Bokelskere.no

Dessverre, - denne innfridde ikke forventningene og sank underveis fra terningkast fem til fire. Også denne ble for lang for meg (526 sider), til tross for at kapitlene var veldig korte og det derfor ble mye luft rundt dem. Men boken ble for springende, - kapitlene vekslet mellom å ha forskjellige hovedpersoner, og kapitlene ble så samlet i bolker som hoppet frem og tilbake i tid, og på den måten mistet historien mye driv. Og ellers synes jeg mye ved historien var for søkt, - og språket litt tungt og svulstig. Men, - det var jo en rørende historie, og jeg sitter igjen med mange fine bilder i hodet mitt, - og også mange forferdelige krigsscener!

Utrolig oppskrytt bok som riktignok hadde noen gode elementer.

Fascinerande forteljing om to born og lagnaden deira før og under den andre verdskrigen. Den franske Marie-Laure er datter av ein tilsatt ved nasjonalmuseet for naturhistorie i Paris. Ho blir blind som liten, men elskar å vere på museumet saman med faren. Mellom anna er ho veldig opptatt av å lære seg ulike skjell. Men når krigen kjem må ho og faren flykte, og dei tek seg ut til den vesle kystbyen Saint-Malo der dei har slekt. Og ikkje nok med det, faren har tatt med seg ein særs verdfull edelstein frå museet for å berge den frå nazistane.

Werner er tysk, foreldrelaus og lynande intelligent. Han veks opp i ein mistrøstig barneheim i ein like mistrøstig gruveby, men ved heldige omstende blir talentet hans oppdaga, og har blir send til ein eliteskule for gutar med teknisk talent. Han blir involvert i å utvikle eit radiopeilesystem som kan nyttast til å lokalisere fiendtlege radiosendarar, noko som gjer stor suksess når det etter kvart blir krig.

Lagnadane til desse to vevast etter kvart saman, og når Werner sin avdeling kjem til Saint-Malo blir det veldig dramatisk. Ikkje minst fordi nazistane er på sporet av edelsteinen.

I boka vekslar ein mellom å fylgje desse to borna/ungdomane, og ein hoppar også litt fram og attende i tid. Trass dette er det aldri vanskeleg å halde tråden i forteljinga. Teksta er lettlest, med korte kapittel og brukbart driv i forteljinga. Her er knakande gode miljøskildringar, innimellom er det nesten som en er til stades der det skjer. Likevel er det noko som manglar, eg kan ikkje heilt setje fingeren på det, men som gjer at eg held att litt på terningkastet. Men god og underhaldande bok, javisst er den det.

Boken handler på mange måter om det gode i mennesket, men også om hvilke valg vi stadig blir stilt ovenfor. Krigens grusomheter danner bakteppe med subtil realisme. Det er lett å leve seg inn i boken, og å bli glad i bokens hovedpersoner. Deres skjebne avdekkes gradvis og utgjør bokens nerve. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i år.

Boka er lettlest med mange kapitler. Vakker historie om en blind jente og en foreldreløs gutt som "var på hver side" under 2. verdenskrig. Engasjerende.

https://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-alt-lyset-vi-ikke-ser-av-anthony-doerr-1.12333733

Anne Cathrine Straume, jeg er så enig.

Dette er boken for deg som elsket "Boktyven". Det er 2. verdenskrig og vi følger en ung, blind jente i Frankrike og en ung, teknisk begavet barnehjemsgutt i Tyskland. Samtidig som vi følger de to ungdommene, får vi en parallell historie om jakten på en stor edelsten som den tyske statsmakten vil ha taket i. En vet selvsagt fra starten at livene til disse to vil krysse en dag, men ikke når og hvordan, og det gir en underliggende spenning. Jeg synes boken passer aller best for folk under 25, men jeg som er 51, likte den godt!

Marie-Laure er en fransk, blind jente, men har faren rundt seg som alltid har hjulpet henne. Werner er en foreldreløs, tysk gutt som lengter etter et liv utenfor gruvene. Det er andre verdenskrig og mens krigen utspiler seg rundt dem, har begge sitt å slite med. Boken gir oss et innblikk i livene til de to, og på et punkt så møtes de på midten. De møter hverandre akkurat lenge nok til å forandre hverandres liv.

Alt lyset du ikke ser er et mesterverk av en bok av Anthony Doerr som gir deg levende bilder i hodet av andre verdenskrig. Du finner ingen over og ingen ved siden av, dette forblir 2015 beste bok.

burde vært mer på terningen når det kommer til denne boken altså... har ikke ord...

