Det opplevdes litt tungt å gi seg i kast med denne boka. I starten var det så mange ulike personer som ble ført inn på scenen at lesingen fortonte seg ganske treg. Det var som om forfatteren hadde følt seg forpliktet til å fortelle alt. Det som var vesentlig druknet i alle uvesentligheter. Etter hvert som jeg fikk litt mer tak på hvem som vat hvem, gled dette heldigvis litt bedre.
Handlingen i boka er lagt til 2008. men saken dreier seg først og fremst om hva som egentlig skjedde en kveld elleve år tidligere da unge jenter fra den lille byen Altenhein (i delstaten Hessen) sporløst forsvant. Den gang var det nærliggende å mene at unggutten Tobias Satorius sto bak. Han hadde nære relasjoner til begge de forsvunne jentene. Den ene, Laura, hadde vært kjæresten hans, mens den andre Stephanie, hadde nettopp blitt hans nye kjæreste. Det hadde vært arrangert landsbyfest den angivelige kvelden Toby selv var blitt ganske full og husket senere lite. Under rettssaken bedyrer han sin uskyld. Til tross for at ingen bevis foreligger, blir han dømt utelukkende på indisier.
Da boka starter har Toby sonet ferdig og blir sluppet ut av fengselet. Det er en lite hyggelig virkelighet som møter ham. Gården der han har bodd sammen med faren (foredrene er skilt) har forfalt til det ugjenkjennelig. Faren er blitt en nedbrutt mann. Vertshuset han tidligere drev, har måttet stenge, mens andre har åpnet et nytt utested like ved. Familien er nå uglesett i småbyen. Hånende skriblerier tagges på husveggen. Det virker som om nesten alle i byen bare ønsker at Toby snarest skal forlate byen. Den eneste som møter Toby med tilsynelatende varme, er venninnen Nadja, tidligere var hun en av ungdomsgjengen. Nå har hun gjort karriere og blitt en fetert fimskuespiller.
På samme tid skjer det noe annet. På en nedlagt flyplass i nærheten blir det gjort et skjelettfunn Det viser seg å være levninger etter den ene forsvunne ungjenta, Laura. Dette fører til at saken gjenopptas av politiet (her representert av Pia Kirchhof og Oliver von Bodenstein). Men det er ikke bare politiet som interesserer seg for saken. En 17 års jente fra Berlin, Amelie, er kommet til småbyen. Mot sin vilje er hun plassert hos sin far og stemor. Hun kjeder seg og føler seg utenfor. Den eneste som later til å bry seg om henne, er raringen Thies, sønnen på nabogården. Han er erklært autist, har tilbrakt mye tid på institusjon, snakker omtrent ikke, men tegner og maler desto mer. Amelie får hans fortrolighet. En dag dukker han opp hos henne med en rull med bilder. Han vil at Amelie skal ta vare på dem i all hemmelighet Det viser seg at Thies har vært vitne til mye av hendingsforløpet den kvelden for 11 år siden. Men Thies har også annet å vise fram. I kjelleren på en avsidesliggende bygning, som han bruker som atelier, ligger liket av den forsvunne Stephanie, eller Snøhvit som hun ofte blir kalt). Thies har hegnet om den døde jenta i mer enn 11 år. Amelie forstår at dette kan hun ikke holde for seg selv, hun må fortelle det til noen. Denne noen blir Toby. Amelie har så vidt kommet i gang da Nadja dukker opp og legger all beslag på Toby. Kort tid etter forsvinner Amelie, også hun sporløst Nye mistanker rettes mot Toby.
Gregor Lauterbach er en mektig mann i byen. Han er nå kulturminister i delstaten. For 11 år siden var han lærer på skolen der Toby, Laura og Stephanie gikk. Det går rykter om at han den gang var forgapt i ungjenta Snøhvit. Gregor Lauterbach er gift med Daniela, en ambisiøs lege lege i byen. Det sies at hun står bak mye av ektemannens karriere. Hun er legen til Thies og er den som har sørget for medisineringen og innleggelser av gutten. Nå dukker det opp anonyme trusselbrev adressert til Gregor Lauterbach. Det vises til noe han har gjort den gangen for 11 år siden, noe som absolutt ikke bør komme andre for øret.
Kvelden da Amelie forsvant var Toby full. Da politiet kommer på døra og vil ha forklaring av ham, er han også denne gangen ute av stand til å huske. Nadja dukker opp som en tilsynelatende redningsmann og tar Toby med til en hytte høyt oppe i Alpene. Men samværet mellom de to utvikler seg ikke så bra. Nadja overmanes av sjalusi og forlater Toby der oppe i isødet. Til fots må han kjempe seg ned til sivilisasjonen.
I Altenheim har politiet begynt å interessere seg for ekteparene Lauterbach ogTelinden. Disse må ha kjørt forbi stedet der Amelie sist ble sett. Bildene som Thies har laget er også et viktig bevismateriale. Nå har dr. Lauterbach fått Thies på nytt innlagt på institusjon, men etter en kort tid forsvinner også han derfra. En kvinne, forkledd som politi, dukker opp hos Amalie og tar med seg bildene til Thies. Denne kvinnen er Nadja. Hun er snar med å tilintetgjøre dem. Men bildene var på forhånd avfotografert og kommer omsider politiet i hende. Av bildene og forklaringer de etter hvert får, kan politiet slutte at dramaet som utspilte seg for 11 år siden på låven hos Satorius. Flere unggutter - kameratene til Toby- voldtok etter tur Laura. Hun kom seg løs, forsøkte å flykte fra stedet, men falt med hodet mot en stein. Guttene som trodde hun var død, ble av faren til den ene kommandert til å kvitte seg med liket som altså ble gravd ned på den nedlagte flyplassen. I den samme låven dukker også Stephanie og læreren hennes Gregor Lauterbach opp. De har samleie i høyet. Etterpå oppdager læreren at han har mistet nøkkelknippet sitt. Til tross for iherdig leting klarer han ikke å finne det igjen. Stephanie håner ham, og i affekt griper Lauterbach en jekk og slår i hjel jenta. Thies finner henne og har så i alle år tatt vare på liket. Nå viser det seg også at Nadja hadde gjemt seg på låven og observert det hele. Det var hun som hadde sett sitt snitt til å bemektige seg nøklene. Da hun så senere skrev trusselbrevene til Lauterbach, la hun bilder av nøklene ved.
Mot slutten av boka finner politiet endelig Amelie og Thies. De er blitt sperret inne i en kjeller i et tomt hus som Daniela Lauterbach har arvet. Da politiet i siste liten dukker opp, er kjelleren i ferd med å bli fylt med vann. Det er så vidt de to unge som har søkt tilflukt høyt oppe på en hylle, klatrer å beholde hodet over vann.
Det er masse dramatisk som skjer videre i boka. Likevel oppleves mye av handlingen som heller stillestående. Det skyldes nok framstillingsmåten. Her er det lagt mer vekt på å fortelle enn på å vise. Språket er heller ensartet og omstendelig. Følelser og dramatikk har språklig sett blitt tonet ned
