For de som har levd en stund sammen med noen de elsker, tror jeg det er lett å kjenne seg igjen i de følelsene som beskrives i boken. Det som kanskje bli litt mer personlig er beskrivelsen av de seksuelle fantasiene. Godt skrevet og lett å leve seg inn i.

Kanskje var forventningane for høge etter å ha lese mykje godt om boka. Kanskje var eg ikkje i riktig humør for denne boka. Kanskje er eg for ung og dum til å ha vett nok til å verdsette denne velomtalte boka. Kva enn grunnen er, så blei eg altså litt skuffa. Boka er på ingen måte dårleg, ho svara berre ikkje til det eg forventa meg.

Eg syntes det blei litt for flatt, litt for lite oppbygging av spenning/konflikt. Til tider syntes eg og det blei i overkant mykje erotikk her...meir enn nødvendig og såpass mykje at det ikkje gjorde noko godt for boka. Eg er forrestenen veldig for likestilling men oppdaga at eg trass i det blei litt oppgitt over Jon som i blandt oppførte seg som kona i forhaldet mtp å trenge trøst og konstant oppmuntring. Eg blei heller aldri heilt klok på dette med at Jon ØNSKA å sjå ho saman med andre menn... Det virker berre så søkt...

Det eg imidlertid likte var synsvinkelen. Mannen, Jon, forteller om ekteskapet sitt med kona gjennom hennar augo. Altså slik han ser for seg at ho kan ha opplevd det heile. Dette er ein fin vri som gjer boka særpreg og som fungerte veldig bra. I tillegg er det språklige i boka av høg kvalitet. Virkelig nydelig språkbruk og mange smarte formuleringar

En godt skrevet historie som prøver å nøste opp i hvorfor et tilsynelatende sterkt og godt samliv likevel endte med at hun fant en annen og forlot han. Jeg likte fortellermåten og det utforskende godt i starten. Men etter hvert må jeg innrømme at jeg gikk mer og mer lei, lei av perspektivet og manglende sjølinnsikt (synes jeg) hos jeg-personen. Det er som om han legger opp til at kona skal finne en annen, og at angsten for å være konvensjonell og ikke gi henne fullstendig frihet får han til å skyve henne i armene på en annen. Men det at jeg blir irritert over hovedpersonen betyr jo ikke at det er en dårlig bok. For min del synes jeg imidlertid det ble vel mye utbrodering av parets seksuelle forhold, særlig når en vet at fortellinga bygger på forfatterens eget liv (tenker på ekskona). Men jeg synes ikke dette med "virkelighetslitteratur" er noen enkel sak, eller at det er opplagt hva en "kan" skrive om å ikke. Men her ble det kanskje litt for intimt etter min mening.

Fantastisk godt skrevet! Og du store, så deprimerende...

Meget godt skrevet. Vondt å lese...

Sexfantasier bør ikke alltid leves ut.

Sårt

Åh, som jeg mislikte disse menneskene. Det er min helt subjektive mening. Jeg avskydde alt de sa og gjorde mot hverandre og mot seg selv. Likevel måtte jeg høre den ferdig. Språket var egentlig så fint, spesielt når det ikke dreide seg om sex.
Personskildringene var så tydelige og detaljerte. Det var tilbakeblikk, og tiden stod stille. Likevel gikk det umerkelig fremover, den veien dette ekteskapet, i mine øyne, var dømt til å gå. Jeg frydet meg når det gikk som det gikk, selv om det betydde at historien gjentok seg.

Jeg er definitivt interessert i å lese flere bøker av forfatteren.
Terningkastet mitt blir likevel lavt, men det er fordi jeg ikke likte handlingen, og det er en smaksak.

Jösses så tråkig den här boken var. Minns inte ens vad den handlade om men jag stod ut att lyssna i kanske en timme. Som jag alltså inte minns något av annat än att hon hade fått kraftigare ben efter att hon började springa och att hennes nye man kallades av den gamle för handsken. Eller hur det nu var. Zzzzzzz

Sanselig om kjærlighet som tar slutt

Geir Gulliksen (f. 1963) har utgitt 25 bøker fra han debuterte som forfatter i 1986 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). I begynnelsen av forfatterkarrieren utga han i all hovedsak diktsamlinger og essays, men etter hvert er det romanforfatteren Geir Gulliksen han er mest kjent som. Selv om han også skriver skuespill og barnebøker ... Gulliksen er en meget allsidig forfatter med stor spennvidde.

Selv har jeg tidligere kun lest "Forenkling", en roman som utkom i 2010 (linken peker til min omtale av boka).

Under lesningen av "Historie om ekteskap" har jeg hatt både papirutgaven og lydbokutgaven tilgjengelig. Lydbokutgaven er for øvrig nydelig innlest av Henrik Rafaelsen - så nydelig at dette er en opplesning jeg kommer til å høre meg gjennom flere ganger! Tematikken - et kjærlighetsforhold som utvikler seg fra den første sterke forelskelsen til skilsmisse - er sterk!

Åpningsscenen i boka er en beretning om noe fint og vakkert som gikk i stykker - som om det allerede mens lykken var det, lå innbakt et varslet brudd ...

"Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål, og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele." (side 8-9)

Hva skjedde egentlig? Hva var det som gjorde at alt det fine de - hun og han - en gang delte, ble ødelagt, slik at det ikke var mulig å fortsette å leve sammen? Det er dette boka handler om.

Bokas jeg-person heter Jon. Det er han og hun, og det nærmeste vi kommer navn på henne er at Jon velger å kalle kvinnen i sitt liv Timmy. Hun liker ikke sitt eget navn, og synes dette er greit. Han er journalist og barnebokforfatter, mens hun er lege og jobber i Helsedirektoraet.

Forholdet starter ved at han er utro mot den kvinnen han har fått et barn med. Bruddet kommer etter at moren til barnet hans tar ham og Timmy på fersken arm i arm på gata, mens de triller barnet de nettopp har fått. Og fordi han og Timmy elsker hverandre så høyt, føler de seg hevet over alt som heter normer i samfunnet. Det de to har sammen er så spesielt at alle andre hensyn må vike. De er overbevist om at ingen andre kan ha opplevd en så sterk lykke som nettopp dem. Den forsmådde kjæresten hans har imidlertid ett ønske: at han skal få oppleve selv det som hun nå opplever - å bli sviktet på det groveste av den han stolte aller mest på ...

Scenene fra hans og Timmys ekteskap, der det hele utvikler seg fra det vakreste vi mennesker kan oppleve og frem til bruddet mellom de to, er sterk lesning. Selv om Geir Gulliksen har spisset det hele og skrevet en historie om et svært spesielt ekteskap, er det noe universelt over bruddet som uunngåelig kommer til slutt. Refleksjonene jeg-personen gjør underveis er nok mer dyptpløyende enn hva folk flest i lignende situasjoner tenker over, men nettopp dette er jo kjernen ved virkelig god litteratur. Den skal få oss til å gå enda dypere inn i en tematikk enn hva vi gjør til vanlig, samtidig som den holder seg innenfor det vi oppfatter som litteratur og ikke blir et slags politisk prosjekt. Denne grensedragninger klarer forfatteren helt fint, og dette gjorde romanen til en sterk følelsesmessig reise.

"Og at hun elsket meg. Det må hun ha sagt, pleide vi ikke det? Hun kan ikke huske det klart. Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også. Ingen kan lenger vite hvordan hun og jeg pleide å snakke til hverandre. Hvem var hun sammen med meg? Hun husker blikket mitt på seg. Hver gang hun gikk gjennom rommet, satt jeg og så på henne. Det hendte at hun satt og så på meg også, ikke lenge av gangen, og ikke så ofte. Men hun kan huske at blikkene våre møttes, uten at noe skulle skje, uten at noe skulle bli sagt. Hva var det blikkene våre sa? At vi var fornøyde med hverandre, med livet vårt, at det hadde gått bra? Vi hadde funnet hverandre, vi hadde bygd opp et liv sammen, og hun likte den hun var sammen med meg." (side 21-22)

Det er en sanselighet og varhet i beskrivelsen av kjærligheten mellom de to mens livet smilte til dem, mens de dyrket hverandre og ikke trengte noen andre. Å skrive om dette uten å ty til det klisjéfylte, er en kunst Geir Gulliksen behersker til fingerspissene. Kanskje oppleves det også så sterkt fordi det er elementer i historien som alle kan kjenne seg igjen i, uansett i hvilken ende av skalaen man måtte befinne seg? Det som gjør historien ekstra spennende å lese er at bokas jeg-person virkelig går inn for å sette seg i hennes sted, se det hele fra hennes perspektiv, slik han tror det må ha sett ut. Like fullt er dette hans måte å tolke det som skjer. Styrken i det er like fullt hans spørrende tilnærming til det som skjer, at han ikke hevder at hans måte å fortolke virkeligheten på er den eneste som gjelder. Hans urokkelige tro på at deres helt spesielle ekteskap skal tåle absolutt alt, koster dem dyrt. Koster dem til slutt alt de en gang trodde på, koster dem kjærligheten, den eksklusive kjærligheten som bare skulle bli dem til del ... Men han ønsket jo ikke at de skulle leve som alle andre, et tradisjonelt A4-liv som lignet alle andres liv ... At drømmen om det ideelle til slutt knuser alt, innser han i grunnen for sent.

Som nevnt innledningsvis elsket jeg lydbokutgaven, der Henrik Rafaelsens oppleserstemme med bløte sørlands-konsonanter, forsterker historien og er akkurat så suggererende som denne romanen fortjener. Vi kommer så nær, så nær - inn i rom hvor andre vanligvis ikke kommer med mindre man er hovedpersonen selv - og man blir sittende og tenke: kunne dette ha skjedd meg? Og hva hvis ...? Boka er tankevekkende - ikke minst fordi den helt subtilt - mellom linjene - får frem at det kanskje ikke er så gærent likevel å leve et alminnelig A4-liv ... Selv om mange skilsmisser også forårsakes av tanker om at livet ble for trivielt, for kjedelig og for lite givende, og fremkaller tanker om at "det må da være noe mer enn dette?" Og hva er verst - å bli sviktet eller å svikte med drama eller uten drama?

Jeg anbefaler denne boka sterkt - uansett om man er lykkelig gift/samboende eller har opplevd en skilsmisse i nær eller fjern fortid!