Viser 1 til 2 av 2 omtaler
"Store hendelser i liten skala", Bjørn Arild Hansen Ersland
Min første voksne venn utenfor familien jeg kan huske var bibliotekar. Min første kjæreste når jeg flytta for meg sjøl i en ny og fremmed by var tilfeldigvis bibliotekar. Jeg fikk en gang et spørsmål om hvem jeg ville ha med meg til ei øde øy, hvis jeg ikke fikk med kona. Svaret ble bibliotekar. Når en bibliotekar anbefalte denne boka om en bibliotekar, følte jeg meg kallet til å lese den - og fulgte det.
Vel. Boka handler om en fylkesbibliotekar, Arne, som litt motvillig skal bli pensjonist, og med det innser at han blir mindre viktig for stadig færre - så det er ramma rundt som er bibliotek. Boka kunne like gjerne het Halmstråene. Den beskriver en mann som leiter etter og fletter sammen halmstrå for å kunne lage seg ei sikkerhetsline til det hektiske samfunnet som dundrer forbi. Han blir med en forfatter, Line Erle, på lanseringstur. Og vi vet alle hvordan linerlene flyr.
Arne skriver dikt, og får lyst til å flette Line inn i sitt lyriske prosjekt. Et prosjekt som har vel mange lyriske grep og metaforer basert på eget liv til at jeg tror det vil kunne lykkes. Men hvem vet; kanskje det kommer bok nr to. I tilfelle vil jeg lese den også. Ikke noe stort verk det her, men han lykkes med å skrive inn naivt overmot i et noe puslete liv - i et liv som ikke bare har vært helt enkelt.
Forlaget Pelikanen starter sin omtale av romanen Store hendelser i liten skala av Bjørn Arild Ersland slik:
«Hva skjer når det ikke lenger er bruk for deg, verken hjemme eller på jobb og du er den siste dette går opp for?»
Politikerne har opplest og vedtatt at befolkningen skal stå lenge i jobb. Det skal være regelen. Interessant. Dessverre er det en del som Arne. Som både kolleger og leder trekker et lettelsens sukk etter at vedkommende har sluttet i jobb.
I dette tilfellet har leder klart å få Arne til å gå av med AFP-pensjon på 62 år. Det er Arne som er fortellerstemmen i romanen. Men ved det han forteller forstår vi mer enn det han forteller. Vi forstår at arbeidsoppgavene han har hatt ikke er nødvendig at noen utfører. Men også at det neppe er mulig å gi han andre oppgaver. Han er på en måte størkna i fortiden og har ikke selvinnsikt til å se det. Eller er dette et forsvarsverk han har laget for å takle livet. Det er som å møte en katt som føler at den er truet – den skyter rygg for å virke større enn den er.
Romanen starter med markeringen av at Arne slutter:
«Det var en flott markering de stelte i stand til lunsjen i dag. Sjefen hadde bestilt kake og snitter, og jeg tror de må ha tomt hele blomsterkassa da de kjøpte presang til meg. De joggeskoene var ikke billige.
Eva mener det er disse du trenger, sa sjefen da jeg fikk skoene overrakt. Hun sier at hun har studert den maten du går på her i gangene, og da skal visst disse skoene være spesialtilpasset beina dine.»
Det blir en gave til – et grafisk blad av Håkon Bleken – fra et utplukket lager av slike bilder:
«Fylkesrådmannen kom med en gave på vegne av fylkeskommunen. Det er kanskje et litt dystert bilde, kommenterte han. Men jeg har konferert litt med fylkeskultursjefen, og vi har falt ned på at du er en mann som vil tåle dette.»
Slik tenker Arne der og da:
«Nå er motivutvalget tydeligvis blitt ganske uttynnet, og de sliter nok med å bli kvitt restopplaget. Samtidig har Bleken-litografiene vært igjennom en betydelig prisstigning, og skal jeg være helt ærlig, er dette en mye flottere gave enn de sølvlysestakene de deler ut borte på kommunen.
Da jeg fikk sett nærmere på bildet, må jeg si som sant er at selv Bleken neppe kunne laget motivet med et mørkere sinn. De svarte strekene skal nok illustrere noen folk eller skygger som halvveis står og sitter. Tolker jeg det negativt, vil jeg si det er en gjeng med dauinger.»
Svartere kan det vel neppe bli når en ser det fra utsiden. Tragikomisk.
Inntrykket han ønsker å gi:
«Under avskjedstalen viste jeg at jeg på ingen måte er en slagen mann. Det er det inntrykket jeg tror de sitter igjen med. Jeg er en mann som ser framover, og for å understreke dette poenget var skopresangen en gavepakke...»
I takketalen trekker Arne frem sin rolle i det hele – han kaller seg en regional utviklingsaktør. Noe annet han fremhevet er sitt store prosjekt: arbeidsplassbiblioteket. Det samme med forfatterturen uka før som vi skal få delta på.
«Under lunsjen var jeg plassert mellom sjefen og fylkesrådmannen.
Jeg tror rådmannen opplevde det som ganske uventet at en helt alminnelig bibliotekar kunne gi en såpass skarp analyse av hva fylkeskommunen egentlig driver på. med.
Men nå er det altså blitt bestemt at nye koster skal feie her på kontoret mitt. Jeg antar at det er en prosess de har hatt gående lenge før avgjørelsen nådde meg. Det virket i hvert fall slik den dagen i vår, da sjefen i en bisetning antydet at jeg var moden for pensjonen.
Det er mye her jeg kunne grepet fatt i, men sluttresultatet er altså en pult så slikka og rein at man ikke skulle trodd det har vært folk her de siste årene. Jeg tviler på om Kripos ville funnet sa mye som en DNA-tråd om de skulle bli satt på saken med å finne ut hvem som har holdt til her. Jeg liker å gjøre ting skikkelig. De to kassene som står ved døra er alt som blir med meg hjem. De tar jeg med i heisen sammen med joggeskoene og Bleken-bildet når Ingrid, kona mi, kommer med bilen.»
Det har ikke vært enkelt og skal ikke bli enkelt for Arne. Datteren Anne studerer i København, og der skal kona Ingrid kjøpe en leilighet for å være nærmere datteren. Arne snakker med datteren i telefon og kjenner det store tomrommet etter at hun flyttet hjemmefra. Arne er optimist, blant annet fordi han ennå tror han skal kunne være en slags freelancer for fylkesbiblioteket.
Bjørn Arild Erslands roman Store hendelser i liten skala er, som forlaget skriver på bokomslaget, en komisk roman med et stort alvor.
Boken jeg har lest er et lesereksemplar jeg har fått fra forlaget. Romanen er på 196 sider og utgitt i 2016.
Her er link til NRK’s anmeldelse av romanen:
«Liten roman om store ting
Han har lang erfaring fra barnelitteraturen, der han har utforsket sin egen fortellerglede. Nå har Bjørn Arild Ersland skrevet sin første roman for voksne. Som debut betraktet er boken et nydelig stykke arbeid»
Du kan også høre anmeldelsen her
Sist sett
