Bokelskere.no

«Og eg og du, sa eg. -Kva skal vi med kvarandre ? Ho trekte handa til seg, og i ein augneblink såg ho nesten såra ut. Eller, det var vanskeleg å seie, ho var openbert ridd av smerter, og alt ho måtte gjere, reise seg, sette seg, kravde stor innsats av henne.
-Denne samtalen, sa ho. –Det er vel noko?» Fin, underlig - og på sett og vis nådeløst av Tusvik. Boken handler blant annet om UTENFORSKAP. Det blir tydeligere og tydeligere jo mer jeg leste. Personskildringene er - triste, på sett og vis. Agnes er og blir en gåte, også når siste side er lest

Godt skrevet, med noen veldig gode poeng om den materialistiske kulturen vi lever i. Men synes jeg får vite veldig lite om hovedpersonen og dattera, samt rar slutt.

Agnes og hennes seks år gamle datter, Maja, flytter inn i kjellerleiligheten i et hybelhus. De har bare med seg to kofferter; ingen møbler eller annet innbo. Leiligheten er ribbet for alt unntatt komfyr og kjøleskap.
Agnes bruker FINN aktivt for å fylle opp leiligheten, mens Maja spiller Nintendo.
Så nærmer det seg skolestart for Maja, pengene minker og løgnene øker...

Man blir fascinert av denne Agnes som ikke helt klarer å ta inn over seg virkeligheten. Hun vet ikke hva som er vanlig kutyme i sosiale sammenhenger, og liker best å leve seg inn i diverse digitale spill for å få tiden til å fly.

Skulle på en måte ønske at vi hadde fått litt mer bakgrunnsinformasjon om Agnes og Maja, men ved å ikke avsløre noe, kan man jo selv la tankene få fritt spillerom. Dette er en bok det er MYE å ta tak i og diskutere. Gjør seg ypperlig i en lesegruppe!

Denne likte jeg kjempegodt! Nå skal jeg lese mer av Marit Eikemo.

Det mest besnærende ved denne romanen er det man ikke får vite. Svarene på spørsmålene HVORFRA og HVORFOR blir hele tiden hengende i lufta. I tillegg er det til tider en riktig morsom og fornøyelig roman Sider ved vår moderne levemåte blir karikert og gjort til gjenstand for latter.
Hovedpersonen i boka er en enslig kvinne, Agnes, og hennes datter, Maja, 6 år. Med hver sin lille trillekoffert ankommer de en by. På forhånd har de inngått en avtale om å få leie en kjellerleilighet i et hybelhus. I annonsen sto det, ifølge Agnes, at leiligheten var delvis møblert, noe som viser seg å ikke være tilfelle. Huseieren, som står på farten til å reise til Mexico, gir Agnes en gunstig kompensasjon for det inntrufne. I tiden som følger, vil Agnes mange ganger få spørsmål om når flyttelasset deres skal komme. Hun oppdager at å svare at det ikke finnes noe flyttelass, at de ikke har noen eiendeler, er uhørt. Derfor tyr hun til løgnen om at flyttelasset forsvant i retning øst Europa. For i det minste å ha en seng som hun og Maja kan sove i, tyr Agnes til nettportalen Finn.no. Her finner hun brukte møbler som selges billig eller enda til gis bort. Da hun og Maja ankommer med buss for å hente den valgte sovesofaen, finner de eieren utenfor huset sitt, omgitt av en mengde møbler. Han forteller at han skal flytte og derfor vil kvitte seg med alt tidligere innbo. Mannen, som viser seg å være politimann, tilbyr seg å kjøre sovesofaen gratis hjem til Agnes. I tiden som følger, kommer denne mannen til å oppsøke Agnes flere ganger. Han har med gaver, bl.a. et designerbord (som kommer til å bli beundret av mange) og et smykkesett (som egentlig tilhører hans kone). En solfylt dag inviterer politimannen mor og datter med på badetur. En sanselig kontakt oppstår mellom de to voksne ute i vannet, imens dukker en naken, onanerende mann opp og viser seg fram foran en skrekkslagen Maja. Etter denne hendelsen tar det lang tid før Agnes hører mer fra politimannen.
I huset der Agnes og Maja bor, er de fleste leietakerne studenter, og på kvisten bor en gammel, svært syk forfatterinne. Da Agnes ber medisinstudentene holde litt oppsyn med den gamle, viser de seg lite villige til det. Så en dag finner man den gamle damen død i sengen. Hybelhuset ligger omgitt av villaer. I nærheten er det en lekeplass og en gravlund. Maja får straks kontakt med jevnaldrende på lekeplassen, og gjennom barna blir Agnes kjent med foreldrene deres. En av mødrene er skapdranker og er hele tiden på jakt etter et påskudd til å få seg ett (eller flere) glass vin. En annen går i konstant angst og har iført seg en støttekrage som beskyttelse mot tilværelsen. En tredje er konstant rastløs og oppgiret. Det virker som om disse mødrene overfører væremåten til barna sine. I dette nabofellesskapet blir Agnes en typisk snylter. Hun får hjelp (bl.a. med pass av Maja), men hun gir lite tilbake. Yndlingsbeskjeftigelsen til Agnes er å sitte stille, fordypet i et dataspill. Da er hun helt fortapt for omgivelsene. Det virker også som om Agnes har overført denne lysten til datteren sin.
Det tar ikke lang tid før Maja finner ut at hun er annerledes kledd ennandre barn. På Finn.no kommer Agnes fram til en mor som vil gi bort hele sin datters fravokste garderobe. Dette er en bloggskrivende kvinne som også har funnet ut at hennes datters småpikerom er blitt modent for en ny og annerledes trend. Dermed overtar Maja møbler og utstyr til rommet sitt for en billig penge.
Sommeren som følger blir en liten nedtur for mor og datter da alle de andre familie drar på ferie. Til høsten begynner Maja på skolen. Det skal vise seg at kjellerleiligheten deres egentlig ikke er godkjent for utleie. Eieren lar seg ikke oppspore der han formodentlig er i Mexico. En av studentene tar saken i egne hender og tilbyr Agnes og Maja å overta leiligheten etter den avdøde forfatterinnen. Men nå har virkelig alle nødløgnene tårnet seg opp rundt Agnes. På folks spørsmål om hva hun arbeider med, svarer Agnes alltid at hun er ”between jobs”, og når det gjelder bosted, forteller hun at hun er på jakt etter å kjøpe noe passende. Etter hvert begynner naboene å mistro henne. Dessuten dukker politimannen opp igjen og krever å få tilbake sin kones smykkesett som han ga til Agnes. Men i mellomtiden har Agnes solgt smykkene for å kunne kjøpe en ransel til Maja.
Sent en natt smyger mor og datter seg ut av hybelhuset, trillende på koffertene sine. De er på vei mot en ny by å slå seg ned i. Da moren spør datteren om hun kommer til å savne bestevenninnen sin, svarer Maja at det egentlig er synd på jenta som er nødt til å bli værende på samme stedet hele tiden. Dette får meg til å fundere på om forfatterens intensjon har vært å fortelle at å leve som Agnes uten å være bundet av eiendeler eller arbeidssted, er det ideelle liv i fullstendig frihet.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles alt for mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på dem kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd.

