Viser 1 til 10 av 14 omtaler
Rettsstridig forføyning. Lena Andersson.
Hvem har ikke vurdert veien hjem alt for lang i det morgentåka bladet seg med begjærets disige blikk og vinens slørlige virkning på vurderingsevnen?
Hvem har vel ikke fått en kald skulder av den kroppen som ei natt tidligere var så varm og god?
Lena utforsker dette med forelskelsens rusende stahet, opp mot den andre parts omgang med litt uforpliktende kos, i ny og ne, litt her og litt der, for å pleie kropp og sjel.
Boka har fått gode kritikker, og noen helt fra seg av beundring.
Jeg er ikke helt der. Grei lektyre om et udødelig tema.
Selv om springende tankegang og overtolkning av ord og handlinger er lett gjenkjennelig, irriterer hovedpersonen meg. I tillegg ble det for mange filosofiske og kunstneriske betraktninger, og altfor mye bruk av «fremmedord» i tungt formulerte setninger.
I romanen Rettstridig forføyning En roman om kjærlighet av Lena Andersson er hovedpersonen Ester Nilsson. Romanen om Ester Nilsson er blitt teater. I går, 8. november, var det premiere på forestillingen som spilles på Det norske Centralteateret som beskriver forestillingen slik:
«En enestående og humoristisk fortelling om forelskelsens systematiske selvbedrag. Vi møter den fornuftige forfatteren Ester Nilsson som skal holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Fra det øyeblikket hun møter ham snus hennes tilværelse av et altoppslukende begjær. Den kjærlighetshistorien de innleder er gjenkjennelig for alle som har vært forelsket i noen som ikke gjengjelder dine følelser.
Lena Anderssons roman om kjærlighetens vesen har tatt Sverige med storm og vant den prestisjefylte svenske litteraturprisen Augustprisen. I november blir det norgespremiere for dramatiseringen av suksessromanen.»
Nå har jeg lest romanen utgitt i 2013 , og ja, handlingen i romanen er som skapt for teater synes jeg. Slik starter den:
«Ester Nilsson het et menneske. Hun var lyriker og essayist med åtte tettskrevne pamfletter bak seg da hun var trettien. Egenrådige ifølge noen, morsomme ifølge andre, de fleste hadde ikke hørt navnet hennes.
Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive det subjektive. Slik så i hvert fall hennes streben ut.»
Ester lever et tilbaketrukket liv:
«Fra den dagen da hun fant språket og ideene og innså hva hennes oppgave var, ga hun avkall på dyre vaner, spiste billig, var nøye med prevensjonsmidlene, reiste rasjonelt, hadde aldri stått i gjeld til hverken banken eller privatpersoner og hensatte seg ikke i situasjoner som tvang henne bort fra det hun ville bruke tiden på, å lese, tenke, skrive og samtale.
I tretten år hadde hun levd slik, mer enn halvparten av tiden i et harmonisk og rolig forhold til en mann som både lot henne være i fred og tilfredsstilte fysiske og mentale behov."
En telefonoppringning skal endre livet til Ester:
«Mannen i den andre enden spurte om hun ville holde et foredrag siste helg i oktober om kunstneren Hugo Rask. Han arbeidet med levende bilder og tekst i en kombinasjon som ble ansett som både storslagen og særegen. Dessuten ble han verdsatt for sin moralske patos i en overfladisk tid. Mens andre snakket om seg selv, snakket han om ansvar og solidaritet, pleide tilhengerne å si.
Tretti minutters innlegg, det vanlige honoraret.
Ester var ved Sankt Eriksplan da samtalen kom. Det var sent på ettermiddagen, og solen glødet intenst og lavt og stakk henne i øynene. Da hun kom hjem, fortalte hun stolt om oppdraget til mannen hun bodde sammen med, hvis navn var Per. Hugo Rask var en kunstner begge to betraktet med skjerpet oppmerksomhet.»
