Kort og godt om foreldre.

Hvor mye vet vi egentlig om våre foreldre? Forbausende lite i følge Richard Ford i denne sympatiske memoarboka. Foreldrene var ordinære amerikanere som ikke satte spor etter seg som offentlige personer. De etterlot ikke minnearv, brev og annet som dokumenterte livet deres fra vuggen til graven. Forfatteren har heller ikke søsken som kan supplere hans egne inntrykk av dem. Ulikt f.eks. Edvard Hoem har han ikke gitt seg inn på å fylle hullene med fiksjon.

Dette er likevel en velskreven bok som gir et godt inntrykk av oppvekst og familieliv i USA på midten av det forrige århundre. Moren framstår tydeligere enn faren som døde da sønnen var seksten. I kontrast står Fords mest kjente romanfigur, Frank Bascombe, som hittil har vært detaljbeskrevet i minst tre gode romaner, alle oversatt til norsk.

«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»

I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.

«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «

Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:

«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»

Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:

«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»

Moren døde i 1981:

«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»

Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:

«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»

Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen - link til innlegget

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!