som eies av Bogdan. Han er snill, gir henne mat og lar henne sitte cer hele dagen. Til kundene forteller han at hun er niesen hans. Hver kveld på signal fra onkelen, forlater hun butikken gjennom bakdøra. Utenfor venter onkelen og en bil med flere menn. De kjører til et felles sovested. Trolig er de involvert i noe kriminelt, for onkelen har innprentet henne at dersom hun hører ordet ”politi”, må hun gi seg til å skrike.

En kveld er ikke bilen med onkelen og de andre mennene der. Yiza. Begir seg alene rundt i byen. Og senere klarer hun ikke å finne tilbake til Bogdans butikk. Slik vandrer hun omkring i flere dager og sover bl.a. i en søppelkonteiner. Så blir hun plukket opp av politiet og sendt til noe som kan være et flyktningmottak for barn. Hun forstår ikke hva menneskene rundt henne sier, verken de voksne eller barna, bortsett fra en stor gutt som også kjenner hennes språk. Gutten som hun senere får vite heter Shamham og er 14 år, forteller om et fint sted de kan dra til – et hus der eierne er borte på ferie gjennom hele vinteren. Sammen med Shamham står også en mindre gutt, Arian. Hva han sier, forstår ikke Yiza, men den store gutten kan språkene til begge barna. Han forteller at det er tryggere når de reiser flere sammen, da ser de ut som en familie og blir ikke så lett lagt merke til-

Om natten rømmer de tre. De tar undergrunnsbanen til utkanten av byen og begir seg gjennom en skog. De sover ute tett inntil hverandre for å holde varmen. Når de kommer til et sted med butikk, går én inn og nasker med seg litt mat som de deler. Etter en regnfull dag kommer de klissvåte til en løe. Her tar de inn for å få tørket seg. I nærheten er det et hus som om morgenen blir forlatt av eierne. Barna klarer å ta seg inn, får varmet seg og ikke minst finner mat å spise. Om ettermiddagen går de tilbake til løa. Men her blir de oppdaget av politiet som tar et godt tak i Shamham. De to små derimot ser sitt snitt til å slippe unna og fortsetter sin vandring. I en hage står et veksthus. Her tar de inn. Det er bitende kaldt. Yiza er blitt syk, hun har feber og hoster fælt. Arian må dra alene for å skaffe aspirin til henne. En tiggerferd på undergrunns- banen blir innbringende. Arian kommer tilbake med mat, men det hjelper lite for den syke Aiza. Så dukker damen som bor i huset opp. Hun tar hånd om den vesle jenta, mens Arian slipper unna på nytt.
Kvinnen i huset går ordentlig inn for å ta seg av Aiza. Hun gir henne nye klær, og forsøker å lære henne språket sitt. Men hele tida er Aiza under bevoktning, bak låste dører. En dag får Aiza se Arian på gaten utenfor. Hun får sluppet ham inn og Arian går løs på kvinnen med slag og spark til hun ligger der bevisstløs. Så drar de to barna av sted et skjulested der Arian i det siste har holdt til.

Det er gripende å lese om disse barna og deres kamp for tilværelsen når man samtidig tenker på at rundt om i verden er det mange som er tvunget til å leve som dem.

Pussig liten roman.

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa.

Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv.

"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)

Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.

Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer.

"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)

Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian.

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring.

Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også det som kommer i veien underveis ...

"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk.

Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.