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.
Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje
hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.
- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.
- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg
og peikte mot dei to koffertane.
- Berre det?
Han såg granskande på meg.
- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.
- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om
ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.
- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.
- Da har vi eit problem, sa han.
Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne
gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong
skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.
- Er du sikker på at eg og du har same problem?
Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg
til husverten.
- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for
kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.
Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og
trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå
meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i
eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis
møblert».
- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.
Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten
møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel
ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg
med møblar.
- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere
delvis møblert, ifølge annonsen.
- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.
Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til
seg sjølv, verka det som:
- Kan eg ha rykt inn feil annonse?
-Kva?
Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein
feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis
møblert, men det var for dei førre leigetakarane,
austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.
Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd
bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville
høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein
ting til.
- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan
møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den
saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei
trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.
Eller at du har valdsalarm, eller noko.
- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa
eg irritert.
- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg
har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget
med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...
spesielt?
- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.
Han såg på meg.
- Spør om kva?
- Om eg har valdsalarm?
- Har du det, da?
-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Omtalen er fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

"Alt inkludert", Marit Eikemo
Ei bok kor forfattaren bruker satirisk tilnærming for å beskrive forbrukersamfunnet vårt. Ikke så satirisk at det vert fjernt og upersonleg. Det er sært men nært.
Den ytre historia er ei mor og dotter som flyttar frå noko til noko anna, utan å eige noko som helst. Forfattaren tek oss inn i fleire norske heimar ved at mora bruker Finn.no for å skaffe billige møblar til ei leilgheit dei leiger i eit slags hybelhus. I disse møta får vi innsyn i forbrukersamfunnet vårt. Vi vert også godt kjende med alle naboane, så her er eit breidt persongalleri. Temaet ho tek opp er om det er vi som har kontroll på livet og eig tinga våre, eller om det er tinga, og forventninga frå andre som også har ting, som tar kontrollen over oss. Kven er me for kvarandre, kor heng vi ihop.
Der Janis Joplin sang; Freedom's just an other word for nothing left to loose, seier Eikemo; "Det vi ikkje hadde av pengar, tok vi at i tid. Det gikk opp i opp".
Ei litt snodig bok. Ei god bok. Ei bok som var nominert til P2's Romanprisen, og som vart med lenge. Fengande bok, men eg sakna å vite meir om kor dei kom frå, og kvar dei drog til - disse to. Disse to som ikkje heilt passa inn. Men det var kanskje det som var problemet. At dei ikkje viste kor dei kom frå, eller kvar dei skulle.

Veldig god! Vart helt oppslukt av denne boka og måtte lesa i eit strekk. Kva er det med hovudpersonen?
Kvifor lever ho som ho gjer? I kor stor grad tek barnet skade av å leva slik? Godt nynorsk. Nominert til P2-lytternes romanpris, Favoritten min hittil!

Artig roman om en tafatt dame som allikevel greier å stå opp for seg selv