Viser 1 til 8 av 8 omtaler

Fasinerende historie!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne var utrolig artig. Slukte den på et par dager. En bok jeg har tenkt en del på i etterkant som jeg liker bedre og bedre. Ferrante skriver levende og får man til å føle på desperasjonen, angsten og bli urolig over det som utarter seg i boken. Hun beskriver galskapen veldig godt. Med et vulgært språk som tidvis fikk meg til å bli blek, men som var utrolig virkningsfull for å forstå det hovedpersonen opplever.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skummet meg gjennom siste del. Skjer lite.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Olga blir forlatt av ektemannen. Dette har skjedd noen ganger tidligere, så Olga tror ikke helt på det i starten. Etterhvert skjønner hun likevel at hun nå er alene om ansvaret for de to barna og hunden Otto.
Olga blir først rasende sjalu,så likeglad, og mister til slutt taket på livet sitt. Barna og hunden blir dratt med ned i avgrunnen.

Man kjenner igjen Ferrantes stil, og jeg likte boka ganske godt. Ser at mange sammenligner den med Napolikvartetten, og det blir litt urettferdig. Selv om temaet kan ligne på enkelte ting fra disse bøkene, så står denne godt på egne ben.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ikke lett å lage en omtale av denne boka.
Men, la det være sagt med en gang; Dette er en roman av meget høy klasse. Ikke mange skriver som Ferrante, og ikke mange oversetter som Kristin Sørsdal!
Boka handler i korthet om en kvinne som føler hun mister alt når hennes mann på uforklarlig vis forlater henne og hennes to barn. Hun føler seg nedverdiget, verdiløs og totalt ødelagt som kvinne.
Hun graver seg dypt inn i depresjonen og bokas største del handler for det meste om dette.
Høres litt "kjedelig" ut, men det er bare det at prosessen beskrives så overbevisende og bra, at jeg tok meg ofte i å tenke at, "mon tro om en krisepsykolog" evner å ha en så dyp innsikt i det menneskelige mørke sinn, som Ferrante utviser her.
Hvorvidt denne boka er "bedre eller dårligere" enn Napoli kvartetten, blir kanskje litt "smak og behag". Eller kanskje kan man si at den objektivt er bedre, mens jeg subjektivt nok fant enda større leseglede i de 4 sistnevnte.
Tro likevel jeg legger den i haugen med "favouritt bøker".

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Kirsten LundJulie StensethChristoffer SmedaasAmanda AGrete AastorpKatrinGSvein Erik Francke-EnersenEmil ChristiansenGro-Anita RoenOdd HebækMarianne MSynnøve H HoelReidun SvensliBerit REllen E. MartolPiippokattagretemorAnn ChristinVibekeAnneWangHarald KReidun VærnesToveHanne Kvernmo RyeMarteBjørg L.Mads Leonard HolvikIngunn SAndreas BokleserEivind  VaksvikMarenTonesen81BenedikteTove Obrestad WøienKristine LouiseAnne Berit GrønbechIngunnJRufsetufsaJarmo LarsenChristofer Gabrielsen