I boka møter vi to helt spesielle barn. På den ene siden er de ressurssvake og har dårlig utgangspunkt for å kunne klare seg i en brutal verden. På den andre siden er de høyt begavede og sterke når alt kommer til alt. De kommer fra hvert sitt land, fra hver sin side av fiendegrensen. Marie-Laure er fransk og bor i Paris. Hun er blind og bor sammen med sin far som er låsesmed på det naturhistoriske museet i Paris, Hun tilbringer dagene sammen med faren på museet. Her lærer hun å kjenne de ulike gjenstandene ved å ta på dem. På museet oppbevares en særdeles kostbar edelsten. Den kalles ”Flammehavet” og finnes også i flere kopier. For at datteren skal klare å finne fram på egenhånd i nærmiljøet, har faren laget en miniatyrmodell av nabolaget som Marie-Laure lærer å orientere seg etter.
Den andre hovedpersonen er den tyske gutten Werner. Han bor i Essen på et barnehjem. Werner er foreldreløs. Faren mistet livet i en gruveulykke, og Werners mareritt for framtida er at han selv, som alle andre gutter på stedet, skal bli gruvearbeider når den tid kommer. Werner har en liten søster på barnehjemmet som han tar seg mye av. Bestyrerinnen er opprinnelig fransk, og det franske språket er noe som barna tidlig blir fortrolige med. I ung alder avslører Werner at han er et teknisk vidunderbarn. Han er ekspert på å reparere ødelagte radioer og setter ulike deler sammen til nye apparat. Takket være begavelsen sin blir han tatt opp på en videregående skole og slipper derfor å måtte gå ned i gruven. På opplever han brutalitet blant lærerne. Andre verdenskrig bryter ut. Werner innrulleres i sambandstjenesten. Han blir med på et team som skal oppspore ulovlige radiosendinger, først på østfronten, senere blir han sendt til St. Malo.
Museet i Paris evakueres. Marie Laure og faren drar til St. Malo der farens fetter bor. I miniatyrmodellen har de gjemt ”Flammehavet” (eller er det bare en kopi av den ekte?) Den ligger inne i ett av de små husene som lar seg åpne på en finurlig måte. Farens fetter er krigsskadd med ødelagte nerver. Etter det har han tilbrakt all sin tid på rommet sitt. Etter å ha fått datteren i sikkerhet vender faren tilbake til Paris, men han arresteres på veien og blir sendt til en leir. Heldigvis er det en klok hushjelp hos onkelen. Hun hjelper og støtter den blinde jenta. Etter hvert bygger Marie-Laure også opp et godt forhold til onkelen. Disse personene deltar på sin måte aktivt i krigen. Hver dag går lille Marie-Laure til et bakeri. Her kjøper hun et brød. Innebakt i det ligger en kodet lapp. Denne meldingen sender onkelen videre ved hjelp av en radiosender som han har gjemt på loftet. For å komme dit må man gjennom en hemmelig dør som er bygd inn i et skap.
En tredje sentral person i boka er den tyske offiseren von Rumpel. Han samler sammen kostbarheter til Det Tredje riket. Nå har han fått beskjed av legene om at han er rammet av uhelbredelig kreft og har kort tid igjen å leve. Han er på sporet etter Flammehavet. Han har allerede funnet fram til og avskrevet de lagde kopiene Usvikelig teft leder ham fram til huset i Saint-Malo der Marie-laure er helt alene. Hun har gjemt seg på loftet med det lille huset inneholdende Flammehavet i lomma. Hun hører tyskeren romstere inne i leiligheten. Siden det larer til at han ikke vil forsvinne, må hun bli værende i gjemmestedet sitt i lang tid. Von Rompel finner miniatyrmodellen der et av husene mangler. Han trekker den slutning at her må edelstenen være.
Også Werner dukker opp i huset. Han har sluttet seg til at det må være fra dette huset viktige meldinger er blitt sendt til de allierte befrierne. Det ender med at Werner og Marie-laure finner hverandre. Hun minner om en liten russisk jente som soldatkameratene hans tok livet av. Tanken på henne har siden plaget Werner. Marie-Laure tar Werner med til en avlåst grotte. Her gjemmer de miniatyrhuset med Flammehavet. Før de skilles, gir Marie-Laure ham nøkkelen til grotten. Noe senere mister Werner liver da han tråkker på en mine. Mange, mange år senere kommer miniatyrhuset tilbake til Marie-Laure. Man har klart å spore henne opp takket være Werners lillesøster. I miniatyrhuset finner Marie Laure nøkkelen til grotten.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles altfor mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.