Allerede imens hun jobber med foredraget syder og koker det i henne:
«For hver dag hun skrev på foredraget, vokste følelsen av slektskap med objektet. Følelsen gikk fra respekt søndag til ærefrykt tirsdag, og henimot torsdagen en verkende lengsel, og fredagen tn tung savn. «
Og Hugo Rask liker foredraget og Esters besettende forelskelse er i gang:
«Under foredraget satt han intensivt oppmerksom på første benk. Konsentrasjonen i rommet var sterk hos de hundre og femti betalende. Etterpå gikk han frem til Ester med strålende ansikt og takket ved å ta begge hendene hennes i sine og kysse henne på kinnene.
- Aldri har noen utenforstående forstått meg så dypt og med en slik presisjon.
Det suste og bruste i henne, og hun klarte knapt nok å følge med på innslagene som fulgte. Alt hun tenkte på, var den takknemligheten hun hadde sett i ansiktet hans.
Da programmet var slutt klokken fem, holdt hun seg i nærheten av ham og forsøkte å se ut på en annen måte enn hun kjente seg. Kunstnerens sønn var der, en ung mann med skjegg, strikkelue og en direkte og spontan måte å oppføre seg på. Han roste foredraget hennes og sa at de burde gå og ta seg et glass alle tre. Det var det eneste i verden og hinsides den Ester Nilsson ville gjøre. Hvis hun hadde kunnet gå og drikke øl med Hugo Rask denne kvelden, hadde livet hennes vært fullkomment.
Men hun måtte hjem.»
Ester er som Carola synger - hun er Fångad av en stormvind:
Boka sprekker den rose kjærlighetsboblen. For en ryddig rasjonalisering trenges noen ganger. Språket er bra og omstendighetene troverdige. Samspill mellom hovedpersonene påvirker leserens sympati og man blir nødt til å ta en endelig stilling til en hver av dem. Både den fortapte forelskede og den kyniske elskeren.
Kjærlighet og kunst er den røde tråden her, forfatteren skisserer ut en parallell som dreier seg om frihet og autonomi. Begge krever en handling, men handlingsmotor kan være ulikt. Enten handler vi fordi vi kan og det tjener en felles hensikt eller fordi vi kun har et personlig mål. Ester forstår Hugos kunstuttrykk grundig men blir sta og blind ved hans følelsesporten. En fabelaktig konseptuell sammenligning!
En nærmest objektiv og tidvis akademisk fremstilling av forelskelse og ulykkelig kjærlighet. Nøkternt og presist språk. En perle!
Godt og smart skrevet, men denne fenget bare ikke meg. Klarte ikke slutte å irritere meg over hovedpersonen, som forelsker seg i denne dusten av en kunstsnobb.
Godt skrevet, godt språk, godt tema, men det blir liksom med deg for meg. I det siste har jeg "tvunget" meg til å lese bøker der handlingen går litt tregt. Jeg føler jeg har godt av det faktisk. Slik blir jeg mer oppmerksom på språket, detaljene. Jeg gir boken godt + som man sa i mine ungdomsår på skolen.
Man kan bli "besatt" av denne boken. Slik hun ble besatt av ham.
Jeg prøvde å lese denne boka da den kom ut, men jeg ble så irritert at jeg hadde mest lyst til å kaste boka i søpla. Det kunne jeg ikke, siden den tilhørte biblioteket. Jeg innså etterhvert at det ikke var boka det var noe feil med, men tidspunktet jeg først leste den på. Noen bøker krever rett timing og humør, og på andre forsøk så stemte det. Boka handler om Ester, som er besatt av kunstneren Hugo, og tanken på at de to hører sammen. Ester er en hyper-intellektuell kvinne, men når det kommer til kjærligheten er hun like idiot som alle andre. Hun setter hele livet sitt på pause mens hun venter på at Hugo skal gjengjelde hennes kjærlighet. Noe som er ganske innlysende at aldri kommer til å skje. Fantastiske formuleringer om håp og ulykkelig forelskelse.
Sist sett
