Bokelskere.no

Njæh... Nå skal det mye til for at jeg fengsles av en historie om ung kjærlighet, gammel kyniker som jeg blitt. John Green klarer det, Rainbow Rowell klarer det, LaMarche klarer det ikke. Jeg bryr meg rett og slett ikke nok om personene.

Det som redder boka for meg, er skildringene av den hassidiske kulturen. Det er noe jeg vet alt for lite om, og det er fascinerende at så reaksjonær måte å leve på praktiseres i en av verdens mest moderne byer. Og det gjør stort inntrykk å se den fra en i utgangspunktet positivt innstilt synsvinkel. For hadde det bare vært ille, hadde den jo ikke overlevd? Lærerikt og spennende.

Men Jaxons parallellhistorie gir meg lite. Snill og grei gutt forelsker seg. Lest det før. Så en svak firer fra meg.

Ei fengslande og medrivande kjærleikshistorie om 16 år gamle Devorah og Jax. Devorah er ortodoks jøde og har vekse opp med utruleg strenge reglar. Kva skjer når ho møter ein gut utanfor det lukka miljøet? Brått blir ho i tvil om alt ho har vore så sikker på. Ho tøyer grensene bak ryggen på familien, men det er umogleg å halda det skjult for alltid.

Jax er flink på skulen, han har fem yngre søstre han hjelper til med, og han jobbar utanom skulen. Men kva hjelper det når han ikkje er jødisk.

Synsvinkelen vekslar mellom Devorah og Jax. Begge sider av historia er godt skildra, og man blir glad i karakterane. Men særskild var det interessant å lesa om Devorah, fordi det var så lærerikt om det ortodokse jødiske miljøet. Det gode forholdet mellom alle i familien, og skildringa av alle tradisjonane virkar truverdig. Men og tankane og spørsmåla Devorah etterkvart slit med, og den utviklinga ho går gjennom når ho blir kjend med Jax.