Viser 1 til 8 av 8 omtaler
Joda, bra saker, dette. Du får velkjent Indridason-kvalitet. Og velkjent plot, selv om storyen er ny, fengende og uten de vanlige krimheltene til Arnaldur Indridason. Men har du lest mange av Indridasons bøker vil du kjapt nikke humrende gjenkjennende når du leser, Skuggasund. Jeg gir boka en solid firer på terningen:)
Av og til er det godt å høre en krimlydbok som ikke drukner i blod og sadisme. Det gjør ikke boken kjedelig, men det er lett å leve seg inn historien til jenta og soldaten. En fin historie og en god bok, synes jeg.
"En av Indridasons beste bøker noensinne" skriver Morgunbladid. VG har gitt terningkast fem, går det fram av forsida. Og jeg, som har satt stor pris på de fleste bøkene med Erlendur i hovedrollen, begriper ikke hvorfor. Det kan naturligvis være min egen feil.
Opptakten til historien er spennende: En gammel etterforsker blir funnet kvalt i senga. På nattbordet ligger tre gamle avisutklipp om en mordetterforskning fra 1944. Det er det eneste politiet har å gå ut fra, og Konrad blir engasjert for å hjelpe til med å nøste opp den gamle saken. Deretter følger et sammensurium av fortid og nåtid, usannsynlig dårlig politiarbeid og elendig språk, hvorav en del utvilsomt skyldes oversetteren.
Leseren får vitneutsagn og fakta inn med teskje gang på gang uten at det fører til noen ny innsikt - nei og nei, Arnaldur, dette var leit.
Jeg kjedet meg litt da jeg leste boken, har aldri opplevd det før med danne forfatteren. Han skriver bra, men jeg klarte ikke å leve meg inn i handlingen. Det er mange forfattere som skriver om et forhold mellom en soldat og ei ung og uviten pike, mulig at det var det som kjedet meg. Som alltid synes jeg at det er kjekt å få litt historie og fakta gjennom bøkene jeg leser, det fikk jeg i denne boken også.
Den største fordelen med denne boka er vel at en ikke trenger følge med. Alt blir gjentatt. Utallige ganger... Altså, forfatteren kan dette med å bygge opp både plot og personer, men denne gangen blir det hele for stillestående. Dialogene tværes ut og folk husker tydeligvis ikke hva de nettopp har sagt, for det kommer igjen og igjen. De samme spørsmålene. Men ikke nødvendigvis de samme svarene, faktisk, det var denne korttidshukommelsen...
Men skildringen av tilstanden på Island under andre verdenskrig, var interessant. Så det er ikke sånn at denne boka var helt bortkasta tid.
SKUGGASUND AV ARNALDUR INDRIÐASON
Første gang utgitt i 2013,
Første gang utgitt i Norge i 2015.
Orginaltittel: Skuggasund
Den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason har tidligere utgitt 11 romaner på norsk, men dette er den første boken jeg har lest av han.
En gammel mann, tilsynelatende uten noe annet nettverk enn naboen, blir funnet kvalt i sin egen seng. Politiet er uten ledetråder, men den pensjonerte politimannen Konráð bestemmer seg for å undersøke saken nærmere. I leiligheten finner han tre avisutklipp fra 1944, om et drap på en ung kvinne.
Parallelt leser vi historien om politietterforsker Flóvent og Thorson som er i det amerikanske militærpolitiet. De etterforsker drapet på den ungen piken Rósamund som ble funnet kvalt ved nasjonalteateret i Reykjavik. Vi hører om drap, familiehemmeligheter, overtro, løgn og svik.
Jeg syns Indiðason skriver godt og bygger opp karakterene etterhvert, starten på boken er kanskje litt treg, men man kommer godt inn i begge de parallelle historiene.
Jeg syns det er spennende å lese om Island, og fremfor alt Reykjavik, under den andre verdenskrig. Det er en del av krigshistorien som jeg har lest og hørt veldig lite om tidligere.
Begge historiene virker autentiske, og jeg liker godt hvordan de ble fortalt, og til slutt ble flettet sammen.
Det jeg ikke er like fornøyd med er mangelen på spenning, det er en liten periode i boken jeg opplever spenning, men bortsett fra det, syns jeg det er lite spennende. Og det var relativt tidlig at jeg skjønte hvordan dette ville ende.
Boken er vel verdt å lese, men ikke hvis det man er på jakt etter intens spenning.
Sist sett
