Viser 1 til 3 av 3 omtaler

Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Pussig liten roman.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa.

Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv.

"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)

Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.

Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer.

"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)

Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian.

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring.

Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også det som kommer i veien underveis ...

"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk.

Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Espen GarmanHelleSigrid NygaardAnita NessTove Obrestad WøienVera_VakkerRufsetufsaAnne Helene MoeCathrine PedersenrubbelDolly DuckIdaVibeke LundetræIngeborgIngrid HilmerTine Victoria Halvorsen TronierMarit MogstadAlice NordliLisbeth Kingsrud KvistenHelena EToveJohn LarsenKine Yun Hoch-NielsengretemorTanteMamieLogikaAnne-Stine Ruud HusevågMerethe SolstadBeathe SolbergSolveigTone Maria JonassenAnn EkerhovdReadninggirl20Sigrid Blytt TøsdalReidun Anette AugustinKarin BergsiljehusmorPer Åge SerigstadSiljeIngvild S